Stridens kjerne

Jeg har lenge lett etter det optimale argumentet for pappapermordningen og viktigheten av kvotens eksistens. Og i mine ører fungerer alle de åpenbare årsakene som; båndet mellom far og barn, likestillingsaspektet innad i familien og viktigheten av at man endrer forventningene til begge kjønns arbeidsdeltagelse i småbarnsperioden. Og etter mitt syn er det det siste aspektet som er det aller viktigste. Og for å endre på dagens holdninger og utfordringer i enkelte yrker og innen deler av det private næringsliv, ja så må alle ta sin del av ansvaret.

Det finnes noen kloke hoder i dette landet som også har en superb formidlingevne, og ett av de har Marie Simonsen. I dagens kronikk i Dagbladet tar hun opp tråden fra Dagens Næringslivs helgereportasje om meglermennene som er så viktige på arbeidsplassen sin at det rett og slett er helt horribelt å skulle tilbringe noen uker og måneder med sitt nyeste familiemedlem. Og hun treffer etter min mening stridens kjerne så til de grader midt på spikerhodet. For som hun så treffsikkert skriver; «Hvis det ikke er plass til moderne og myke menn, hvordan skal det være plass til kvinner som er så gammeldagse at de føder barn?». Og det er jo nettopp det jeg har så vanskelig for å forstå; som samfunn ønsker og trenger vi at en stor andel av Norges kvinner er i jobb og har høy utdannelse, men samtidig skal de ikke være så viktige i den jobben de har at de ikke kan være borte fra jobb for å skaffe til veie en ny generasjon arbeidere. Betyr dette at vi som samfunn strengt tatt mener at vi ikke ønsker kvinner i de viktige rollene, de rollene der vi tror vi har plassert uerstattelige mennesker? Er vi da så likestilte som vi liker å hevde? Kan vi fortsette å slå oss på brystet og hevde at kvinner har samme muligheter som menn? Og kan vi, med de holdningene som nå avdekkes blant både ledere og ansatte i flere og flere yrkesgrupper, ta oss råd til å la fedrekvoten seile sin egen sjø?

I alle land rundt oss, som det er naturlig å sammenligne seg med, der foreldrepermisjonen står fritt mellom mor og far å fordele seg i mellom, ser vi at fedreandelen er betydelig lavere enn i Norge. Og da snakker vi ikke bare om antallet uker, men også om hvor mange som faktisk tar ut noe i det hele tatt. Jeg har hørt et utall sitater og utsagn fra mine mannlige venners sjefer som i stor grad støtter opp under holdningene til meglerhusene, og det til tross for at man langt på vei ikke har det samme kravet til tilgjengelighet som man har i meglerbransjen. Fedrekvoten ligger derfor der som en enorm støtte til menn; dere trenger ikke ta diskusjonen en gang. Den er tatt allerede! Noen har gjort det for dere! I motsetning til deres mannlige pappakolleger i landene rundt dere så har dere ikke bare krav på, dere har rett til – og dere har uker som er bare deres. Enn så lenge…

Og det er ikke bare sjefen din som kan stå i veien for deg, også barnets mor vil kunne være et hinder i veien mot samvær med ditt lille barn. Men også her er diskusjonen allerede tatt; tar ikke du de, forsvinner ukene. Og hvem kan da si at det er til barnets beste at man ikke er hjemme? For hvordan skal det bli for våre døtre å komme til et yrkesliv der de anses som annenrangsdeltagere og det forventes at de skal være borte i eviglang tid? Kanskje er dette en negativ konsekvens av den lange og gode foreldrepermisjonen vi har i dette landet, og nettopp derfor er løsningen med at ukene forsvinner om ikke far tar de, så enormt viktig. For det er viktig at vi kvinner som får barn også viser at vi vil være en del av arbeidslivet! Det nytter ikke at alle skal trekke seg tilbake og jobbe kortere dager i mindre ansvarsfulle stillinger. Da må arbeidslivet finne en måte å tilrettelegge enda bedre for denne gruppen, og sammen må vi ta ansvaret for at det går an å ha både barn og en karriere i det likestilte Norge – enten du er mann eller kvinne.

For hva er egentlig alternativene? Lavere kvinneandel i arbeidslivet? Nannies og kostskoler? Enda lavere fødselstall? Jeg tror ikke AS Norge har råd til noen av disse konsekvensene, men vi har råd til å investere i familiene. Så pappaer; ikke sløs bort denne muligheten. Og mammaer; ikke gjør deg selv overflødig. Og til resten av dere; sørg for at pappakvoten står sterkt i mange år fremmover! Jeg tror på fremtiden, men fremtiden trenger litt hjelp fra fortiden. Så la oss ikke være historieløse og bakstreverske, men stå frem som det foregangssamfunnet vi liker å være. Jeg sier nok en gang et rungende ja til pappakvote og mammaer i arbeidslivet – selv om jeg også gruer meg til barnehagestarten…

Pappapermmoro

Reklamer

Blå-blått slag i likestillingstrynet

Vi visste det kom. Mange er til og med for det. Noen mener det kan kalles valgfrihet og puster lettet ut mens de tenker at de endelig kan styre over egen familie igjen. Jeg har et hjerte som blør for fedrene og en tungsinn over likestillingens stadige angrep fra en gammeldags og bakstreversk landsledelse. Fedrekvoten står for fall…

Barne- og likestillingsminister Solveig Horne har ikke bare klart å erte på seg hele landets homofile og alle vi som føler at denne gruppen fortsatt har et særlig behov for fortsatt fokus fra nevnte minister. Frp’s utvalgte har med sine uttalelser og kampsaker på kort tid lagt seg ut med de aller fleste med et brennende engasjement for likestilling her til lands. I likhet med Bent og Erna har hun tatt til orde for endringer som uten tvil er med på å gjøre forholdene for unge kvinner langt vanskeligere i årene fremover, og nå går de til angrep på en av mennenes nylig ervervede rettigheter også. Og det kan synes som om det er noe man ikke helt har skjønt, når man sier at dette er til det beste for barnet. For hva legges til grunn for det? At mor er flinkere til å passe barn? At far ikke er en egnet omsorgsperson? At det er bedre at mor får lavere lønn, taper i karrierestigen, blir minstepensjonist og avhengig av mannens inntekt? Er det bedre for barnet at det opplever at mor passer best hjemme, mens far har viktigere oppgaver å gjøre, ute i samfunnet?

Jeg opplever et markant skille i Ingeniørens pappaliv; før og etter pappapermisjonen. En pappa med de beste intensjoner, og et enormt ønske om å mestre sin nye rolle, har etter 12 uker hjemme en ro og trygghet i papptilværelsen han aldri ville fått uten å ha regjert på hjemmebane. Lillemann går vel så mye til pappa som til mamma, og mellom oss er vi langt på vei mer likestilte enn vi var før Ingeniøren stelte hjemme. For jeg tror de færreste av oss kvinner faktisk slipper mannen til uten at vi må. Det er alt for lett for oss å ta ansvaret og heller klage litt på at man må gjøre alt selv. Det er for enkelt å lene seg på puppene og si at man tross alt ammer, og derfor må være mest hjemme. Og det blir for dumt å snakke om at kvinnen mister permisjon ved at far har fått en dedikert kvote. For som det står i «VG mener» i dag, 28. juni 2014, «Men dersom far ikke tar ut sin del av permisjonen, bør konsekvensen være at den faller bort. Velger man å takke nei til en velferdsgode erstattes det ikke på andre områder heller.»

Lik rett til foreldrepermisjon ble innført i 1978, men ti år etter var det fortsatt under èn prosent av alle norske fedre som benyttet seg av denne rettigheten. Først da fedrekvoten ble innført begynte mennene å være hjemme med barna, og det er etter mitt syn sjokkerende naivt å tro at vi ikke vil se fedrenes returmarsj til kontorpulten og møterommene om Horne og hennes hær får det som de vil. Ikke nødvendigvis fordi de ikke ønsker å ta ut noen uker med permisjon, men jeg tror både mor og arbeidsplassen i mange tilfeller vil gjøre det de kan for å beholde far i arbeid. For hvilken arbeidsgiver ønsker at arbeidstakere skal være hjemme i lengere tid, være seg kvinne eller mann? Og hvor mange mødre vil vel ikke være hjemme med dette dyrebareste de har så lenge de kan?

Når Unge Høyre nå går ut og mener at Hornes forslag er alt for puslete, og at fedrekvoten bør fjernes fullstendig, ja så blir jeg rett og slett usikker på dette ungdomspartiets kunnskap om arbeidslivet og hvordan dette fungerer i dag. Jeg begynner å tvile på om de vet hvordan unge kvinner sliter med å få seg gode jobber fordi det forventes at de snart skal ut i permisjon. Jeg lurer på om de i det hele tatt er opptatt av å sørge for at de barna som nå vokser opp skal komme inn i en verden som minner om det årtusenet vi er i, eller om de lengter etter en svunnen tid der mor står ved kjøkkenbenken og far røker pipe etter en lang da på arbeidet. Det hele minner meg om det konservative USA og det knyter seg i magen min.

For jeg føler at jeg sakte men sikkert knebles og sendes tilbake til et kjønnsrollemønster jeg tror de aller færreste savner. Jeg vil at min sønn skal vokse opp i et samfunn der det er like naturlig at han er hjemme med det lille barnet som at hans kjærste er det. Et samfunn der fedrekvote er helt unødvendig, og Høyre og Fremskrittspartiet ikke lenger maser om valgfrihet til familiene, rett og slett fordi alt annet enn delt foreldrepermisjon er helt unaturlig og fremstår tullete. Men vi kommer ikke dit med den løsningen Horne presenterte i Aftenposten i går. Den løsningen tar oss tilbake i tid og ikke inn i fremtiden. Den løsningen er tilrettelagt for arbeidsgivere og menn som syns det er litt kjedelig å henge med ungen sin og ikke kollegene i noen uker. Det er en populistisk løsning uten ryggrad og ansvar for det samfunnet vi skal leve i, både kvinner og menn, med like muligheter og like rettigheter.

Og Horne; ikke gjem deg bak ungen min når du tar fra han retten til å være sammen med Ingeniøren flere uker i strekk. For det er ikke det beste for han å ha en mamma med stålkontroll og en pappa på prøve. Det er ikke det beste for han at samfunnet gjør det lettere for mennene å slippe unna og enklere for mor å ta fra far en unik periode i livet. Ikke send oss tilbake til 60-tallet, Horne! La oss fortsatt være et foregangsland på likestilling, og sol deg i glansen av det når andre leter etter de gode eksemplene! Ta ansvar og sørg for at vi fortsetter med god fart inn i fremtiden, for barnas beste…

 

Hanoghenne

Så glad blir man for ny kjele…

En fot i hver leir

Jeg sliter skikkelig. Hver dag. Jeg trekkes mellom gleden over å ha tid hjemme med Lillemann og min manglende tilstrekkelighet på jobb. Jeg vil holde rundt sønnen min og klippe plenen når jeg er på kontoret, og jeg ønsker meg tilbake til annonseplaner og kampanjestrategier når jeg sitter i sandkassa. Det er mye tyngre å være begge deler enn jeg noen gang hadde trodd.

Da det var Pappapermisjon var alt bra. Jeg visste at det var kontroll i heimen, hjemmelaget mat på bordet når jeg kom hjem og relativt pappapdalt Lillemann på Tripp-Trappen. Jeg gledet meg til denne perioden med delt tid mellom jobb og barn. Vi satte prosjekter på hold, vi fordelte arbeidsoppgaver og vi satte opp møteplaner etter når jeg er hvor. Men uten full oversikt og fullt engasjement er det ikke veldig lett å være på topp både hjemme og på jobb. Dagene går alt for fort og jeg føler at jeg alltid ligger litt etter, enten det er her eller der.

Og i dag opplevde jeg følelsen av å være verdens viktigste menneske for sønnen min for første gang. Etter en lang dag hos SuperMormor og SuperBestefar på søndag, og enda en dag der i dag, var det umulig for min lille prins å akseptere noe annet enn å sitte på mammas arm eller henge rundt halsen min da vi kom og hentet han. Beina lot seg ikke strekke ut og føttene så ut til å ikke tåle kontakt med gulvet. Pappas armer var slettes ikke gode nok og SuperMormor var vi ferdige med for i dag. Nå var det mamma for alle penga. Og mammahjertet får litt vondt. Litt vondt av den lille kroppen, men aller mest vondt på egne vegne. Vondt fordi man ikke klarer å være alle steder samtidig. At jeg føler at jeg ikke strekker til eller når opp. Og litt vondt for at det å være verdens viktigste menneske ikke gjorde meg kjempeglad, men heller litt trist…

For hva hjelper det meg egentlig at jeg tør å sette sprøytene mine selv eller har nyklippet plen, om jeg til slutt ikke har en jobb å gå til fordi jeg prioriterer sønnen min? Og siden jeg legger meg kl 22.00, for å ikke gråte når klokka ringer om morgenen, så risikerer jeg å være skilt før året er omme grunnet total mangel på kommunikasjon og samvær. Hvordan klarer alle dette? Burde jeg gjøre som Sørlendingene og holde meg hjemme mens Lillemann er liten? Jeg tror neppe det er løsningen, men noe må jeg gjøre; enten med mine egne krav og ønsker eller de krav og ønsker som stilles til meg.

 

Åssen var det man fikk opp det vannet igjen...

Åssen var det man fikk opp det vannet igjen…

Stopp klokka

For tre måneder siden kunne ikke påska komme fort nok for meg. Jeg skulle begynne å jobbe igjen og forlate min lille Prins hver morgen, flere timer før han våkna. Jeg så for meg milepæler på video og manglende kunnskap om favorittleker og spisevaner. Jeg tenkte med vemod på at spebarnstiden var over og at Lillemann snart skulle rulleres inn i et system han ikke vil være ute av før han pensjoneres. Jeg var ulykkelig.

En fantastisk påske er nå over og om en liten uke begynner jeg på en vår som 50% Marketing Manager og 50% SuperMamma. Herregud som jeg gleder meg, men jeg sitter fortsatt med en liten klump i magen og et vemodig blikk bakover. For jeg kjenner så godt igjen min egen opplevelse av svunnen tid når jeg ser på Ingeniøren som bare har fire dager Pappaperm igjen. Han gruer seg. Som tusan. Ikke til å komme tilbake til de fine kollegene eller arbeidsoppgavene, men til å være ferdig med de langsomme dagene og perioden med frihet i hverdagen. Tiden der bare du og 70-something centimeter ettåring bestemmer at man skal studere at gresset gror i 30 minutter mens alle andre sitter i budsjettmøte på kontoret. Tiden der man kan lese hele helgens avis fra forside til bakside mens poden sover formiddagslur og man lytter til stillheten i Rekkehusgrenda etter at alle har kommet seg på jobb og skole og barnehage. Tiden der man får være til stede når munnen til poden former seg konsentrert og sakte og det popper ut et nytt viktig ord på veien mot sammenhengende og meningsfull kommunikasjon (i går var det ordet BÆ hos oss…). Den tiden er snart forbi.

Heldigvis skal vi ha en sakte tilvenning til den nye travle hverdagen, og det føles som bursdag, julaften og bryllup på en gang. Det er ingen tvil om at det ikke blir noe hvilehjem, men for en bonus det er å måtte være hjemme litt til! Kanskje jeg egentlig ikke syns vi skal ha to barnehageopptak, bare for at det er så fint å måtte ta denne ekstrapausen..? Og er vi så heldige at vi får et barn til, så lover jeg deg, kjære ektemann, at du skal vertfall få 12 uker med det nye mennesket vårt – enten politikerne tar til vett eller ei! For en ting er klinkende klart og 100% sikkert; mine to Superhelter har storkost seg de siste tre månedene og familiebalansen er gjenopprettet på alle mulige måter! Vi har tatt et sjumilssteg mot et mer likestilt hjem både når det gjelder hus- og omsorgsarbeid. Og selv om jeg nå må begynne å delta på middagsplanlegging og husvask igjen, så vet jeg at jeg ikke lenger er alene om å vite hvordan det er å være Hemmafru.

Men i morgen er det uansett på’n igjen. Mor skal opp før hanen galer og ungen våkner, og en påskeferie skal fordøyes med gode kolleger i lunsjen. Jeg tipper det blir mye brilleskiller og uthvilte sjeler rundt møtebordet i morgen tidlig.

Velkommen hverdag; med dette været frykter jeg deg ikke!!!

 

Fra skidress i går til shorts i dag...

Fra skidress i går til shorts i dag…

 

Og om det var mulig; men en balje vann ble den siste påskedagen enda bedre!!!

Og om det var mulig; men en balje vann ble den siste påskedagen enda bedre!!!

 

Mor avslutter påska med krampetrekning; Prosecco og bok i de siste solstrålene...

Mor avslutter påska med krampetrekning; Prosecco og bok i de siste solstrålene…

Helvetesuken

Å få et helt nytt lite barn er en usedvanlig opplevelse. Det er stort, sterkt, overveldende og altoppslukende. Dessverre for forledrene til det nye barnet har gjerne resten av familien de samme følelsene. Derfor har jeg sluttet å besøke på sykehus. Jeg spør ikke en gang. Jeg venter til jeg blir invitert. Og da tar jeg med med vin.

I går publiserte Aftenposten en artikkel der Gro Nylander snakker om den første barseluken og hvor traumatisk denne tiden faktisk kan bli for mange nybakte foreldre. Liggetiden på norske barselavdelinger er historisk lav og mange opplever at de ikke en gang har fått melk før de står ved bilen med øynene fulle av barseltårer og skal ta med seg det lille forsvarsløse vesenet hjem. Min mor lå en drøy uke på Barsel og knyttet varig vennskap med flere av de hun fødte samtidig med. Jeg kan ikke navnet på en eneste jeg tilbrakte tid på Barsel med. Samtidig var jeg heldig; jeg fikk et sykt barn og med det fulgte familierom, mye omsorg og rolige netter.

Ikke før Lillemann var ni dager hadde vi han inne hos oss. Da hadde vi flyttet fra Rikshospitalet, nyfødtintensivens plassmangel og foreldrehotellets vonde puter. Vi var i Drammen og hadde ikke lenger privatliv, men vi hadde verdens fineste lille menneske inne hos oss hele tiden. Vi var overlykkelige! Og vi hadde fortsatt sykepleiere rundt oss 24 timer i døgnet. Vi følte oss ekstremt trygge. Men under hele vårt sykehusopphold reagerte jeg stadig vekk på en ting; alle snakket utelukkende med meg om stell, pleie og omsorg. Det var meg de ville at skulle holde vår nyfødte frosk og det var jeg som ble oppfordret til å delta. Trodde de ikke Ingeniøren virka? Er det virkelig så stor forskjell på mor og fars evner som omsorgspersoner? Jeg hadde jo kjent Lillemann i flere måneder allerede, for Ingeniøren var det et relativt nytt bekjentskap. Burde det ikke være like mye hans barseltid som min?

Det snakkes overraskende mye om viktigheten av amming, at dette ikke kan fjernes fra mor og barn, og det hevdes at dette er et viktig argument mot pappaperm. Det er ingen tvil om at amming er både viktig, lettvint og bra, om det går smertefritt og fint for seg. Det er hevet over enhver tvil at amming er forbeholdt mor, men gjør dette far til en mindre viktig omsorgsperson som skal reduseres til en «ung mann som kanskje aldri før har holdt en baby» (Sitat Gro Nylander, Aftenposten 15.04.2014)? Joda, Ingeniøren kunne fint lite om barseltårer, melkespreng og livmødre på retrett, men han ble en flittig leser av ammehjelpen, var den eneste som kunne bade Lillemann (jeg rakk ikke opp…) og alt tydet på at varmen og hjertelyden var vel så god å sove til som mammaen sin. Han leverte melk fra mammakua til den nyfødte midt på natta, merka flasker og skifta bleier sammen med sykepleierne. Han visste mye mer om alarmer som gikk, metningstall og bek enn meg, og jeg syns det var fantastisk at vi var to.

I løpet av vår tid på sykehuset så jeg mange overtrøtte, sjanglende nyfødte mødre trillende på de små nurkene sine for å treffe venner og familie i Rikshospitalets mange og lange ganger. I løpet av vårt opphold i de samme gangene hadde vi besøk av besteforeldre, ei tante og ei grandtante. Aldri mer enn ett besøk pr dag og aldri lenger enn to timer (det tar tid når man skal både snakke om ting og sprites og besøke lite, sykt barn og snakke litt mer om det etterpå). Det som tok helt luven ut av meg var noen av besøkene man fikk etterpå, når vi var hjemme igjen! Og det er her jeg mener det virkelige helvete i helvetesuken kommer inn; enkelte evner ikke å forstå at et barselbesøk er en kort visitt!

For når man kommer hjem med sitt lille mirakel, så har man selvsagt lyst til å vise det frem til alle – og helst så fort som mulig. Og noen er det en sann drøm å få på besøk! De som faller spesielt godt i smak er de som;

  • Har med seg middag!
  • Har med seg annen mat, være seg boller, lunsj, kveldsmat etc.
  • De som fikser ting selv (lager kaffe, finner frem kopper, rydder når de går).
  • De som holder barnet, skifter på barnet, triller barnet på tur.
  • De som spør om man trenger hjelp til noe (husvask, handling, hundelufting).
  • De som går før det har gått en time…

Flere og flere jeg kjenner nekter å ta imot besøk før de er hjemme igjen. Jeg syns Gro Nylander har gjort en fantastisk jobb for nybakte mødre, men nå har jeg to ønsker til henne;

  1. Bruk enda mer tid på å innføre besøksstengte barselavdelinger. Da vil den tiden vi får på sykehuset bli brukt til å slappe av og trene på amming og stelling; det blir mer enn nok besøk så fort man er innafor husets fire vegger!
  2. Anerkjenn barnets far som en fullverdig omsorgsperson fra dag en. Uten den tilliten oppnår vi aldri likestilling; verken i hjemmet eller i samfunnet generelt. Og dessuten trenger mannen å føle seg viktig i barnets liv – sånn bygger man ekte kjærlighetsbånd.

Er jeg så heldig at jeg får oppleve en ny barseltid er det ingen tvil om at jeg vil gjøre alt på våre premisser – og det håper jeg flere rundt meg gjør også!

 

Morfar på Barselbesøk!

Morfar på Barselbesøk!

Fru Adm. Dir.

I går smalt det for den spysjuksvekkede og menstruerende kona i Rekkehuset. Ingeniøren fikk gjennomgå for å ha rota det til med hytteutleia og Lillemanns nye tegneblokk fløy veggemellom, briller forsvant og tårer spratt. Etter fem dager uten noe særlig næring var informasjonen om at en mail var oversett og hytta leid ut i romjula og nyttårshelga litt for mye å svelge for Fru Perfeksjonist. Det var rett før Ingeniøren mistet jobben som ektemann.

Selv innehar jeg jobben som Adm. Dir. i dette lille aksjeselskapet, men stadig vekk føler jeg at jeg er HR Direktør, Avdelingsleder for Kjøkken og Bad, Stue og Hage. Jeg er Vaktmester og Renholdsansvarlig. Urettferdig og selvopptatt, som det offerlammet jeg selv syns jeg er, sitter jeg og river meg i håret over at håndhåndklærne på badet ustanselig snus feil vei eller at putene på senga ikke legges riktig når den res opp. Jeg stiller høye krav til meg selv, og de samme til min mann. Og etter flerfoldige tirader med mer eller mindre saklig feedback fra den ene aksjeeieren til den andre, fikk jeg høre at jeg krever for mye. What??? Jeg forventer da ikke mer fra deg enn jeg gjør fra meg selv?

Men så tenkte jeg litt (jadda, det hender at jeg gjør det også), og da dukket det opp, det uunngåelige spørsmålet; Hvorfor slapper jeg ikke bare litt mer av? Hvorfor tar jeg på meg oppgaven med å styre alle deler av husholdet, om enn bare bittelitt? Hvorfor slipper jeg ikke bare det som faktisk er delegert og bestemt at den andre parten skal ta ansvar for – og setter meg ned og lar han briljere – i stedet for å hele tiden la han føle at han skuffer? For det er vel egentlig det jeg gjør? Når jeg konstant maser på ting som ikke er gjort eller kontrollerer om han faktisk har utført oppgavene sine? Er jeg virkelig så forbanna dyktig og ufeilbar at det bare er jeg som kan ha det overordnede ansvaret og sørge for at ting går på skinner? Og kanskje enda viktigere – hadde vi hatt det bedre, både som par og familie, om jeg tok et skritt eller to tilbake, og lot andre slippe bedre til?

Det er jo jævlig bittert å innse at man kanskje ikke er limet, men at man faktisk gjennom sin streben etter rent hus, pent barn, feiende flott ektemann og et strålende forhold, ikke bare sliter ut seg selv, men de nærmest seg også. Det er et lite nederlag å måtte innrømme at det ikke bare er jeg som har lyst til å stikke av innimellom, og enda verre at jeg er årsaken til den andres rømningslyst.

Så som aksjeeier har jeg nå sparka meg selv som Adm. Dir. I vertfall som et prøveprosjekt. Jeg er ikke helt sikker på om jeg klarer å legge bort ansvaret for Kjøkken og Bad, Stue og Hage, men jeg skal forsøke å være noe mer åpen for innspill. Og så skal jeg ta med meg mannen min på en date og feire den fantastiske innsatsen han gjør som pappa, hundeeier, ektemann og Vise Adm. Dir. Kanskje han til og med kan forvente seg en forfremmelse – vi får se…

Ok da - jeg har ikke alltid kontroll... Lillemanns lunsj tines.

Ok da – jeg har ikke alltid kontroll… Lillemanns lunsj tines.

HelgeHelter

Noen helger går bare alt på skinner, andre helger kan det virke som om skinnene er lagt ned med krøll på. Dette har vært en sånn helg – på alle mulige måter!

Fredagen kom med vårlig håp i finværet og etter sykehusbesøk og avskjed med Ingeniøren, pakket jeg Bikkja og Lillemann i bilen og dro til Mamma og Gartneren. Bikkja fikk besøke SuperOnkel og takk og pris for det. For Supermammaen er åpenbart ikke immun mot magevirus som flyr i vårluften i kontorlandskapet, så lørdag morgen startet med krum rygg over toalettet. Og slik fortsatte den… Den nervøse magefølelsen fra fredagen var langt mer enn det, og i snødrevet på lørdag var optimismen snudd til bunnløs selvmedlidenhet der jeg lå på sofaen til mor og Ingeniøren satt glad og fornøyd i solsteika i fjellheimen.

Men heldigvis har Lillemann fantastiske besteforeldre som gjør alt de kan for at han skal ha en fin helg selv om mammaen hans har gått ned for telling. Så mens jeg lå i fosterstilling og syntes synd på meg selv, stod han og spilte piano og dansa med bestefar, lo seg skakk av mormors SovePingvin eller betraktet bestefars Dijeridoo-spilling med en betenkt og forundret mine. Bleier ble skiftet, mat ble servert og kveldsbadet ble tatt uten at jeg trengte å løfte en finger. Å dra på overnattingsbesøk i nabolaget var altså årets definitivt beste avgjørelse!

Så etter tre dager uten å holde på spesielt mye mat har jeg, skuffende nok, ikke blitt spesielt mye tynnere, men ekstremt slapp. Jeg har spist fiskeboller i hvit saus, noe jeg strengt tatt trodde jeg skulle slippe å gjøre på en stund, og jeg har fått mange små koseklemmer av Lillemann som lurer fælt på hvorfor mamma bare ligger der. Heldigvis har pappapermen gitt Ingeniøren en ørliten evne til å vise empati, så pleien har vært eksemplarisk og omsorgen har vært målbar. Den pappapermen blir jeg bare mer og mer glad i merker jeg!!!

 

Syk mamma