MonsterMens

Jeg er et følelsesmessig kaos. Et hormonhelvete på to bein. I løpet av en uke har jeg ikke vært gravid – vært gravid – og ikke vært gravid igjen. Jeg har venta på hormontall som skal stige, kjent på den lille, varme gleden. Og den altoppslukende tomheten. Nå venter jeg på en syndeflod av en mens. Det gikk ikke denne gangen heller, bare nesten…

Forrige lørdag klarte jeg ikke vente lenger. Jeg måtte teste. Grytidlig i Trysilfjellet, en morgen da bare haren og jeg var våkne. Resten av familien sov. Det var akkurat som jeg kunne høre hytteveggene smatte litt for seg selv mens de snudde seg rundt og sov videre. Jeg tissa og venta. Og fikk svar. Så negativt at det ikke kunne være noen tvil. Jeg krøp inntil Ingeniøren og hvisket han i øret at vi fikk satse på et av de små håpene i frysern. Han smattet sammen med veggene.

Vi delte en flaske vin. Vi nøt en mørk høstkveld med fyr i peisen. Jeg våkna dritdårlig! Hele søndag lå jeg på sofaen. Hele veien hjem forbannet jeg at vi kjøpte hytte så langt hjemmefra. Hele veien hjem var jeg litt skuffa, men langt der inne var det en ørliten stemme som forsiktig hvisket «jeg er her!».

Mandag var testdag og jeg tok i tillegg en tur opp på IVF-avdelinga, ble undersøkt og sendt hjem med overstimulertdiagnosen i håndveska. Her skulle det hviles. Og klokka 14.00, etter mange timer i lett koma på sofaen, fikk jeg tidenes mest overraskende svar. Jeg var så forberedt på å høre «Nei, dessverre, her har vi ikke kommet helt i mål denne gangen», men i stedet sa sykepleieren «Ja, da er det sånn at vi regner deg som gravid om hCG-nivået ditt er over 20, men ditt er på 17! Noe har festa seg, vi vet bare ikke helt når, så vi vil ta en kontrollmåling på deg senere i uka.» HVA? Gravid? Kunne det virkelig være så enkelt? På andre forsøk? Jeg hadde jo følt at puppene mine kom først inn i rommet. Og jeg var tørst som et bybud og trøtt som ei strømpe. Var det virkelig ikke bare bivirkninger? Skulle jeg bli mamma i juni?

Ny test torsdag. Lange tre dager unna et svar. Dead line på samme dag som Ingeniørens siste kontroll på Kreftsenteret. Kunne det bli Vår Aller Beste Dag?

Det kunne ikke det. Den ble fantastisk, men ikke den aller beste. Og jeg ble så skuffa. Vi var så nær! Vi hadde vår Lille Klump. Jeg følte det som sand som renner gjennom fingrene. Et bittelite håp ble knust etter tre dager.

Og jeg rives mellom et spekter av følelser; gleden over at kreften er borte, sorg over at Lille Frø er det samme. Fortvilelse over at jeg ikke bare kan glede meg på Ingeniørens vegne, sinne over at han ikke forstår hvordan jeg har det. Gravidehormoner og andre hormoner på vei ut av kroppen. En kropp som føles så tung og livløs. Med tårer som renner uten kontroll over egen smålighet og utslitthet. Tårer som presser på av synet av Lillemann som lever sitt eget lille, bekymringsløse liv med alle vennene sine i barnehagen. Jeg er sinna, frustrert, trøtt og trist. Jeg er et menneske som kjemper, og taper. Jeg er skuffa.

Jeg skal kjempe videre om ikke så lenge. Jeg skal reise meg og møte hverdagen der ute igjen. Jeg skal krumme nakken og ta sats. Jeg skal bare leve et par dager i familiebobla, og drikke min vin i fred, først. Og vente på MonsterMensen. For jeg vet at den kommer, bare ikke når. Men bring it on;  jeg har kjempet mot verre ting enn som så!!!

God fredag!

Sliten, liten og forgrått...

Sliten, liten og forgrått…

 

Overstimulert.no

Så hadde det en forklaring. Den enorme magen, den evige kvalmen, de vonde eggstokkene og den generelt svært dårlige formen. Jeg har sovet og sovet, jeg kan ikke bruke bukser, strømpebukser strammer, mannen på butikken lurte på når nummer to kommer – alt i alt en drømmesituasjon!

Overstimulering skyldes hormonene man tar før uttak av egg og fører til en situasjon der man kan få en rekke symptomer og problemer, hvorav den farligste er at eggsekkene fortsetter å fylle seg med blod og væske, for så å lekke dette ut i buken og, i alvorlige tilfeller, videre til lungene. Jeg er et godt stykke derfra! Enn så lenge har jeg sluppet innleggelse og ble sendt hjem med beskjed om å være i noe aktivitet, jeg føler meg alt for ung til å gå på blodfortynnende, så da får jeg heller rusle meg en tur i ny og ne.

Jeg blir altså så takknemlig over den hjelpen man får på den fantastiske IVF-avdelingen på Rikshospitalet. Jeg kom tilfeldigvis innom etter prøvetaking og på null komma ingenting var jeg inne hos en lege, tre mennesker var involvert, jeg ble sjekket, tatt flere prøver av, vist omsorg for og sendt hjem med beskjed om å komme tilbake allerede på fredag. Jeg ventet ikke fem minutter en gang! Og jeg hadde ikke time!

Jeg har alltid litt angst for å fortelle at jeg ikke har det helt bra eller at noe føles feil. Jeg tenker at jeg sikkert overdriver, at det ikke er så ille alikevel. Og dessuten har sikkert noen andre det mye verre, så jeg burde ikke klage! Og da, når folk slipper det de har i hendene og snur på hælen for å hjelpe meg – ja da begynner tårene å renne, for da blir jeg så takknemlig og rørt…

Så nå sitter jeg her, med struttemagen min, og håper at symptomene snart kan avta litt. Og når det nå engang er slik, så får jeg nyte litt tregere morgener med Lillemann som slettes ikke er en morgenfugl. Og når det lille menneske i tillegg nekter å sove i bil, sånn at man ikke er i seng før lenge etter 21 på en søndag, ja da må man våkne veldig sakte, sitte inntullet i dyne i mammas fang, og så frokosten bli servert i barnehagen… Noen ganger må man ta vare på de små øyeblikkene av nærhet og kos, selv om det er midt i morgenstresset. Og ingen har vel dødd av å vente litt med frokosten en gang i blant?

 

Jeg tilgir han som trodde jeg var gravid!

Jeg tilgir han som trodde jeg var gravid!

 

Jeg velger å ikke skrive mer eller mer inngående om det å være overstimulert da jeg ikke kan så mye om diagnosen eller ønsker å være en informasjonskilde på dette området da det er milevis utenfor mitt kompetansefelt!

DelmålDager

Disse dagene er som å leve fra hånd til munn – vi overlever fra delmål til delmål. Den ene beskjeden etter den andre fra sykehuset. Vi har null kontroll, ingen formening om hva fremtiden vil bringe, ingen aning om hva neste beskjed vil bli. Vi vet at alt er mulig, men kan man tøre å tenke positivt? Tillate seg å ha håp?

I går lå jeg ved siden av ei dame som hadde levert ikke mindre enn 20 egg. Jeg følte meg rett og slett underlegen med mine 12… Hun var redd det ikke var nok aktive svømmere i mannens leveranse, så han måtte til pers en gang til. Det har ikke vi mulighet til. Vi er prisgitt nedfryste sædceller, levert for over 10 år siden. Små porsjoner, kalt strå, som tines opp i en møysommelig prosess. Ett strå etter det andre, til de finner celler som rører på seg og kan brukes. Da vi samla meg og dro fra Rikshospitalet i går var det tre små rompetroll som viste tegn til livsvilje. Tiningen fortsatte. Vi vet aldri hva de finner. Aldri om de vil gjøre jobben sin. Vi kan håpe og tro så mye vi vil, tviholde på vår viten om at det finnes seks strå å tine. Vi har gitt klar beskjed om at det skal tines til man har nok til å befrukte mine modne egg. Men det eneste vi kan gjøre er å vente – og håpe.

Ett egg får en sædcelle ført inn i cellekjernen. Det er det som kalles ICSI og som er den mest kontrollerte formen for prøverørsbehandling. Men selv om cellene er blandet sammen, så betyr ikke det at det har skjedd en befrukting. Så ni modne egg med ni levende sædceller gir ikke nødvendigvis ni friske embryoer. Neida – deler de seg for fort er det noe galt. Går det for tregt er det vertfall noe galt. Noen ganger skjer det absolutt ingenting. Og alt dette skjer mens vi ser på Dagserevyen, sover, kjører til barnehagen og hviler ut etter noen tøffe uker og dager. Og 14.30 får vi ringe opp og høre hvordan det går med de – våre ørsmå håp om en større familie!

Jeg bruker en time på å forberede meg på å høre Bioingeniøren si ingen – null – desverre – beklager. Jeg tenker gjennom om jeg orker å begynne på nytt. Vil vi ha mer av Ingeniørens sæd da? Er dette kanskje aller siste mulighet til å få et barn som er biologisk vårt. For begge to? 14.28 klarer jeg ikke vente lenger. Jeg ringer mens den ene på labben sitter og ser på resultatet. Fire har latt seg befrukte. Hele tre er allerede i gang med tidlig deling! Vi har tre! 3!!! Kanskje vi til og med har fire når jeg våkner opp i morgen!

Jeg tror jeg har time til tilbakeføring 13.30 i morgen. Jeg glemte å høre etter da hun begynte å snakke om tidlig deling. Jeg mista helt fokus, hoppa litt rundt meg selv (det gjorde så vondt i eggstokkområdet at jeg måtte slutte gangske fort), fikk ståpels og måtte nesten gråte litt. Av glede. Måtte ringe Ingeniøren, mamma og søstern i full fart. Møtte en gammel kjenning og bloggleser og måtte dele den gode nyheten. Kjente hårene reise seg på nytt. Jeg er så glad. Så fantastisk takknemlig. Et nytt delmål er nådd. Vi er enda litt nærmere mållinjen.

Den vanskeligste delen er igjen. Å få det lille håpet til å bli. Å holde ut den pinefulle og langdryge ventetiden. Jeg tar en dag av gangen og skal fylle ventetiden med fine opplevelser og hygge med min kjære familie. I morgen kommer et lite håp hjem til oss, jeg håper det vil bli her…

 

Hjerte