Supernanny søkes…

Så kom det, øyblikket jeg har fryktet og med lite realisme håpet at ikke skulle komme. Øyeblikket der mammaevnene ikke strekker til, tålmodigheten blir satt på sitt livs prøve og det eneste fornuftige ser ut til å være å gå seg en tur – alene. Vi har hatt vårt første timeslange sinneutbrudd.

Du vet de gangene du rister megetsigende på hodet og prøver å se så forståelsesfull ut som bare mulig med et blikk fylt med omtanke midt i butikkøen i ettermiddagskaoset? Der et barn står i bro i handlevogna bak deg og skriker så hun rister mens votter og luer flyr som prosjektiler rundt i hele kasseområdet. Der en svett mamma med alt for mye klær står med illrødt ansikt og er mer opptatt av å komme seg fort ut og be alle medhandlende om unnskyldning og du tenker – det der, det skal aldri skje meg! Jeg husker en gang, i et annet liv, at jeg tenkte at det, det skal jeg klare å takle på en veldig bra måte. Jeg skal bare gå. Og jeg skal ha en så god dialog med barnet mitt at vi kan snakke om det, og så vil det nok gå over. Vel, den dialogen mangler foreløpig kan man vel si…

Etter en litt for lang uke innendørs med alt for mye kjeks og saft og egen bestemmelsesrett på det generelle matinntaket, dårlig nattesøvn og Brannmann Sam, Frost og Elias på repeat måtte det smelle en gang. Og det gjorde det. Så til de grader. En ikke helt ferdigsovet Lillemann viste frem en side av seg selv som jeg, om jeg får velge, helst ikke vil se igjen. 60 veldig lange minutter med gutteral skriking fra et indre dyp jeg ikke trodde eksisterte i en mindre enn en meter lang kropp fulgte og aldri har jeg savnet Supernanny Frost (eller hva hun heter) fra TV2 mer! Det var som om Djevelen hadde inntatt min sønns kropp. At de underjordiske hadde vært innom og jeg hentet inn en Bytting fra formiddagshvilen!

Og jeg prøvde alt… Jeg forsøkte å snakke han til fornuft mellom skrikene, si at jeg forstår at du er sint. Jeg tok han i hånda og gikk rundt i huset for å avlede, jeg trøstet, holdt rundt og klemte. Jeg spurte om han hadde vondt, tilbød saft og eple. Vi hadde time out sammen nederst i trappa, jeg overså, satt litt unna, gjorde mine egne ting og sang en sang. Han ville ikke en gang se på sine beste venner i hele verden; Sakkemarsj (vaskemaskina) og Tromle (tørketrommelen) som stod og gikk! Og det var da jeg gjorde det – jeg sendte han på rommet. Jeg orka ikke mer. Jeg hadde ikke flere gode råd eller utveier. Jeg kunne jo ikke ringe mamma heller – hun ville antagelig bare ledd og sagt et eller annet om karma og at «nå er det din tur»!

Så der stod jeg. Med gråten i halsen og svetteringer under arma utenfor den stengte døren til Prinserommet. Og etter kanskje to minutter hørte jeg at den lille meteren forsøkte å få opp døra si mellom all skrikinga, og jeg hjalp han ut. Og han takket med en ny skrikerunde! Mitt neste tips til meg selv var å gå ut. Alene. La Bikkja og barnet holde på som de ville. Stikke av rett og slett! Men det gjør man jo ikke. Man setter seg jo ned og prøver på nok et forsøk på å snakke den illsinte klumpen til fornuft. Og til slutt, etter trusselen om å måtte tilbringe en ny liten runde alene på rommet, så ble det stille. Og mamma og Lillemann klamret seg til hverandre der de satt på sengekanten, utslitte og utgråtte og helt fortumlet etter sin første store krangel. Over en smokk..!

Og når hulkingen var over og pusten gikk normalt igjen, så gikk de to inn til Sakkemarsj og Tromle og satte seg ned ved siden av hverandre og bare så på de to maskinene. Og den lille la hånda på låret til den store og sa; Sitte siden av mamman min jeg! Og så var alt glemt…

 

Supernanny

Reklamer

MonsterMamma

Noen kvelder, en gang i blant, bestemmer Lillemann seg for at soving er noe dritt. Og det gir han meget klart uttrykk for. Og det er mulig det bare er meg, men for tiden kan det virke som han har lært seg et urfolks gutterale strupesang, og skriker tidvis tostemt. Faktisk tror jeg at jeg har sprukket en trommhinne ved å være farlig nær et sinneutbrudd!

Som mor har jeg ikke lest spesielt mange bøker, men SoveKarins Sovebibel har jeg lest fra perm til perm. Jeg har fulgt strenge rutiner, lagt han tidligere enn alle andre jeg vet om og har tvangshvilt han fra han ble født. Resultatet er et barn som, frem til nå, gjerne har sovet 14 timer hver natt, sammenhengende, noe som passer B-menneskeMammaen ypperlig. Noe sier meg at denne svært kjærkomne egenskapen er på vei til å renne ut i sanden. Og jeg holder på å gå av skaftet!

Min elskede lille SoveEngel er tidvis forvandlet til et skrikende monster som knapt enser at jeg er til stedet, men som på et trylleslag skriker enda høyere om jeg drister meg til å forlate rommet. Det er umulig å ikke sveipe innom ord som besatt og djevelutrdivelse. Barnet har som vanlig inntatt posisjon pinne og de små nevene er knyttet så hardt sammen at fingertuppene er helt hvite. Tårene spretter og det er helt likegyldig om man har smokk eller ei, det gråtes så hardt at man rett og slett ikke enser den. Og det er da jeg gir opp. Jeg gjør første kardinalfeil og synder mot SoveKarin og alle andre soveguruer – jeg svikter systemet; jeg tar han opp. Jeg setter meg i det som en gang var en ammestol og lener oss tilbake. Jeg stryker den lille, svette kroppen og nynner stille «Kan det være nødvendig å være så sint, så sint som du er nå». Om og om og om igjen. Og jeg lukker øynene fordi jeg av en eller annen grunn tenker at han vil catche det tegnet og lukke sine egne. Og så sovner jeg… Med et krystallklart blått blikk fiksert rett på meg sitter jeg og sikler lett ned på det kjæreste jeg har. Det lille mennesket som slettes ikke tar hintet og på ingen måte har tenkt å lukke øynene.

Og når jeg så våkner og igjen forsøker å se om senga kan være en god ide, har jeg kommet like langt i legginga. Jeg har rykket tilbake til start og i det den lille kroppen treffer soveskinnet setter hylinga i gang igjen, og jeg synker sammen på gulvet mens jeg forbanner alle bøkene jeg ikke har lest og alle innsovingsmetodene jeg ikke kan. Og så forlater jeg åstedet. Jeg orker rett og slett ikke være så nære. Jeg orker ikke sitte i tussmørket å gjøre ingenting i håp om at han skal finne ut at han må sove. Så jeg går ned. Og sitter der og stirrer tomt fremfor meg i stedet. Og det er da det slår meg; jeg må være verdens kaldeste mamma. For jeg syns det er ufattelig godt å legge noen meter mellom meg og det illrøde, stuptrøtte, eitranes forbanna miniatyrmennesket i andre etasje. Og mens jeg vurderer hvilke tiltak jeg bør anbefale barnevernet å igangsette så må jeg nesten klype meg i armen, for hør – det er helt stille! Han har faktisk sovna, helt av seg selv. Uten en lett frustrert mamma med gråten litt for høyt opp i halsen på rommet sitt. Uten sang, nærhet, stryking eller ny flaske. Han har bare sovna, sånn som han er skapt for å gjøre. Og plutselig føler jeg MammaSelvtilitten komme snikende tilbake. Kanskje jeg ikke går inn i monsterkategorien allikevel!?! Jeg bare føyer meg inn i rekken av småbarnsmødre med poser under øya og minimalt med egentid. Og da er vel kanskje alt som det skal være?

 

Fra Ammestol til Sovestol!

Fra Ammestol til Sovestol!

Et av livets små mysterier

Noen ganger er man så heldig at man kan sitte og betrakte samspillet mellom far og sønn helt ubemerket. Og få ting er så fint som når pappaen forsøker å lære Lillemann litt om ett av livets mange små mysterier! I dag; drikking av kopp!

Lillemann har sluttet å forstå hvordan han drikker av kopp etter at han fikk en helt super drikkeflaske med sugerør til jul! Nå som barnehagetiden nærmer seg er det jo mildt sagt heldig at guttens ferdigheter på enkelte ting forbedres kraftig, og da er koppdrikking oppe på To Do-lista. Men hvordan forklare en gutt på ett år at han må lene hodet bakover og ikke forrover? Nei altså, det går ikke det!

Og for å si det sånn; den sindige Hedemarkingen min er ikke skapt for tålmodighetsprøver med en litt overivrig ettåring..! Og vertfall ikke en som gjerne vil drikke sviskesaft og prate litt med pappaen sin samtidig!

Nå lades det opp til det jeg ser for meg skal bli en aldeles strålende vårhelg! Og en ting som vil gjøre den enda mer strålende er om du liker Jannorama på Facebook! Klikk her og bli en Jannorama-venn du også!

Øvelse gjør mester

Her om dagen fikk jeg et spørsmål om hvordan jeg har blitt en så god mor! Det er kanskje det hyggeligste spørsmålet jeg noen gang har fått, men også et spørsmål som gjorde meg noe forlegen og litt undrende. For hvorfor syns noen at jeg er en god mor? Og hvorfor syns jeg det er så vanskelig å ta i mot et så stort og flott kompliment?

Jeg har ikke lest en bok om å være mamma. Jeg fikk aldri tid til å pløye gjennom «Hvordan forstå barnet ditt» før Lillemann ble født, som planen var, og jeg abonnerer ikke på et eneste foreldremagasin. Jeg har en prematurfødt sønn og forholder meg derfor ikke til en eneste vekstkurve eller utviklingsplan. Jeg er utrolig slepphendt på organisk og hjemmelaget mat, har lite eller ingen regler for hva som er greit og ikke greit, men stoler 100% på egen intuisjon og magefølelse. Dog har jeg en meget god attest fra faren til et tvillingpar jeg var barnevakt for fra jeg var 11 ½ til sånn rundt 15, men det er på ingen måte min fortjeneste at det ble folk av de!

Men jeg blir litt matt av alt vi skal ta hensyn til med barna våre. Om man forviller seg inn i en gjennomsnitts mammagruppe eller forum på nett så florerer det av alt det du MÅ huske på, eller aller helst ikke må finne på, å gjøre for å være sikker på at poden blir et oppegående menneske. Man må ikke trene på språk eller ferdigheter, man må ikke øve på å gå og er du så dum å gjøre det må det vertfall ikke være med sko på! Krabber ikke den håpefulle, renner håpet ut mellom fingrene dine, og du kan strengt tatt bare klappe sammen og gi opp allerede i startgropa. Da kommer nemlig alle andre ting til å stoppe opp, og balanse, koordinasjon, språk og jeg-vet-ikke-hva vil neppe utvikles. Du kan rett og slett bare søke på plass i spesialbarnehage først som sist!

Lillemann krabber ikke. Han aker. Han ser litt ut som han kommer rett fra castingen til «Ingen grenser», men han er kjempefornøyd. Våre mer eller mindre helhjertede forsøk på å få han til å krabbe på alle fire har mislykkes fullstendig, men i dag har han begynt å trene på å reise seg opp midt på gulvet. Han griper aldeles strålende med begge hender, pinsettgrepet er inne og det eneste han vil er å gå rundt i stua med godt tak i en voksen. Vi trener på ord, leter etter badeender i pekebøker, øver på å stryke på mamma og Bikkja i stedet for å slå, og spyler kjøkkenet hver kveld etter nok et tappert forsøk på å spise selv med skje. Lillemann syns alt går for sakte. Han har for få ord og blir møkkasinna om vi mot formodning har noe annet å gjøre enn å gå rundt i ring. Han kjefter på leker som ikke gjør som han vil og vi tenker med skam på hvem han har lært det av.

Men Lillemann kan mer. Han kan klemme de han liker og le høyt av glede når mamma og pappa kysser. Han skinner som en sol når det er helg og alle er hjemme og han er verdens stolteste lille gutt når han endelig får den dumme firkanta klossen inn i riktig hull. Han har oppdaget gleden ved sandkasse og bevegelsesfriheten i vårvarmen. Han får smake og leke og slå seg og prøve. Han får høre at han er flink (enda man ikke skal si det heller) og han får vite at han er elsket. Han får fortelle om alt han har opplevd og alt han har tenkt, og selv om jeg noen ganger trenger en liten oppklaring fra far i huset, så får han megetsigende nikk og overaskende gisp som svar på de engasjerte historiene sine. Vi synger sammen og roper høyt om vi trenger det. Vi flirer og fniser og sitter noen ytterst få ganger helt stille og bare er til. Vi ser på tørketrommelen eller Drømmehagen om det røyner litt på, og vi oppdager stadig nye ting ute og på lekeplassen.

Jeg kan sikkert lese side opp og side ned om hvordan jeg skal bli en god mor, men ingen har lært meg hvordan jeg skal lære å senke skuldrene og tenke at jeg faktisk er på god vei til å bli en, helt av meg selv. Så takk, Line, for at du fikk meg til å tenke. Jeg trengte det!

Se mamma - jeg har reist meg opp helt selv!!!

Se mamma – jeg har reist meg opp helt selv!!!