Engler i hvitt

Da jeg ble mamma kom det litt brått på. Fire overraskende uker for tidlig. Fødebagen var ikke pakka, bøker var ikke lest, kontrollfreaken var ikke klar!

I dag er det Verdens PrematureDag. En dag der vi som har opplevd å få livene våre endret for alltid litt for tidlig, setter oss ned og tenker på hva som ble, hva som kunne ha blitt. En dag der vi sender en tanke til alle dere som akkurat nå sitter ved siden av de bittesmå Superheltene deres og ber en bønn, holder pusten, føler dere som fisk på land i en verden full av skremmende lyder, ukjente mennesker, slanger, rør, ledninger og tynne, spede barnestemmer.

For livet på en nyfødtintensivavdeling er så langt fra det man ser for seg når man begynner den lange og spennende reisen mot foreldrerollen. Det lille, varme nøstet ditt ligger ikke inntil deg og lager ørsmå gryntelyder. Hun ligger alene i en kuvøse i en annen etasje. Og han som sparket så hardt i ribbeina dine for noen timer siden stelles av noen andre mens du har blitt statist i ditt eget liv. Utilstrekkeligheten kan føles så overveldende, sikkerhetsnettet er så til de grader fjernet under føttene dine.

Men så er de der, Englene i livet ditt. De som sitter og våker ved din sønns seng hvert minutt av døgnet, både når du er der og når du hviler. De som holder han i hånda når de må hjelpe han å puste. De som er der for han når de må koble på respiratoren. De som får det første smilet om morgenen etter en hel natts uforstyrret søvn. De som ser den fortvilte mammaen, den rådville pappaen, de skrekkslagne besteforeldrene. De fantastiske, omsorgsfulle, hjertevarme sykepleierne.

Så i dag vil jeg hylle dere. Dere som står på hver eneste dag og natt. Dere som leser Anna Karenina ved siden av et fremmed barn og ikke hjemme i egen seng. Dere som krever et ekstra minutt fra overlegen fordi foreldrene trenger det. Dere som veileder i første bleieskiftet så ikke ledningene, men det nyfødte barnet er det den nybakte faren ser. Der er klipper for så mange, sikkerhetsnettet vi mangler. Når vi er på vårt aller mest sårbare, når nervene er så tynnslitte at de så vidt henger sammen, når spørsmålene er så mange fler enn svarene, da er dere der med deres tilstedeværelse, varme og omsorg. Dere er forskjellen på grusomt og uholdbart. Dere er styrken når vi ikke lenger finner den. Dere er verdens dyreste og verdens mest dyrebare barnevakt. Uten dere hadde mammalivet mitt blitt alt for kort, og starten enda bråere enn den ble.

Jeg har fått et barn i verdens tryggeste land å føde i. Det betyr ikke at alt alltid går på skinner, men når alt ser som mørkest ut så treffer du en Engel i Hvitt – ta vare på henne, hun fortjener det.

 

iPhonebilder 145

Reklamer

Uten deg!

Uten deg hadde jeg bare vært en.

Uten deg hadde livet manglet mening.

Uten deg hadde jeg fortsatt lett etter mitt hjem.

Uten deg hadde jeg vært rotløs.

Du er kanskje ikke så romantisk. Du bar meg ikke akkurat på gullstol da jeg gikk gravid. Du klagde litt på den ubehagelige lenestolen på observasjonsrommet på sykehuset. Du spiste pølse meg løk mens epiduralen min begynte å virke. Du glemte å ta bilder da han kom, men da han ble borte, da våknet du.

Da de løp ut av fødestuen med han i armene sine – da trillet pappatårene.

Pappakraften, farskjærligheten, fasinasjonen, drømmene, ønskene, følelsene. Det lyser av deg. Din omsorg for den lille frosken, som lå så alt for alene i så mange dager, overveldet meg. Din iver etter å lære, skifte dine aller første bleier. Det var som om du ikke så alle ledningene, ikke tenkte på alle lydene.

Din fortvilelse og angst for å miste han. Din sorg over at du ikke hadde sunget mer for magen. Din frykt for at du aldri skulle få sunget sangene du ville synge.

Men du får synge. Hver eneste kveld. Og du må synge sist. For det har Lillemann bestemt.

Du har en ro jeg beundrer. En selvtillit jeg misunner. Din sønn ser på deg med ett blikk som smelter hjertet mitt hver eneste gang. Sammen kan vi beundre vår lille prins i en evighet og tilbake, med små, tåpelige smil og en viten om at bedre enn dette blir det ikke. Vi vet så alt for godt hvor heldige vi er. Hvor stort det er at vi er tre. Og hver dag blir vi minnet på det av vår lille, fine sjarmør.

Tusen takk for at jeg får lov til å være mamma til ditt barn. Å ha deg ved min side gjør mammagjerningen så naturlig og god.

Gratulerer med din andre farsdag, kjærsten min, du er skapt for jobben!

 

Første gang hos pappaen sin...

Første gang hos pappaen sin…

Helvetesuken

Å få et helt nytt lite barn er en usedvanlig opplevelse. Det er stort, sterkt, overveldende og altoppslukende. Dessverre for forledrene til det nye barnet har gjerne resten av familien de samme følelsene. Derfor har jeg sluttet å besøke på sykehus. Jeg spør ikke en gang. Jeg venter til jeg blir invitert. Og da tar jeg med med vin.

I går publiserte Aftenposten en artikkel der Gro Nylander snakker om den første barseluken og hvor traumatisk denne tiden faktisk kan bli for mange nybakte foreldre. Liggetiden på norske barselavdelinger er historisk lav og mange opplever at de ikke en gang har fått melk før de står ved bilen med øynene fulle av barseltårer og skal ta med seg det lille forsvarsløse vesenet hjem. Min mor lå en drøy uke på Barsel og knyttet varig vennskap med flere av de hun fødte samtidig med. Jeg kan ikke navnet på en eneste jeg tilbrakte tid på Barsel med. Samtidig var jeg heldig; jeg fikk et sykt barn og med det fulgte familierom, mye omsorg og rolige netter.

Ikke før Lillemann var ni dager hadde vi han inne hos oss. Da hadde vi flyttet fra Rikshospitalet, nyfødtintensivens plassmangel og foreldrehotellets vonde puter. Vi var i Drammen og hadde ikke lenger privatliv, men vi hadde verdens fineste lille menneske inne hos oss hele tiden. Vi var overlykkelige! Og vi hadde fortsatt sykepleiere rundt oss 24 timer i døgnet. Vi følte oss ekstremt trygge. Men under hele vårt sykehusopphold reagerte jeg stadig vekk på en ting; alle snakket utelukkende med meg om stell, pleie og omsorg. Det var meg de ville at skulle holde vår nyfødte frosk og det var jeg som ble oppfordret til å delta. Trodde de ikke Ingeniøren virka? Er det virkelig så stor forskjell på mor og fars evner som omsorgspersoner? Jeg hadde jo kjent Lillemann i flere måneder allerede, for Ingeniøren var det et relativt nytt bekjentskap. Burde det ikke være like mye hans barseltid som min?

Det snakkes overraskende mye om viktigheten av amming, at dette ikke kan fjernes fra mor og barn, og det hevdes at dette er et viktig argument mot pappaperm. Det er ingen tvil om at amming er både viktig, lettvint og bra, om det går smertefritt og fint for seg. Det er hevet over enhver tvil at amming er forbeholdt mor, men gjør dette far til en mindre viktig omsorgsperson som skal reduseres til en «ung mann som kanskje aldri før har holdt en baby» (Sitat Gro Nylander, Aftenposten 15.04.2014)? Joda, Ingeniøren kunne fint lite om barseltårer, melkespreng og livmødre på retrett, men han ble en flittig leser av ammehjelpen, var den eneste som kunne bade Lillemann (jeg rakk ikke opp…) og alt tydet på at varmen og hjertelyden var vel så god å sove til som mammaen sin. Han leverte melk fra mammakua til den nyfødte midt på natta, merka flasker og skifta bleier sammen med sykepleierne. Han visste mye mer om alarmer som gikk, metningstall og bek enn meg, og jeg syns det var fantastisk at vi var to.

I løpet av vår tid på sykehuset så jeg mange overtrøtte, sjanglende nyfødte mødre trillende på de små nurkene sine for å treffe venner og familie i Rikshospitalets mange og lange ganger. I løpet av vårt opphold i de samme gangene hadde vi besøk av besteforeldre, ei tante og ei grandtante. Aldri mer enn ett besøk pr dag og aldri lenger enn to timer (det tar tid når man skal både snakke om ting og sprites og besøke lite, sykt barn og snakke litt mer om det etterpå). Det som tok helt luven ut av meg var noen av besøkene man fikk etterpå, når vi var hjemme igjen! Og det er her jeg mener det virkelige helvete i helvetesuken kommer inn; enkelte evner ikke å forstå at et barselbesøk er en kort visitt!

For når man kommer hjem med sitt lille mirakel, så har man selvsagt lyst til å vise det frem til alle – og helst så fort som mulig. Og noen er det en sann drøm å få på besøk! De som faller spesielt godt i smak er de som;

  • Har med seg middag!
  • Har med seg annen mat, være seg boller, lunsj, kveldsmat etc.
  • De som fikser ting selv (lager kaffe, finner frem kopper, rydder når de går).
  • De som holder barnet, skifter på barnet, triller barnet på tur.
  • De som spør om man trenger hjelp til noe (husvask, handling, hundelufting).
  • De som går før det har gått en time…

Flere og flere jeg kjenner nekter å ta imot besøk før de er hjemme igjen. Jeg syns Gro Nylander har gjort en fantastisk jobb for nybakte mødre, men nå har jeg to ønsker til henne;

  1. Bruk enda mer tid på å innføre besøksstengte barselavdelinger. Da vil den tiden vi får på sykehuset bli brukt til å slappe av og trene på amming og stelling; det blir mer enn nok besøk så fort man er innafor husets fire vegger!
  2. Anerkjenn barnets far som en fullverdig omsorgsperson fra dag en. Uten den tilliten oppnår vi aldri likestilling; verken i hjemmet eller i samfunnet generelt. Og dessuten trenger mannen å føle seg viktig i barnets liv – sånn bygger man ekte kjærlighetsbånd.

Er jeg så heldig at jeg får oppleve en ny barseltid er det ingen tvil om at jeg vil gjøre alt på våre premisser – og det håper jeg flere rundt meg gjør også!

 

Morfar på Barselbesøk!

Morfar på Barselbesøk!