Jeg vet hvordan jeg skal takle en negativ graviditetstest. Jeg vet hvor lei meg jeg blir når jeg får mensen midt i et forsøk. Jeg vet ikke helt hvordan jeg takler å lykkes.
Hva skal jeg si? Hva skal jeg skrive? Hvem skal jeg fortelle det til? Jeg kommer sikkert til å ville rope det ut over alle tak og til alle jeg kjenner. Jeg tipper jeg vil komme til å bli enda mer tullete enn jeg allerede er. Og jeg vet om mange som vil bli veldig glade sammen med oss. Av en eller annen grunn så er jeg veldig rolig på dette nå. Altså, misforstå meg rett; ikke på å eventuelt bli gravid! Det stresser meg noe helt vanvittig, men dette forsøket er helt annereldes enn de vi har hatt før. Jeg har satt inn fire små håp og denne gangen har jeg ikke helt forstått at vi er på vei til å vekke håpet til livet igjen.
I går hadde Ingeniøren ett av sine skjeldne, men veldig varme empatiøyeblikk. La oss bare si det sånn; min mann er bedre på å bygge noe enn å spørre hvordan jeg har det! Men når han først spør så vet jeg at han virkelig lurer og gir meg hele seg og litt til. Så da han stilte meg spørsmålet om hvordan det egentlig går med meg, der jeg lå henslengt på sofaen, så begynte jeg selvsagt å grine. Jeg er 100% rævva på å ta i mot omsorg og omtanke. Dette slår stort sett ut i at jeg griner som en foss hos legen, sammen med snille kolleger eller som i går – hjemme sammen med mannen min. Jeg klarer nesten ikke snakke om noen ser medlidende på meg eller forteller meg at det er helt forståelig at jeg er sliten eller litt redd for å få et barn til. Det renner over og det har så visst ikke blitt noe bedre etter at jeg fikk Lillemann – skal tro hvordan det blir om jeg får en til!
I dag har Lillemann fått være med på sykehuset igjen, og denne gangen fikk han hilse på flere av de fantastiske, varme sykepleierne jeg føler jeg kjenner så godt fra forrige gang. Og det er egentlig først når du møter de som jobber med å lage disse små miraklene at man virkelig skjønner hvor stort det er at vårt lille menneske finnes. Etter 10 år på fryseren som sperm og deretter en tur innom en ny fryser som embryo, så er det ikke bare vi som syns det er helt ufattelig at han sitter sammen med oss og spiser brødskivene sine som den lille mannen han er.
La oss si det sånn; jeg frykter en småkvalm sommer på Kreta, men satser på oliven og hvitvin i skyggen! Er så mye lettere å bli gledelig overraska enn overraskende skuffa…
Lunsjdate med Lille Flørt!
JannOrama 