Supernanny søkes…

Så kom det, øyblikket jeg har fryktet og med lite realisme håpet at ikke skulle komme. Øyeblikket der mammaevnene ikke strekker til, tålmodigheten blir satt på sitt livs prøve og det eneste fornuftige ser ut til å være å gå seg en tur – alene. Vi har hatt vårt første timeslange sinneutbrudd.

Du vet de gangene du rister megetsigende på hodet og prøver å se så forståelsesfull ut som bare mulig med et blikk fylt med omtanke midt i butikkøen i ettermiddagskaoset? Der et barn står i bro i handlevogna bak deg og skriker så hun rister mens votter og luer flyr som prosjektiler rundt i hele kasseområdet. Der en svett mamma med alt for mye klær står med illrødt ansikt og er mer opptatt av å komme seg fort ut og be alle medhandlende om unnskyldning og du tenker – det der, det skal aldri skje meg! Jeg husker en gang, i et annet liv, at jeg tenkte at det, det skal jeg klare å takle på en veldig bra måte. Jeg skal bare gå. Og jeg skal ha en så god dialog med barnet mitt at vi kan snakke om det, og så vil det nok gå over. Vel, den dialogen mangler foreløpig kan man vel si…

Etter en litt for lang uke innendørs med alt for mye kjeks og saft og egen bestemmelsesrett på det generelle matinntaket, dårlig nattesøvn og Brannmann Sam, Frost og Elias på repeat måtte det smelle en gang. Og det gjorde det. Så til de grader. En ikke helt ferdigsovet Lillemann viste frem en side av seg selv som jeg, om jeg får velge, helst ikke vil se igjen. 60 veldig lange minutter med gutteral skriking fra et indre dyp jeg ikke trodde eksisterte i en mindre enn en meter lang kropp fulgte og aldri har jeg savnet Supernanny Frost (eller hva hun heter) fra TV2 mer! Det var som om Djevelen hadde inntatt min sønns kropp. At de underjordiske hadde vært innom og jeg hentet inn en Bytting fra formiddagshvilen!

Og jeg prøvde alt… Jeg forsøkte å snakke han til fornuft mellom skrikene, si at jeg forstår at du er sint. Jeg tok han i hånda og gikk rundt i huset for å avlede, jeg trøstet, holdt rundt og klemte. Jeg spurte om han hadde vondt, tilbød saft og eple. Vi hadde time out sammen nederst i trappa, jeg overså, satt litt unna, gjorde mine egne ting og sang en sang. Han ville ikke en gang se på sine beste venner i hele verden; Sakkemarsj (vaskemaskina) og Tromle (tørketrommelen) som stod og gikk! Og det var da jeg gjorde det – jeg sendte han på rommet. Jeg orka ikke mer. Jeg hadde ikke flere gode råd eller utveier. Jeg kunne jo ikke ringe mamma heller – hun ville antagelig bare ledd og sagt et eller annet om karma og at «nå er det din tur»!

Så der stod jeg. Med gråten i halsen og svetteringer under arma utenfor den stengte døren til Prinserommet. Og etter kanskje to minutter hørte jeg at den lille meteren forsøkte å få opp døra si mellom all skrikinga, og jeg hjalp han ut. Og han takket med en ny skrikerunde! Mitt neste tips til meg selv var å gå ut. Alene. La Bikkja og barnet holde på som de ville. Stikke av rett og slett! Men det gjør man jo ikke. Man setter seg jo ned og prøver på nok et forsøk på å snakke den illsinte klumpen til fornuft. Og til slutt, etter trusselen om å måtte tilbringe en ny liten runde alene på rommet, så ble det stille. Og mamma og Lillemann klamret seg til hverandre der de satt på sengekanten, utslitte og utgråtte og helt fortumlet etter sin første store krangel. Over en smokk..!

Og når hulkingen var over og pusten gikk normalt igjen, så gikk de to inn til Sakkemarsj og Tromle og satte seg ned ved siden av hverandre og bare så på de to maskinene. Og den lille la hånda på låret til den store og sa; Sitte siden av mamman min jeg! Og så var alt glemt…

 

Supernanny

Reklamer

Respekt, ikke fjas!

Jeg tror aldri Otto Jespersen så for seg at hans harselering med tidsklemma skulle bli et begrep vi bruker på kvinner som forsøker å kombinere karriere og familie så mange år etter at han feide over alt og alle på NRK i beste sendetid ikledd skjørt og parykk. For hvorfor sammenligner vi oss med en humorfigur klekket ut av en av Norges dyktigste komikere? Skapt for å underholde en lørdagskveld. En kvinneskikkelse som blander det verste fra to verdener og presenterer det i en tannbleket, empatiløs innpakning uten finesse eller et eneste omsorgsgen i sin uelegante kropp. Og hvem skulle trodd at vi kvinner ville være så ryggradsløse at vi velger å bruke betegnelsen om oss selv og vår egen mislykkethet når vi føler vi har hendene for fulle og ikke mestrer de rollene vi har i hverdagen? Om enn så med et snev av et tappert forsøk på ironisk distanse.

For hvorfor trenger vi et begrep for en mamma i full jobb med ambisjonene i behold? Hvor er egentlig TårnLars? Jeg kjenner mange småbarnsfedre som føler tidsklemma puste dem i nakken hver eneste dag der de løper for å rekke barnehagen som alltid stenger litt for tidlig i forhold til ettermiddagens møtemaraton. Og timene fra jobb til man er ferdig med middag, lek, barne-tv, kvelds, bad og førtifire runder med «nå er det natta – nå skal du sove» er ikke noe mindre belastende for far enn for mor. Så hva er det som gjør at kvinner oftere enn menn føler de befinner seg i en dobbeltrolle, og oftere enn menn trekker seg ut av arbeidslivet eller legger karriereønskene på hylla? Er presset så mye større?

Min mann er mye flinkere enn meg til å bekymre seg for om taket på hytta er tett eller om vi må bytte til vinterdekk før denne eller neste helg. Jeg bekymrer meg for resten. Og ikke bare hjemme, men på jobben også. Jeg kjøper julegaver og bursdagsgaver, planlegger vennehelger, familiehygge, vinterdressinnkjøp, skriver ukehandlingslista, organiserer husvask, klesvask, vindusvask, bortpakking av sommerklær og utpakking av vinterklær. Og så legger jeg markedsplan, setter opp budsjett, funderer over personalsaker og er generelt bekymra for at jeg ikke gjør en god nok jobb siden jeg måtte gå litt tidligere både tirsdag og onsdag for å hente i barnehagen. Så da jobber jeg noen timer hjemme hver kveld for å være sikker på at jeg får gjort det jeg skal – pluss litt til. Sånn at jeg er helt sikker på at ingen kan si noe på at jeg som er småbarnsmor også er markedssjef. Så rakk jeg ikke trene denne dagen heller. Eller skaffe meg en hobby. Jeg orket heller ikke ta frem min indre sexgudinne og forføre mannen på en helt vanlig tirsdag midt i den fjerde runden med barnehagefeber og sjøulkhoste fra barnerommet. Alt det jeg vet er så viktig for at man skal klare å koble av, leve livet, bli inspirert.

Pappapermen hjalp. Pappapermen åpna et par Ingeniørøyne og viste på en eksemplarisk måte hvor mye et rekkehushjem krever for å fremstå som relativt beboelig. Dessverre har effekten avtatt noe over tid, men den lærte meg å overlate ansvar- og ham å ta det.
Nå tror ikke jeg at pappapermisjon vil fjerne Tårnfrid-stempelet fra det norske vokabularet, til det er begrepet for godt etablert og stigmatiseringen for sterk. Dog tror jeg en likere forventning til kvinner og menn i etableringsfasen vil kunne bidra til å hente frem en beundring for de som får til alt, og ikke et kritisk blikk. For det er forkastelig at ingen stiller spørsmål ved en mann med barn som prioriterer karriere, mens en kvinne med samme fokus blir stemplet som ei usympatisk skrulle portrettert av en mann i ufiks skjørtedrakt og fornuftig hælhøyde.

Jeg har ingen gode løsninger eller revolusjonerende råd å komme med, til det er jeg alt for langt fra en løsning på egen tidsklemme. Jeg løper også fra sønnen min mens han strekker seg etter meg en litt vel travel morgen der et fullsatt møterom venter på meg og mine betraktninger rundt neste års muligheter og begrensninger. Men en ting vil jeg at skal være klinkende klart for alle; jeg er ingen Tårnfrid når jeg velger å ha både barn og karriere! Jeg er en kvinne av vår tid og vårt samfunn. Så når jeg drar til Gardermoen før fuglene synger for å rekke å være i Stockholm og tilbake før dagen er omme og barnehagen stengt, ja da fortjener jeg respekt og ikke rollenavnet til en karikert fjasefigur fra slutten av 90-tallet!

 

Tårnfrid

 

Innlegget er publisert på Budstikka.no og er en kommentar til deres artikkel om et kvinnenettverk og deres Tårnfrid-møter.

Ammepresset ingen ser

Det finnes ikke ammepress i Norge, sa min svigermor til meg, det er heller motsatt. Jeg satt uten kunnskap, uten viten. Jeg hadde aldri født, aldri vært på en barselavdeling, aldri besøkt en helsestasjon. Jeg hadde bare sett fortvilelsen i øynene til grågustne nybakte mødre og hørt historier om blodfarget melk og hudfiller som falt av oppbrukte brystvorter. Men om jeg trodde amming skulle bli et problem for meg? Eller at det kanskje ikke ville gå? Nei, selvsagt ikke – jeg er jo vokst opp i Norge; her ammer man!

En dag i januar 2013 satt jeg fortumlet i en litt for myk dobbeltseng på barsel på Rikshospitalet, midt i Gro Nylander-land, og priset høyere makter for at jeg hadde lært å melke geiter på leirskole i sjette klasse. For i hånda hadde jeg en treningspupp av silikon og i fanget lå det små glass klare for å ta i mot den minste lille dråpe av fersk råmelk jeg kunne klare å få ut. Noen timer tidligere hadde jeg trodd de bød opp til shottekonkurranse, men nå var verden snudd opp ned. Alt dreide seg om å få tak i denne melka som lå på lur ett sted der inne, og puppene mine ble løfta og dratt i, klemt og most, og det siste lille snev av intimsone jeg trodde jeg hadde igjen forsvant som dugg for solen.

Noen dager senere var jeg blitt et vandrende meieri. Der satt vi, jeg og de andre damene fra nyfødtintensiven, vi med egen barnevakt til barna våre, på rad og rekke med brøda ute og en pumpe på hver pupp. Her gjaldt det å bruke tiden effektivt. Hver tredje time, hele døgnet igjennom, fraktet jeg flasker og munnstykker mellom foreldrehotellet og melkekjøkkenet. Og når Lillemann var sterk nok begynte ammetreningen ved siden av sondematingen. Vi fikk tre dager på Drammen Sykehus bare for å få til amming. Tre dager med ro, veiledning og veiing. Det var det eneste vi skulle få til. Det eneste vi fokuserte på. Ikke rart det gikk bra!

Men sånn er det ikke for de aller fleste. Tre dager etter at ungen har kommet får du med deg ei brosjyre, en nettadresse og et venlig tupp i ræva. Du skal hjem og du er helt alene. Og du gråter. Barseltårene renner som en foss på dag tre, du har ingen som forteller deg at dette går bra og at du gjør en kjempejobb. Du har på deg en monsterbleie, det er fortsatt litt vondt å sitte og du forstår ikke helt frem og tilbake på den ammeputa du leste ett sted at du bare måtte ha. Og barnet hyler, puppene sprenger og brystvortene blør. For den nye verdensborgeren har ikke helt skjønt hvordan dette skal gjøres enda, men sulten graver og frustrasjonen river.

De aller fleste kommer i mål, og det er de som ammer i Norge i dag. Og de er det mange av. Nå ropes det opp om en nedadgående kurve, synkende ammetall, en forferdelig trend. Nybakte mødre er mer opptatt av egen frihet, at kroppen skal komme fort på plass, at det er flaut å amme i det offentlige. Det stemmer ikke. Jeg har ingen tro på at majoriteten av de som til slutt velger å ikke fullamme gjør dette av så overfladiske grunner. For i Norge er det flaut å ikke amme. Det er et nederlag. Ammer du ikke havner du i en pariakaste der du er fritt vilt for alle andre og der gode råd føles som en selvfølge å dele rundhåndet ut. For alle får til å amme! Da har du bare ikke prøvd nok. Eller rett. Da holder du barnet ditt feil, bruker for små BHer, er for lite utholdende. Ei av mine fineste venninner brukte 3500,- i måneden for å få til å amme! Hun gikk til akupunktur, drakk flere liter ammete, tok nesespray for å bedre utdrivningsrefleksen, masserte, la på varme omslag og pumpa og pumpa og pumpa. Og den vakre lille frøkna hennes gråt og gråt. En gråt så sår at mammahjertet krympet seg og mammajobben nesten ble for tung. Og vektnåla gikk nedover, og til slutt, når mammahjertet ikke tålte mer, så kjøpte hun ei tåteflaske. Og prinsessa ble stille. Prinsessa og mammaen fikk endelig sove.

Men når alle de andre i barselgruppa setter seg ned og ammer, da pakker mammaen med seg alle sine ting og drar hjem. Hun skjemmes når hun kjøper morsmelkerstatning på butikken. Hun gir flaske på handicaptoalettet for å slippe blikkene hun føler brenner i nakken. For så viktig er amming i Norge. Det er så viktig at de som ikke får det til føler seg uglesett og utestengt av det gode selskap. Så naturlig er det at du skal få det til, at dersom du ikke gjør det, så føler du deg som en flopp som mamma. Ei som kanskje rett og slett ikke burde ha blitt det i utgangspunktet!

Jeg beundrer mine venninner som har sittet i flere timer og prøvd og prøvd og prøvd. Der melka ikke kommer og puppene blir som to åpne sår. Der flaska blir en fiende som fremkaller strie strømmer som får renne fritt, og livet som nybakt mamma på ingen måte minner om det på bildene i ammeboka fra helsesøster. Der velmenende råd og nedsettende omtale av morsmelkerstatning gjør nederlaget om mulig enda større. Dere er hverdagshelter for barna deres. Dere har gitt mer enn de av oss som bare ammer. Dere har kjempet mot smerter, nedsettende kommentarer, fremmede hender på nakne bryster og stått midt i deres egen følelse av å feile i mammalivets spede begynnelse.

Men snart er det over. Ammingen varer ikke livet ut og mammajobben har bare så vidt begynt. Det er så mye mer ved det å være mamma enn den puppen. Og selv om bryst er best, så er kjærligheten den viktigste – for fra den kommer alle minnene og all varmen, og det finnes bare en mamma for ditt barn. Ammepresset lever i aller beste velgående og kan være ei skummel litta heks forkledd som de hyggeligste små koner. Ikke la deg lure, hun dukker opp når du minst aner det. Men overse henne og følg din indre stemme. Jeg vet du kommer til å prøve alt du kan, for du er jo født i Norge – og her ammer man!

 

Ikke alt ved amming er like digg...

Ikke alt ved amming er like digg…

En helt vanlig Hormondag

Er det egentlig så anerledes? Har jeg egentlig noe å klage over i det hele tatt? Bli med meg en dag i hormontåka og bestem selv…

Generelt er jeg et godt utvilet B-menneske, og på regntunge dager slår dette om mulig enda sterkere til enn ellers. Jeg takker høyere makter for at jeg har fått en sønn med svært godt utviklet sovehjerte og kjemper meg ut av senga en gang etter halv åtte. På ett eller annet tidspunkt må jo poden leveres i barnehagen og det bør helst gjøres før samlingsstund og dagens program starter. På vei inn i dusjen holder jeg på å spy minst tre ganger. Jeg minner meg selv på at jeg ikke er gravid, bare håper på å kunne få bli det, og vasker det ekstremt fete håret mitt for første gang denne uken. Jeg antar jeg kommer opp i et tosifret antall vask før uka er over.

Jeg lister meg inn til den sovende prinsen og vekker han forsiktig mens jeg finner klær til oss begge, rer opp senga, gulper litt før jeg løper inn på do. Den sedvanlige diareen har satt igang igjen. Ikke noe nytt der altså, men litt tidkrevende sånn på morgenen. Jaja, da vet jeg jo vertfall at hormonene virker!

Jeg brekker meg en ekstra gang av smokkeånden til Lillemann før vi tar fatt på frokosten og alle ting som skal være med i barnehagen på en mandag. Oppdager at vi har glemt vinterdressen på hytta og i lett sinne begynner jeg å lete etter skoa mine. Ringer Ingeniøren med skingrende stemme og freser etter svar på hvor han har gjort av den siste IKEA-baggen der skoa mine lå! Samtidig legger jeg all skyld for gjenglemt vinterdress på han og legger i tillegg det bedritne regnværet på hans skuldre bare for å ha noen å skylde på. Jeg klikker i vinkel på dama fra Hjemmetjenesten som ikke har lært seg vikepliktregelen og tuter (!) fem ganger i tettbebygd nabolag for å få henne til å forstå at jeg ikke har den misnte intensjon om å stå bak henne og vente på at hun skal lære seg trafikkreglene! Lillemann spør om mamma er sinna.

Jeg utøver et lite tilfelle av sivil ulydighet og kjører helt til inngangen til barnehagen, lukker munnen for ikke å drukne i forbindelse med levering og synker ned som en våt sekk når jeg endelig kommer meg hjem. Nå er jeg så trøtt at jeg nesten ikke klarer å smøre meg ett knekkebrød, men jeg innser at jeg må ha mat og håper dette vil lindre litt på kvalmen. I det jeg begynner å spise må jeg løpe opp på do igjen, og der blir jeg sittende til butikkene åpner, for jeg må komme meg på et apotek og kjøpe inn flere hormoner.

Et kort referat fra det som ser tilbake på meg fra speilet er grågusten hud, fem nye kviser, to mørkeblå ringer under øya og en generelt feit sveis som også har blitt litt for lang. I tillegg skalla jeg i car porten her om dagen, så jeg har fortsatt en liten kul i panna på høyre side. Heldigvis blir man veldig tynn av langvarig diare og kvalme, så om jeg er riktig heldig så forsvinner noe av det sjarmerende spekklaget jeg har pådratt meg gjennom disse hormonkurene i tide før første julebord.  Jeg har min tvil…

Så om du lurer på om jeg er glad for at det finnes en mulighet for oss til å få barn, så kan jeg fortelle deg at jeg er overlykkelig – bare ikke hver dag!

progynova

 

HormonTivoli

Jeg har hoppet på karusellen igjen! Her hviler vi ikke akkurat på noen lauvbær. Ikke finnes de heller. Det er ingen som legger ut roseblader eller løfter meg opp på kongestol. Skuffelsen må ristes av skuldrene av egen kraft, og motet for å fortsette må hentes fra mitt eget indre – heldigvis finner jeg det der. Og ganske lett til og med.

Jeg vet ikke om jeg har blitt dummere eller bare sløvet av hormoner og overivrige støttespillere. Jeg har hatt hormonpause i to dager – og nå går jeg på med panna først og prøver en gang til. Vi fikk raska til oss en siste mulighet før jul. En siste mulighet til å lykkes i 2014. En siste mulighet på dette forsøket.

Går det ikke nå må vi i gang med nesespray og sprøyter, egguthenting, håp, ønsker og tanker til høyere makter. Nå holder det kanskje med et lite brev til Julenissen. Eller kanskje man bare kan sende en sms?

Om jeg blir sliten, sier du? Ja, jeg blir det. Jeg blir dødssliten. Jeg føler den store dead linen nærme seg. Det punktet der vi ikke lenger har flere forsøk, ikke kan prøve mer. Jeg begynner å bli redd. Redd for å måtte innse at det bare blir ett barn. Men det kommer ikke i år. Det er ikke slutt enda. Og selv om jeg noen ganger tenker at det kanskje er godt om det er vi som tar avgjørelsen i stedet for å vente på at muligheten ikke lenger er der og vi ikke har et valg, så klarer jeg ikke å slutte å prøve så lenge det finnes en mulighet. Og jeg kommer til å fortsette å hvile, håpe, tro at det er mulig. Jeg kommer til å lete etter symptomer på at vi lykkes, kommer til å veksle mellom lysegrønt håp og bunnløs fortvilelse. Men denne gangen skal jeg gjøre det inntullet i røkelse og julesanger, vennehygge og førjulstradisjoner. Med alle de jeg er glad i rundt meg i lun peisvarme og kjærlig hjertevarme.

Jeg håper vi kommer så langt at det lille håpet i fryseren på Rikshospitalet får flytte inn. Kommer vi dit, så er de viktigste delmålene nådd, og bare tiden vil kunne fortelle oss om vi kommer i mål. Jeg er redd for å ikke komme dit, men det er en sjanse jeg må ta. Så hei verden, her kommer hun med litt av hjertet sitt utenpå kroppen igjen! Vær så snill og ta godt i mot meg, jeg vet ikke hvor mange flere sår jeg tåler…

 

Picture 054

To do or not; julekort!

Da jeg var liten ble jeg alltid ekstremt imponert over den stadig voksende haugen av julekort som ble skrevet – og den enorme haugen julekort som kom inn. Det stod nesten det samme på alle. Både de vi sendte og de vi fikk. Bortsett fra noen få og ekstremt lange julebrev. De kom gjerne helt fra Amerika og jeg leste de mange ganger…

Så kom den fantastiske nyvinningen «lag dine egne julekort med bilder av de vakre barna dine!» Og for en gangs skyld hev min mor seg over et ultrakommersielt produkt (har jeg nevnt at jeg ikke fikk My Little Pony fordi jeg allerede hadde en plastikkleke; Barbie..?). Og så begynte den evige jakten; jakten på det perfekte julekortbildet. Motivet var jo relativt selvforklarende, men nå skulle selve bildet tas. Og det gjorde man jo selv. Ett år satt vi i badekaret (!), et annet satt vi pent oppstilt med bleke fjes og høy feber… Lillebror kløp, mamma forsøkte alle triks i boka og jeg surmula. Og så måtte alle fremkalles for å se om noen av de 24 eller 36 bildene (ja, man tok en hel film) var presentable nok til å kunne sendes rundt til venner og bekjente og ekstremt fjern familie for å vise hvor store og flotte vi hadde blitt siden i fjor.

Mitt spørsmål er; hvorfor sender vi egentlig disse julekortene? Er det for å virkelig ønske noen en God Jul? Hadde det ikke vært bedre om vi ringte den gamle grandtanta eller besøkte de man aldri treffer, men som bor ett steinkast unna? Og man sender jo ikke kort før man får barn! Dette er et typisk post-barn-syndrom som jeg stiller meg svært undrende til… Hvorfor dukker dette enorme behovet for sende post når man får barn plutselig opp? Og hvorfor sender ikke barnløse par ut flere morsomme kort med bilder av seg?

I fjor var derfor min plan å boikotte hele fotokortmaset og sende ut ei sms eller en mms til de vi fikk kort av. Eller, opprinnelig var det ikke det. Men etter at jeg hadde gjort et tappert forsøk på mammas strategi og satt en noe motvillig (og småsjuk!) Lillemann i en gyngestol med hvit pels og en rød gris i hendene og tatt omtrent 200 bilder – uten å finne ett eneste ett der den lille mannen satt i ro, så i kamera og ikke lagde en merkelig grimase samtidig, bestemte jeg meg for å la det vær. Jeg følte meg passe rebelsk og syntes egentlig at jeg var ei ganske kul mor som ga blaffen i hele greia. Og så kom dagen for det årlige venninnejulebordet, og det hagla inn med fine julekort av små nøster og nydelige storesøsken. Jeg takket og bukket og følte meg fortsatt ganske kul… Helt til jeg på slump tok et av de fineste bildene jeg noen gang har tatt av min sønn. Og vips; på to timer og femten tastetrykk var 60 julekort bestilt og jeg var dratt inn i dragsuget.

Så nå venter jeg bare på blinkskuddet… Og kommer det ikke, ja så skal det komme. For nå er julekortzillaen vekket, og jeg skal fader ikke være noe dårligere enn de andre i år!

 

Julekort anno 1986 - ett av de bedre...

Julekort anno 1986 – ett av de bedre…

Engler i hvitt

Da jeg ble mamma kom det litt brått på. Fire overraskende uker for tidlig. Fødebagen var ikke pakka, bøker var ikke lest, kontrollfreaken var ikke klar!

I dag er det Verdens PrematureDag. En dag der vi som har opplevd å få livene våre endret for alltid litt for tidlig, setter oss ned og tenker på hva som ble, hva som kunne ha blitt. En dag der vi sender en tanke til alle dere som akkurat nå sitter ved siden av de bittesmå Superheltene deres og ber en bønn, holder pusten, føler dere som fisk på land i en verden full av skremmende lyder, ukjente mennesker, slanger, rør, ledninger og tynne, spede barnestemmer.

For livet på en nyfødtintensivavdeling er så langt fra det man ser for seg når man begynner den lange og spennende reisen mot foreldrerollen. Det lille, varme nøstet ditt ligger ikke inntil deg og lager ørsmå gryntelyder. Hun ligger alene i en kuvøse i en annen etasje. Og han som sparket så hardt i ribbeina dine for noen timer siden stelles av noen andre mens du har blitt statist i ditt eget liv. Utilstrekkeligheten kan føles så overveldende, sikkerhetsnettet er så til de grader fjernet under føttene dine.

Men så er de der, Englene i livet ditt. De som sitter og våker ved din sønns seng hvert minutt av døgnet, både når du er der og når du hviler. De som holder han i hånda når de må hjelpe han å puste. De som er der for han når de må koble på respiratoren. De som får det første smilet om morgenen etter en hel natts uforstyrret søvn. De som ser den fortvilte mammaen, den rådville pappaen, de skrekkslagne besteforeldrene. De fantastiske, omsorgsfulle, hjertevarme sykepleierne.

Så i dag vil jeg hylle dere. Dere som står på hver eneste dag og natt. Dere som leser Anna Karenina ved siden av et fremmed barn og ikke hjemme i egen seng. Dere som krever et ekstra minutt fra overlegen fordi foreldrene trenger det. Dere som veileder i første bleieskiftet så ikke ledningene, men det nyfødte barnet er det den nybakte faren ser. Der er klipper for så mange, sikkerhetsnettet vi mangler. Når vi er på vårt aller mest sårbare, når nervene er så tynnslitte at de så vidt henger sammen, når spørsmålene er så mange fler enn svarene, da er dere der med deres tilstedeværelse, varme og omsorg. Dere er forskjellen på grusomt og uholdbart. Dere er styrken når vi ikke lenger finner den. Dere er verdens dyreste og verdens mest dyrebare barnevakt. Uten dere hadde mammalivet mitt blitt alt for kort, og starten enda bråere enn den ble.

Jeg har fått et barn i verdens tryggeste land å føde i. Det betyr ikke at alt alltid går på skinner, men når alt ser som mørkest ut så treffer du en Engel i Hvitt – ta vare på henne, hun fortjener det.

 

iPhonebilder 145