Takk for det gamle!

Ett nytt år har stabla seg på beina, og jeg følger forsiktig etter… Så langt kan jeg verken skryte av store fysiske utskeielser, flotte forsetter eller store planer for det nye året. Det eneste jeg vet er at jeg nok en gang overgir meg selv og fremtiden min til skjebnens lunefulle plan og håper av hele mitt hjerte at jeg kommer meg helskinnet gjennom det hele!

For ett år siden ventet vi på henvisning til søskenforsøk på Rikshospitalet. Nye regler førte til at vi måtte gjennom hele søkeprosessen en gang til, til tross for åpenbar årsak og tidligere behandling på samme sykehus. Før kunne man sende et brev – nå ventet vi på AMH-prøven min. Jeg hadde passert 35 år og eggstatusen måtte gjøres opp; er jeg fruktbar nok? Heldigvis viste det seg at jeg var fruktbar og vel så det, så mens jeg gikk inn i permisjonens siste uker ble søknaden sendt og vi så med spenning på året som skulle komme.

Årets definitive nedtur var å oppdage hvor umoderne jeg egentlig er. Hvor vanskelig det var å la far styre hjemme og ikke selv være sammen med min lille prins hver dag. Hvor misunnelig jeg var, hvor mye jeg lengtet hjem, hvor tøft det var å være jobbemamma. Jeg dro på jobb før noen andre i huset hadde begynt å våkne sånn at jeg kunne komme hjem før Lillemann skulle sove. Jeg så bare mine tap og ikke guttas enorme gevinst. Men jeg har lært. Pappapermen skapte en helt ny likestilling her hjemme og ikke minst en pappa med tro på seg selv og egne ferdigheter. Et tett bånd mellom mine to kjæreste – en balanse i familien som gjør alt så mye lettere for oss alle.

De store oppturene er overraskende mange – og mye tilknyttet bloggen. Jeg startet opp 8. januar og har fått enorm oppmerksomhet i VG, vært med på en vakker mobilisering i Susanne Kaluzas eminiente regi, blitt anbefalt av Kristin Halvorsen på Twitter, blitt intervjuet sammen med Marie Simonsen i Vårt Land, referert til i flere artikler i div. tidsskrifter samt skrevet en kommentar til Budstikkas hovedoppslag for noen helger siden. Og ikke minst har jeg signert med United Bloggers – og der vil du finne bloggen i løpet av noen dager.

Men den aller viktigste seieren ligger dypt inne i meg og utvikler seg i en rasende fart. Etter to tøffe egguthentinger, timesvis med venting og undring, håp som tennes og brister, drømmer og fantasier, fikk vi vårt lille julemirakel! Jeg er ei livredd gravid hormonbombe med en vanvittig spyfrekvens og dritbra kløft. Lykkelig for å ha kommet hit, skrekkslagen for hva fremtiden kan bringe. Ingeniøren spurte meg på nyttårsaften om jeg trodde 2015 vil bli et bra år, jeg svarte som sant er – jeg vet ikke, men guri som jeg håper…

Så mens vi sitter i sofaen og nyter en rolig lørdag er Lillemann hos Mormor og Bittefaj og hjelper til med å kaste ut jula.

Takk for nå varme, lune, fine ventetid!

På gjensyn morsomme, krevende og kjærlighetsylte jul!

Velkommen skremmende, spennende og innholdsrike 2015 – håper du blir ett av de beste!

Bestefar og Lillemann

Advertisements

O’jul med din glede

Så er vi ferdige med alle juleselskapene. Vi sover til 9 og Lillemann har virkelig oppdaget kjernen i den norske julefeiringen; evig matinntak og film på TV. Den lille sjefen vil aller helst sitte i sofaen og se på tegnefilm og er slettes ikke spesielt interessert i å kle på seg hundre lag med ull og toppe det hele med en tjukkasdress bare for å sitte noen turer på det store akebrettet. Nei han ser det helt fint fra kjøkkenvinduet han, og syns egentlig det holder… De glade, late juledager…

Personlig må jeg vel inrømme at jeg for øyeblikket med glede følger hans oppskrift på en god jul. Etter en lang og aldeles nydelig tur med hele familien andre juledag, lå jeg som et slakt i hele går og sov to ganger før klokka ble 13… I dag har jeg fått gleden av å spy for første gang i dette svangerskapet og merker mildt sagt etterdønnngene av gårsdagens familieselskap hos svigers. Den herlige gravidegløden, ja den må jeg nok inrømme at ikke har dukket opp riktig enda!

For livet som nygravid er slettes ingen dans på roser. Jeg gulper og brekker meg over frokost og middag. Jeg har åpenbart utviklet narkolepsi på dagtid og jeg bruker en pakke truseinnlegg i døgnet, for ikke å snakke om kveldenes prompekonserter! Ikke rart Ingeniøren drøyer det med å legge seg til jeg har sovna… Jeg har kviser på overleppa, BHene er minst to nummer for små og jeg har lagt på meg minst tre kilo på tissen – jeg gjør stas på uttrykket bollemus! Og jeg er seks uker på vei… Hvor skal dette ende?!?

Jeg har uten tvil glemt det aller meste fra sist jeg var i «Lykkelige omstendigheter», men det kommer til både meg og Ingeniøren ettersom dagene går. Humøret svinger som en karusell og forholdene er ikke det spøtt bedre enn da jeg bare gikk på hormonbehandling. Men jeg er lykkelig. Jeg er kjempeglad og utrolig heldig! Jeg bare tror ikke helt på det enda. Jeg venter som til julaften på at den magiske dagen for første ultralyd. Om to kortlange uker får vi se om det er et lite liv der inne. På ordentlig. Og i mellomtiden drikker jeg Grønn Farris og bruker stort sett hele dagen på å glede meg til det blir kveld, for da gir kvalmen seg og jeg kan spise både middag og kveldsmat! For en glede…

Dag 41

Forengstelsen

Så har den begynt å komme snikende. Engstelsen. Eller forengstelsen – den som kommer sammen med forelskelsen. Jeg får angst nå jeg ikke er kvalm og hater litt når jeg er det. Jeg klemmer på puppene og kjenner på angsten. Er de litt mindre? Er de kanskje ikke så ømme i dag som de var i går? Kan jeg fortsatt være gravid? Hvor lenge får jeg lov til å være det denne gangen?

Da jeg gikk gravid med Lillemann brukte jeg hele første trimester, og vel så det, på å google. Jeg googlet ALT! Jeg vet alt for mye om hva som kan gå galt. Når det kan skjære seg. Jeg vet for mye om prosessen frem til embryoet fester seg, og jeg vet for mye om Missed Abortion, spontanabort, svangerskap uten for livmoren, cycter og jeg-vet-ikke-hva. Men jeg vet også at jeg ikke kan gjøre en eneste forskjell. Jeg kan ikke påvirke utfallet. Jeg må bare vente. Og det gjør jeg.

Dagene snegler seg liksom av gårde mens jeg venter på å komme til uke 8 og få tatt min første ultralydundersøkelse. Få se et bankende hjerte. Gjøre det uvirkelige virkelig. Få søkt om fødeplass. Sikre meg en seng på Riksen. Gjøre alt i min makt for å føle meg trygg.

Jeg har bestemt meg for å nyte dette svangerskapet. Ikke vente på at det skal bli fint, men gjøre det fint! Nyte hver dag. Glede meg over at vi nærmer oss premien med museskritt. Jeg aner ikke hvor lenge det vil vare, om vi kommer helt i mål. Om det blir en ny dramatisk start på livet for et lite menneske eller om jeg endelig skal få den fine fødeopplevelsen og den helt vanlige barseltiden som jeg ønsker meg så veldig. Jeg kan ikke forberede meg på alt. Jeg kan ikke legge en plan. Jeg kan bare vente…

Og mens jeg venter så vokser kjærligheten og forelskelsen blomstrer. Dagene er fylt med et nytt lys, en ny farge. Jeg kjenner meg heldig og forvirra. Jeg er overlykkelig og dritredd. Og jeg er utålmodig. Og jeg tenker på alle de som ikke kom i mål denne gangen heller. De som er ferdig med å vente for i år. Og da får jeg nesten dårlig samvittighet. For jeg nærmer meg å ha to gull i livet mitt. Jeg får kanskje oppfylt drømmen min akkurat som den har vært i alle år. Akkurat som man ser det for seg når man er ei litta jente… Og det er angsten for å miste den muligheten som driver forengstelsen videre. Den store forelskelsen i den lille ukjente, og engstelsen for å aldri bli kjent.

Jeg vet jeg har ønsket meg mye i år, men jeg har ett siste lille ønske – la 2015 bli året der vi og mange av dere andre der ute får drømmen oppfylt! Det er så mange der ute som kjemper sin livs kamp hver eneste dag. En kamp mot egen skuffelse, mot sorg, mot alle spørsmålene. Jeg håper så inderlig at dere snart kan svare de fremmede og nysgjerrige med hodet høyt hevet og et hjerte fylt av varme og en gryende forelskelse… Jeg tenker på dere!

4+4

Med det fjerde skal det skje…

Vi har ventet og lengtet, tent lys og sagt vers. Vi har ventet på jul og nissen og svar. Visshet. Adventstiden har hatt en ekstra dimensjon, en helt egen mening. Vi har rukket å tenne lys for lengsel, glede og håp. Tre ord som har fått en helt ny mening. Og ventetiden har bare så vidt begynt…

Jeg har aldri hatt så lite tro. Så lite håp. Til tross for brennende lys og alle gode tanker. Etter lørdagens julebord med alkoholfritt øl til pinnekjøttet var jeg mer enn klar for å få mistanken min bekreftet, slenge meg ned i sofaen og nyte en fyldig, kald juleøl. Eller et stort glass vin. Sammen med muggost og pepperkaker og honning. Og røkalaks. Kanskje litt spekemat. Jeg har vært så klar for å få tilbake livet mitt, slippe å ta hormoner hver dag, slippe kvalmen som kom snikende på mandag.

Jeg har hatt en ro. En trygghet. Jeg har trodd det var fordi jeg visste at jeg ikke var gravid. Jeg har tatt feil før, og jeg har gjort det igjen. Jeg var så forberedt på å få høre det vanlige «dessverre gikk det ikke denne gangen heller», men i stedet ble jeg møtt av et kvitrende gratulerer! Enda et delmål er nådd og her sitter jeg med rødmende kinn og en underlig følelse av skrekkblandet fryd inni meg!

Det er fortsatt tidlig, og alt kan gå galt, men akkurat nå, når jeg sitter her med fyr i peisen, så er jeg gravid! Akkurat nå så skal Lillemann bli storebror. Ingeniøren skal bli tobarnsfar. Jeg skal få kjenne liv bli til enda en gang. Akkurat nå føler jeg meg som verdens heldigste. Akkurat nå tror jeg på julemirakler…

Tusen takk for alle lykkeønsker og varme tanker så langt! Det er fortsatt 36 uker til vi får pakke ut den aller fineste julegaven og det er en lang vei dit, men nå er vi her – og det akter jeg å nyte hvert eneste kvalme sekund av!

Denne fine fyren skal bli storebror!

Denne fine fyren skal bli storebror!

Håpets lunefulle veier

Jeg skjelver over hele kroppen. Jeg klarer egentlig ikke sitte stille… Jeg vet ikke om det er kaffen eller gleden, men vi er et steg nærmere julemirakelet. Ventetiden kan for alvor begynne!

Når man henter ut egg prøver laben å få til så mange embryoer som mulig, og de man ikke setter inn (i mitt tilfelle alle som deler seg i riktig tempo utenom ett) fryses ned i flytende nitrogen og oppbevares i en stor tank. Min lille prins har ligget der en gang. Helt i ro. På vent. Og etter siste egguttak flytta det to ørsmå håp til inn i den store tanken. Under tining er det 50-70% sjanse for at de overlever og fortsetter å dele seg. Og så vil mellom 20-30% bli gravide når disse små håpene flytter inn i mors liv. For i hjertet, der bor de allerede…

Vi er ikke en familie forfulgt av flaks. Altså, kan noe gå galt, så pleier det å gjøre det. Men en gang i blant, når jeg for lengst har gitt opp og er på vei til å iverksette kriseplan tre – da slår lykken til! Da bestemmer skjebnen seg for at det er vår tur, og selv om vi ikke vet hvor langt lykken rekker denne gangen, så er det vertfall fortsatt liv i håpet og håp i livet! Vi kan begynne å håpe på et julemirakel! Vi kan skrive til julenissen, be en liten bønn, tenne noen lys og sende en god tanke til de som bestemmer sånt. For vi skal sette inn et lite adventsmirakel om bare noen timer. Lille Håp skal få flytte inn og bli med på resten av adventshyggen, et par julebord og en juleforestilling i barnehagen.

Og jeg lengter så etter å få kjenne at du er der. Å få være to i en. Ha deg med meg hver dag og ikke vite at du ligger der oppe på sykehuset helt alene. At du skal finne ut at du vil bli her. At det er i deg den lille sjelen vi savner i familien ligger. Den lille sjelen jeg vet er der ute, men som vi ikke har klart å fange enda. Den lille sjelen som allerede bor i hjertet mitt…

Akkurat nå er jeg fylt med glede. Jeg er fylt med håp. Litt av alt det adventen og jula handler om. Jeg var så sikker på at slaget var tapt og at vi måtte begynne på nytt etter jul. Men på et øyeblikk er alt snudd opp ned og jeg kan ikke gjøre annet enn å vente og håpe at du finner deg til rette. Hva skal jeg med adventskalender? Hver dag er en ny luke med nye utfordringer og sitrende spenning! Noen ganger byr livet på litt mer enn man tror man tåler, men så går det alikevel. Jeg er glad jeg holder ut. En dag blir det verdt det!

 

Håp

 

Advent – ventetid

Så er den her; den sitrende, spente, lune, velduftende tiden der vi venter og løper, jager og nyter. Der vi plutselig skal møte all vi ikke har sett siden forrige jul. Der den ene feite middagen avløser den andre i en lang rekke av julebord, jultretenning, kakebakst, fest og fjas, og all hyggen avløses stort sett kun av en og annen runde med forkjølelse eller omgamgssyke. For en fantastisk tid!

Jeg innrømmer glatt at jeg er litt over gjennomsnittet juleglad. Eller egentlig mest adventsglad! Og noen ganger får adventen virkelig mening. Som det året jeg gikk gravid med Lillemann og adventen virkelig var en ventetid. Eller i år – når vi venter på å lykkes med å gjøre vår lille prins til storebror. Og ventingen blir litt mer meningsfull når man vet hva man venter på. Når man kjenner at hjertet er mer enn klart til å ta i mot et nytt lite menneske, en ny liten kjærlighet.

Kroppen er klar og vi skal åpne den mest spennende adventsluken om bare to dager. Da skal vårt siste nedfryste håp tines, og vi sitter med en 50-70% sjangse til å få satt inn en ny mulighet før jul. Går ikke det må vi begynne helt på nytt igjen. På vår siste runde med nesespray, sprøyter og egguthenting i det offentlige. Vår siste mulighet til å få to helt biologiske barn. Vår siste mulighet til å lage et søskenmirakel. Men det er ikke nå. Det er ikke en virkelighet enda. Før vi kommer dit skal vi satse alt vi har på at det lille håpet vårt lar seg tine og kan flytte inn om to dager. At et lite julemirakel slår til og at vi kan få tidenes beste julegave. Jeg tar en dag av gangen, tør ikke håpe for mye, blir glad for hvert delmål som nåes, hvert lille skritt som bringer oss nærmere målstreken.

Tanken på at vi kanskje aldri når målstreken dukker opp oftere og oftere og gir meg gåsehud av redsel. At vi kanskje en gang må gi opp, leve livet med ett barn, men heldigvis et fantastisk barn som sprer så mye glede og gjør meg så fantastisk stolt hver eneste dag. Vi vet at vi er heldige, og kanskje er det alt for mye å be om å få være så heldige to ganger, men jeg gjør det for det. Og jeg ber om det hver eneste dag. Jeg håper og tror, jeg gir ikke opp enda. Og jeg går på med hjertet utenpå kroppen og hormonrusen rivende i hjertet. Måtte våre bønner bli hørt denne gangen. Må noen gi liv til håpet. Krone innsatsen med seier. Ikke fordi vi fortjener det, men fordi vi trenger det. Vi trenger å komme i mål. Jeg trenger å komme dit.

Og i ventetiden spiser Lillemann pepperkaker i feberhyggen sin, Ingeniøren nyser av sviblene han ikke tåler og jeg tenner det tusende t-lyset i ren adventslykke. Og denne gangen har jeg faktisk gjort som jeg har sagt så lenge; jeg har sagt ja til ting, avtalt hyggelige treff og fine middager. Jeg skal ikke la denne adventen passere som en parantes mens jeg venter – for vi venter jo alle sammen! Vi venter bare på litt forskjellige ting. Og jeg gleder meg over alle dere som vil vente sammen med oss. Den støtten vi får og den fantastiske gjengen som sender oss gode tanker; dere gjør ventetiden lettere og så verdifull! Tusen takk for at dere er der ute…

 

Advent

En helt vanlig Hormondag

Er det egentlig så anerledes? Har jeg egentlig noe å klage over i det hele tatt? Bli med meg en dag i hormontåka og bestem selv…

Generelt er jeg et godt utvilet B-menneske, og på regntunge dager slår dette om mulig enda sterkere til enn ellers. Jeg takker høyere makter for at jeg har fått en sønn med svært godt utviklet sovehjerte og kjemper meg ut av senga en gang etter halv åtte. På ett eller annet tidspunkt må jo poden leveres i barnehagen og det bør helst gjøres før samlingsstund og dagens program starter. På vei inn i dusjen holder jeg på å spy minst tre ganger. Jeg minner meg selv på at jeg ikke er gravid, bare håper på å kunne få bli det, og vasker det ekstremt fete håret mitt for første gang denne uken. Jeg antar jeg kommer opp i et tosifret antall vask før uka er over.

Jeg lister meg inn til den sovende prinsen og vekker han forsiktig mens jeg finner klær til oss begge, rer opp senga, gulper litt før jeg løper inn på do. Den sedvanlige diareen har satt igang igjen. Ikke noe nytt der altså, men litt tidkrevende sånn på morgenen. Jaja, da vet jeg jo vertfall at hormonene virker!

Jeg brekker meg en ekstra gang av smokkeånden til Lillemann før vi tar fatt på frokosten og alle ting som skal være med i barnehagen på en mandag. Oppdager at vi har glemt vinterdressen på hytta og i lett sinne begynner jeg å lete etter skoa mine. Ringer Ingeniøren med skingrende stemme og freser etter svar på hvor han har gjort av den siste IKEA-baggen der skoa mine lå! Samtidig legger jeg all skyld for gjenglemt vinterdress på han og legger i tillegg det bedritne regnværet på hans skuldre bare for å ha noen å skylde på. Jeg klikker i vinkel på dama fra Hjemmetjenesten som ikke har lært seg vikepliktregelen og tuter (!) fem ganger i tettbebygd nabolag for å få henne til å forstå at jeg ikke har den misnte intensjon om å stå bak henne og vente på at hun skal lære seg trafikkreglene! Lillemann spør om mamma er sinna.

Jeg utøver et lite tilfelle av sivil ulydighet og kjører helt til inngangen til barnehagen, lukker munnen for ikke å drukne i forbindelse med levering og synker ned som en våt sekk når jeg endelig kommer meg hjem. Nå er jeg så trøtt at jeg nesten ikke klarer å smøre meg ett knekkebrød, men jeg innser at jeg må ha mat og håper dette vil lindre litt på kvalmen. I det jeg begynner å spise må jeg løpe opp på do igjen, og der blir jeg sittende til butikkene åpner, for jeg må komme meg på et apotek og kjøpe inn flere hormoner.

Et kort referat fra det som ser tilbake på meg fra speilet er grågusten hud, fem nye kviser, to mørkeblå ringer under øya og en generelt feit sveis som også har blitt litt for lang. I tillegg skalla jeg i car porten her om dagen, så jeg har fortsatt en liten kul i panna på høyre side. Heldigvis blir man veldig tynn av langvarig diare og kvalme, så om jeg er riktig heldig så forsvinner noe av det sjarmerende spekklaget jeg har pådratt meg gjennom disse hormonkurene i tide før første julebord.  Jeg har min tvil…

Så om du lurer på om jeg er glad for at det finnes en mulighet for oss til å få barn, så kan jeg fortelle deg at jeg er overlykkelig – bare ikke hver dag!

progynova