Konebil

Bilen er solgt! Min elskede Saab… Ikke den enkleste å få deler til, ikke den mest lettsolgte bilen, men den aller beste bilen jeg noen gang har kjørt – og den eneste jeg noen gang har eid litt av. Det er bilen vi satt i og ringte familien for å fortelle at Lillemann var på vei. Bilen vi brukte da vi henta Bikkja og tok med ei livredd, litta klump hjem. Bilen vi kjørte til vårt livs viktigste maraton, og bilen vi tok med oss premien vår hjem i. Min bil, vår bil, men konebil?

For hva faen er en konebil? Hvem i all verden kom på at den rævva, lille drittbilen familien har kjøpt for en slikk og ingenting skal omtales som konebilen? Hvorfor i helvete er det sånn at far skal ratte rundt med en stor, nesten ny bil, mens mor får noe kun tenåringer misunner henne? Er ikke sikkerheten til mor så viktig den da? Og hvem er det som stort sett kjører barna til og fra barnehager, skole, treninger, venninnebesøk og skoleteater? Jeg skal ikke si at det alltid er sånn, men i vår verden er det stort sett jeg som har med meg Lillemann om ikke hele familien er med. Og hvorfor skal vi frakte det kjæreste vi har, og moren hans, i en langt mindre trafikksikker bil enn den vi frakter far i huset rundt med?

Jeg misliker ordet konebil så sterkt at jeg får en vond smak i munnen. Ordet konebil representerer alt jeg føler henger ved fra en svunnen tid da far var på arbeid og mor stelte hjemme. Det symboliserer mannens viktighet over konas. Far bringer mest penger inn i husholdningen, blir han borte rakner alt. Når mine bekjente legger ut de gamle vraka sine til 15.000,- under overskriften «Super Konebil» så klikker det for meg! For hvilken kone vil virkelig ha den grønne rusthaugen av et vrak? Jeg er ei kone, og jeg vil vertfall ikke avspises med no gammal drit mannen min ikke vil bli sett død i en gang!

En perfekt konebil har elektriske, programmerbare seter så jeg slipper å styre med den bedritne tilpassinga hver gang jeg skal ut å kjøre. Bagasjerommet er stort, men ikke for høyt og på ingen måte med noen kanter som gjør det kronglete å få ut vogner eller andre pakkenellikker man har dratt med seg ut eller inn. Den må ikke være gubbegrå, den må ha varme i rompa og den må bråke sånn akkurat passe. Den må ha Xenonlys til høstmørket, antiskrens for vinterglatta og jeg gidder ikke bruke en kalori på å gire, så automatgir er påkrevet.

Jeg driter vel i om jeg kjører kortere turer hver gang jeg setter meg bak rattet enn Ingeniøren. Jeg nekter å sitte vondt, fryse eller være livredd når jeg kjører ungen min til barnehagen. Jeg vil synes og se, ha oversikt og føle meg trygg. Og jeg vil gjerne kjenne meg litt kul når jeg setter meg inn i bilen, selv om jeg har skinkeost i håret og snørr på buksa etter tre og ett halvt minutt sammen med sønnen min på vei hjem til middag. Jeg innser at kravspekket og budsjettet vil gjøre det siste punktet noe uoppnåelig, men når familien skal ha ny bil så skal den passe til alle, og jeg skal også høres. Jeg vil ikke avspises med at jeg ikke har peiling bare for at jeg ikke tilbringer størstedelen av fritida mi på finn.no, og jeg vil for Guds skyld ikke ha noe som kan forveksles med en konebil!

Og til dere som skal selge det grusomme vraket deres; kall en spade for en spade! «Jeg selger vraket mitt, noen som er keen?»

 

Saab

 

 

 

Reklamer

If the sky will fall

I dag måtte jeg gråte litt i bilen i parkeringshuset på Rikshospitalet. Jeg hadde akkurat levert en strålende fornøyd Lillemann som så på gravemaskina i barnehagehagen, og trafikken inn til byen var slettes ikke så verst. Jeg kjørte inn på sykehusområdet og ut av radioen hørte jeg Robin Stjernberg synge – It’s all because of you. Jeg sang med og tårene trilla.

For sånn er det; It’s really all because of you. Ikke fordi du har hatt kreft eller fordi du ikke kan lage barn med meg på samme måte som alle andre gjør det, men fordi du er du! Fordi du er en fantastisk mann med alle dine verdier som jeg setter så høyt. Fordi du har tid til å vente på at Lillemann får roet seg i barnehagen og ikke løper ut for å rekke bussen så fort du har fått på han inneskoa. Det er fordi du gjør alt du kan for å huske at jeg har det helt sånn passe om dagen, men glemmer det like fort som du kom på å tenke på det. Fordi du utfordrer meg, og er der for meg, når jeg trenger det.

Du er halvparten av meg og noen ganger kanskje hele. Du holder meg oppe og hjelper meg fremover. Du er limet når jeg har lyst til å gi opp. Du er alltid her når jeg syns ting er litt vanskelig. Du takler gråtende kone i flere timer i ett fjell. Du holder hånda mi når jeg skriker så lavt jeg kan av smerter på sykehuset. Du ser inn i øynene mine og trøster meg alt du kan, og jeg vet at du tenker at det er din skyld, men du sier det aldri. Du holder rundt meg og trøster, og jeg kjenner at du deler min smerte.

Du har gitt meg en ro, en trygghet, en fantastisk sønn og et liv jeg elsker å leve. Det er akkurat passe utfordrende, akkurat passe krevende og veldig morsomt! Vi deler det fineste to mennesker kan dele – kjærligheten og ærligheten. Vi deler en familie og et lite håp. Og når jeg satt der i bilen og gråt og lo om hverandre, så var det fordi jeg plutselig innså en ting. For om vi ikke blir flere, om Lillesøster eller Lillebror aldri kommer, ja så klarer jeg  det også! For sammen med deg kan jeg tåle alt, leve med alt, få til alt.

And if the sky would fall, I’ll survive it all – because of you!

Takk for at du holder ut…

 

Mitt alt! Foto: Charlotte Sandell

Mitt alt!
Foto: Charlotte Sandell

Braklanding

Etter å ha svevet litt på egne prestasjoner, og relativt god hverdagsflyt i noen dager, har realiteten nå slått meg med et balltre i panna. Jeg måtte kaste inn håndkle på stormiddagslaging i går og forsøkte meg på en tur i butikken med Mr. Snørr rett etter barnehagen i dag. Om jeg så brekker begge bein og armer skal jeg for alltid få til storhandling midt i uka og ministorkjøkken minst en kveld!

Det måtte jo skje; høst, barnehagestart og snørr hører liksom litt sammen! Jeg er superfornøyd med at det tok to uker, litt misfornøyd med at det skjer rett før vi tar fatt på innspurten av dette prøverørsforsøket. Midt i all planlegging, matpakkesmøring, tindebestigning, middagslaging, barnehagestart og fulltidsjobbing har jeg på en måte helt glemt at jeg stapper kroppen full av hormoner, at skjeggveksten skyldes en falsk overgangsalder og at jeg snart skal tilbake til egguthenting og makaløs spenning. Jeg har fokusert så mye på min egen lille sorg og mitt lille, store barnehagebarn at jeg har helt glemt å kjenne etter. Jeg har akseptert hetetoktene, oversett kuldegysningene og blåst av kjeftinga. Jeg har glemt at det skyldes at vi befinner oss midt på den brokete stien mot en enda litt større familie, og når jeg har glemt det, så har vertfall Ingeniøren fortrengt det. Det har jo skapt en og annen spennende situasjon!

Så nå høres det ut som Lillemann snorkler, og jeg truer nesespray inn mellom min egen lille flod og håper at de viktige virkestoffene kommer dit de skal. Og i morgen er allerede første kontrolltime! Altså, nå går det plutselig veldig fort igjen! Det er jo helt vanvittig at man kan bli like overraska så og si hver gang tida går litt fort og man henger etter inn i svingene. For selv om kanskje noen har trodd det, så har jeg faktisk ikke holdt igjen på informasjon eller valgt å ikke dele de daglige strabasene; jeg har rett og slett glemt det! Det har vært så mye å huske på og så mye å prøve å få med seg at Prøverør har kommet langt bak i andre rekke – det trodde jeg aldri skulle skje..

Men nå går vi snart inn i en ny fase; sprøytefasen – og den fasen tror jeg nok at jeg får med meg! Og nå når jeg er ferdig med å grue meg til å gå opp på idiotisk glatte og bratte fjelltopper, ja så er det vel på sin plass å begynne å grue seg til egguthenting. Hva er vel livet hvis man ikke har noe å grue seg til? Må være usedvanlig kjedelig.

Jeg er spent, men vesentlig mer realistisk innstilt enn forrige gang. Jeg vet at jeg kommer til å bli som et lite aspeløv etterhvert, spent inn til margen på hvordan dette skal gå. Jeg vet at jeg kommer til å kjenne etter alle mulige tegn, gå fra håp til bunnløs sorg i løpet av minutter. Lete etter symptomer og argumentere for og mot at en liten spire har blitt sådd; med meg selv. Jeg skal forsøke å slappe av i de nærmeste ukene, nyte at høsten kommer snikende. Tenne stearinlys og klamre meg til kosen. Jeg skal prøve å gå litt turer på kveldene, legge meg tidlig og fortsette å planlegge godt. Kanskje kommer jeg ikke til å føle at jeg mister meg selv like mye som jeg pleier. Kanskje vil rutiner og beinharde krav til struktur bidra til at jeg holder på både vettet og forstanden. For jeg kan ikke kollapse. Det går ikke! Ikke at ikke Ingeniøren klarer strabasene alene, men så slem er jeg ikke! Han har også en jobb som krever sitt. Vi har en hund og et hus og ei hytte og tusen ting vi skal få gjort før vinteren kommer og alt må vente til etter jul. Så jeg satser på å beholde hjernecellene ved å konstant bruke de. Jeg setter en tier på at det hjelper å måtte prestere og være på topp. Jeg satser på at jeg får bli mamma en gang til ved å vise at jeg takler å være det for han som allerede er her.

Så Lillesøster eller Lillebror; vi er veldig klare for å få deg inn i livene våre! Og jeg lover deg at vi kommer til å ta deg i mot med åpne armer, gode rutiner og kanskje et lite Excel-ark med en god plan – bare sånn for sikkerhets skyld…

 

Mens vi venter på bolle i ovnen tar vi ansvar for hverdager i flytsonen med å lage kjøttkaker til fire middager!

Mens vi venter på bolle i ovnen tar vi ansvar for hverdager i flytsonen med å lage kjøttkaker til fire middager!

ToppTur

Jeg HATER å pakke! Til tur altså. Jeg elsker å pakke inn julegaver, men å pakke sekk, bag eller koffert – jeg spyr. Jeg pakker alltid for lite, for mye, ting som ikke passer sammen, klær som ikke er noe gode å gå med, for kalde klær, for varme klær; kort sagt – jeg er skikkelig ræva på å pakke. Men jeg er skikkelig god på å pakke ut!

I helgen skal vi gå opp på Norges tak med jobben til Ingeniøren. Den årlige koneluftinga. Konene storkoser seg alltid, og gutta får massevis av goodwill til lange jobbekvelder. Det eneste som ødelegger turen for meg er denne jævla toppen. Vi skal opp på fuckings Galdhøpiggen – og jeg dævver!!!

Jeg har så høydeskrekk! Jeg gråter i bratte bakker. Jeg får små rompetroll på netthinnen av bratte fjellvegger. Og av den enkle årsak eier jeg ikke fjellvettøy. I tillegg til at fjellbukser har den fantastiske egenskapen at de gjør alle kvinnerumper totalt paddeflate (veldig lite heldig for de som drar på singelturer i fjellet!), har jeg så langt til gode å finne en som er god selv om jeg ikke trekker den helt opp under arma. Som en god kollega sa her om dagen; fjellutstyr er så kjedelig å bruke penger på, at dersom staten vil at vi skal fortsette å være ett folk bestående av lettbeinte fjellgeiter så bør de begynne å sponse befolkningen med Bergans-utstyr. Jeg kunne ikke vært mer enig.

Men dessverre for meg så har ikke Siv og Erna tent på ideen enda, så jeg dro på XXL sammen med hele resten av Bærum på mandag og raska med meg ett og annet jeg tenker at kan være lurt å ha med. Ingeniøren kjøpte turstøvler til oss på nett og Mamma har sendt med gnagsårplaster (jeg tror ikke hun har helt trua…). Jeg har lagt frem termos, votter, skjerf, lue, ullstrømpis – og tamponger størrelse elefant. For joda – den innkalkulerte monstermensen kom presis som planlagt takket være ti dager på Primolutt, og det er klart at vi skal gå i fjellet en hel dag da! Hva mer kan en overhormonell, menstruerende kvinne ønske seg? Rent bortsett fra at det er meldt stor fare for snø og jeg mye heller skulle sett Paris i senhøstsol…

Ok, så er det ikke mitt aller første valg av helgesyssel, men jeg gleder meg til å nå målet, kjenne på stoltheten, bo på hotell alene med Ingeniøren og med Lillemann trygt plassert hos Mormor og Bestefar. Jeg gleder meg til å sitte heeeelt i ro i en buss der absolutt ingen krever at jeg finner smokk, Mariekjeks, drikke, ny smokk, bok, bil, roper buss eller klapper som en galemattias mens jeg fyller hele bilen med lyd kalt sang. Det skal bli litt godt å bare ta toget fra jobb og så er alt planlagt og tilrettelagt; uten at jeg trenger å gjøre annet enn å fortelle en og annen morsom historie. Og så gleder jeg meg til å være kjærste en hel helg! Noe sier meg at det kan være lurt å utnytte muligheten…

 

Jeg prøver å være litt systematisk, men det går bare sånn passe...

Jeg prøver å være litt systematisk, men det går bare sånn passe…

Glemmer deg-dager

Tre dager inn i verdens lengste uke har jeg husket regntøy, langstøvler, matpakke, bleiepakke, våtservietter, smokker, innesko og utesko. Jeg har lekt med biler, båter, dukker, bamser, vogner og tog. Jeg har sunget sanger i dusjen, bilen, i samlingsstunder og for meg selv på do fordi jeg ikke får den forbanna sangen ut av hodet. Men jeg har glemt noe, og i dag kom jeg på hva det var.

Eller kanskje snarere hvem. Jeg har glemt Ingeniøren. Og meg selv. Jeg har glemt å puste helt ned i magen. Jeg har glemt å involvere han i tårene mine. Jeg har glemt å elske, men ønsket så sterkt å bli elsket. Jeg har tviholdt på sønnen min hvert våkent minutt vi har sammen. Jeg har satt hele familien på hold mens jeg har sørget over og sørget for. Og i morgen går jeg av vakt og sjekker inn på jobben omtrent når de hjemme kommer til å stå opp. Akkurat nå vet jeg ikke en gang hva jeg syns om det.

I ettermiddag har jeg rett og slett ikke vært noe særlig hyggelig. Jeg gruer meg til å overlate barnehagebarnet til pappaen og ikke ha full kontroll selv. Jeg syns ikke Ingeniøren forstår meg, tar nok hensyn eller bryr seg nok om familien. Jeg vet at jeg tar feil, det har nemlig bare klikka litt for meg. Og når jeg rydder kjøkkenbenken og forbanner meg over at brannslangen ikke er hengt på plass der den skal henge etter rørleggerbesøket på tirsdag (i går ja…), så står jeg plutselig med sinnaårsak nummer en i hånda. Nesesprayen. Hormonene. Begynnelsen på det som kan bli til Lillesøster eller Lillebror. Midt i overgangen fra en til en annen fase tar jeg et enormt sprang og hopper inn i et nytt prøverørsforsøk. Jeg innser at jeg ikke vet om jeg klarer en ny barnehagetilvenning og at jeg med stor sansynlighet kommer til å gråte meg gjennom et nytt barns liv, vel viten om at alt jeg gjør sammen med dette barnet, er for siste gang. Man kan jo spørre seg om det i det hele tatt er særlig smart at jeg får et barn til!?!

Så for å gjøre livet litt lettere å leve har jeg shoppet. Og det fikk jeg til veldig bra! Jeg har kjøpt bukser i størrelser jeg aldri hadde trodd jeg skulle kjøpe. For sommeren har satt sine spor og motivasjonen for å slanke de bort, samtidig som hormonene gjør alt de kan for å tviholde på hvert gram, er mildt sagt minimal. Så selv om det sikkert er smart å ha bukser som gnager seg inn i livet så man konkluderer med at det er greit å droppe lunsjen så man kanskje får pusta en gang rundt kl 15.00, så droppa jeg det denne gangen. Nå er det plass til eggstokker, eggsekker, livmødre og alt annet som skal svelle og modne der inne i ukene som kommer. Og jeg stålsetter meg for noen tøffe uker med ømt hjerte og høy eggproduksjon. La oss krysse fingrene for at vi kommer helskinnet gjennom!

Ny nesespray - ny mulighet!

Roten til SinnaKona

Dagen-før-dagen

Jeg ELSKER bursdager! Jeg er sånn som nyter hvert sekund av dagen min, stråler meg usjenert i min egen glans og stortrives med å være i sentrum. Jeg forventer å bli skjemt bort, jeg håper alltid på en helt spesiell opplevelse og jeg lar meg rive med av flagg og ballonger og jordbær og bobler. Jeg er rett og slett min manns værst tenkelige bursdagsmareritt!

Ingeniøren er ikke spesielt romantisk. Han er ikke voldsomt kreativ og ikke ekstremt initiativrik. Derfor passer vi også veldig godt sammen. Det funker nemlig ikke at begge parter er like gira! Det er jo klart at det ville gitt alle rundt oss en sterk følelse av akutt ADHD og vi hadde nok tatt livet av oss selv og hverandre med alt for mange prosjekter og gjøremål. Så de aller fleste dager i året er det helt greit at ikke min bedre halvdel tar på seg Tenkehatten og finner på noe dødssmart – det holder med mine ideer, men på min bursdag – da får han gjerne legge seg litt i selen. Da er det lov å slå på stortromma, trekke frem alle triksa i boka og vise seg fra sin aller beste bursdagsside. Noe sier meg at det ikke skjer i år heller.

Jeg har altså så store forventninger at det kanskje vil være umulig å nå opp for noen, men jeg ønsker meg blomster på døra, flagg og festivitas, jeg vil bli overraska og overrøst med varme, kjærlighet og bursdagsglede. Jeg ønsker meg ting jeg ikke helt vet at jeg ønsker meg, jeg vil spise mat jeg ikke visste jeg likte og nyte en sommerkveld jeg aldri trodde ville komme. Jeg har vokst opp med feiring fra morgen til kveld i lys av sviktende skolefeiring grunnet sommerferien. Det har vært utallige enorme isogjordbærogkremkreasjoner på Trädgården i Strømstad, flotte middager og alt jeg kunne ønske meg. Så i mangel på barnebursdag fikk jeg alt det beste fra voksenverdenen på en lat feriedag med familien og ferievenner.

Og nå er altså forventningene overført til Ingeniøren og Lillemann. Som vanlig har jeg ønsket meg det min elskede mener jeg har fortjent, og ender i år opp med en Pergula jeg har deltatt i byggingen av selv. Årets gave kommer altså ikke i en liten eske med en overdimensjonert sløyfe, men jeg tipper den vil gi oss langt mer glede og flere gode minner enn en diamant eller tre. Så nå sitter jeg sitrende av spenning og teller ned til dagen og de store opplevelsene. Jeg håper på kjærlighet, alenetid, overraskelser, god mat og drikke og kanskje en og annen sang. Ikke for å legge press på noen altså…

 

Gave

 

Prøverørsfella

Det vanskeligste i hele verden er å være kjærste. Alt annet kommer av seg selv, men å holde sammen – det må man jobbe hardt for. Det er ikke en selvfølge at man klarer å leve et helt liv under samme tak, selv om man vil aldri så mye. Krisene og de tøffe dagene er ikke det vanskelige, det er hverdagene – og de er det mange av.

Og hverdagene i Rekkehuset har vært noe grumsete den siste tiden. Det har vært hormoner, forventninger, glemte erfaringer og oversette signaler. Det har vært all den kryssende kommunikasjonen du kan tenke deg og jeg har tidvis lurt på om Ingeniøren og jeg i det hele tatt snakker samme språk! Jeg har sett for meg markblomster i vase når utedusjmonteringen på hytta tok overraskende lang tid, han har pumpa den klar så jeg kan begynne å dusje med en gang. Så der jeg ønsket meg overfladisk pynt og påtrengende romantikk, var den praktiske romantikeren min mer opptatt av hvor lenge jeg måtte trenge å stå der ute i nettoen før jeg fikk vaska kroppen min. Noen som sa to forskjellige planeter?

Men så, når realiteten slår oss i bakken og vi begge sitter der med visshet om at alle utfordringene og alle tankene de siste ukene har vært forgjeves, så kommer styrken frem. Plutselig sitter klemmene mye løsere, smilene dukker opp oftere, det tafses mer og det kysses mer. Latteren triller over middagsbordet og Lillemann setter alle kluter til for å gjenerobre oppmerksomheten og være det absolutte midtpunktet, sånn som han liker det best… Og så innser vi hva som har skjedd. Vi har gått i Prøverørsfella – igjen. Vi har murt oss inne i vår lille verden, holdt oss for oss selv, latt vær å legge planer. Vi har glemt at det ligger et hav av muligheter til å fylle sommerkveldene med glede og fine minner selv om man må ta ei sprøyte i ny og ne. Og i går, når åpenbart alle vi kjenner var på Grefsenkollen og hørte på Melissa Horn og Sivert Høyem, ja da satt vi her, med skjegget i postkassa og følte oss dumme og kjedelige og ekstremt uerfarne. Vi vet jo innerst inne at det er minst en fartsdump i veien når vi skal i gang med noe vi ønsker oss, så da bør man jo vertfall sørge for å ha det litt gøy på veien!?!

Så i dag kom mannen hjem med stort smil, det nye skateboardet (!) under armen og med gledesbobler i magen kunne han med stor iver informere om at vi får både Melissa Horn og Sivert Høyem servert på et fat, på Hvalstrand i slutten av august! Så nå er ett minne, en opplevelse, en kjærsteting, en magisk sommerkveld midt i neste forsøk allerede booket, og jeg akter å følge opp så vi har mer å se frem til og mer å fylle livet med enn intens venting og nervepirrende hormonspetakkel. Og hvem vet, kanskje det blir skikkelig hyggelig til og med!

Hvalstrandfestivalen

Hvalstrandfestivalen – here we come!!!