Brød til besvær

Vi skal ikke spise kylling, rødt kjøtt forurenser og bør unngås, ferdigmat er verken bra for kroppen eller husmorryktet, for ikke å snakke om sukker, salt, poteter, fett, melk, frukt og uøkologiske grønnsaker. Til våre små er listen uendelig og meningene enda fler. I dag toppa det seg litt for meg; det siste livsfarlige er kjøpebrød!

Ei stressa småbarnsmor roper ut sin fortvilelse og blottlegger sine manglende bakeferdigheter på Facebook; barnet skal snart begynne å spise brød og brått dukker det opp et overraskende og for meg totalt nytt problem. Kjøpebrød inneholder åpenbart så mye fysaker at det er som gift å regne for våre minste, og enhver god mor må ta forkleet fatt og bake til morgendagens matpakke. Og folk lurer på hvorfor kvinner blir slitne?

Altså, jeg tviler ikke på at det er både det ene og det andre i maten vi kjøper som vi ikke vet langtidseffekten av. Og det er helt klart ikke bra med verken for mye sukker eller salt. Jeg er sikkert både uopplyst og naiv når jeg tar det mer eller mindre for gitt at brødet jeg kjøper på Rema 1000 er både spiselig og helt greit sunt for både meg og resten av familien. Jeg vet ikke hva det er jeg ikke har lest eller ikke forstått, men er virkelig så og si all mat vi har tilgjengelig giftig? Må vi alle ha kjøkkenhager hjemme og geit på taket, bli sjølberga for å bli kjernesunne? Og hvor skal egentlig grensa gå for hva relativt ferske mødre og fedre skal bekymre seg over?

I bøker og hefter om barn og ernæring utdelt på helsestasjonen får man en relativt god oversikt over når man bør introdusere hva til de ferske verdensborgerne. Kort fortalt; alt bør lages fra bunnen av. I ei litta linje helt til slutt i kapittelet om grøt nevnes det at «man kan også kjøpe grøt, men vi anbefaler hjemmelaget» – det er så lett atte! Altså, jeg tviler ikke et sekund på at det lett som en plett! Man må bare legge noen korn i vann først. Altså dagen før. Og så må man helst pumpe seg da, sånn at man koker den på morsmelk, for kumelk skal de jo ikke ha. Og ha gjerne i litt usalta smør. Og topp det hele med litt bark. Det siste står ikke der altså. Det var en spøk. Men det kunne stått! Og jeg er så lei av dette evige «mekk det sjæl»-gnålet!

Etter måneder med blodrøde brystvorter, eneansvaret for foringa og angst for å fucke opp amminga med ei uskyldig litta flaske morsmelkerstatning, ja så dukker det altså opp et Master chef-press helt uten sidestykke. Og nei, det er ikke bare mediene eller «Oss kvinner i mellom»; det er Mor Staten som forteller oss at kun det beste er godt nok, og det beste – ja det er det du som lager! Ingen andre. Og Gud forby – vertfall ikke Nestle! Jeg har stått der selv. Med grønnsaksmos i panna og tårer trillende nedover kinnene mens Lillemann lo av mammaen sin og slettes ikke ville ta en eneste smak til av den oransje guffa hun kalte hjemmelaget middag.

Jeg driter i om du baker brød til ungen din om du vil det eller syns det er digg. Jeg skulle gjerne vært der at jeg prioriterte det jeg også, men det gjør jeg altså ikke. Jeg blåser i om du lager grøt eller bare har gitt hjemmelaget mat, poenget mitt er ikke å frarøve deg gleden eller stoltheten ved det, nei jeg applauderer deg! Men når den fortvilte mammaen ikke aner sin arme råd for at barnet skal begynne å spise brød og hun ikke kan bake, ja da syns jeg det har gått for langt. Tenk på alt det rare vi spiste! Alt de da ikke visste om sukker og salt, vitaminer og tilskudd, og ikke minst – fett! Jeg spiste smør med skje om jeg fikk lov – og det gjorde jeg! Folk røyka inne og det ble ikke påbudt med sikring av barn i bil før i 1989!

Jeg unner ingen å sitte med den enorme følelsen av utilstrekkelighet som min gode venninne hadde da hun høygravid satt hjemme med 14 garnnøster fra Nøstebarn og en strikkeoppskrift på tøybleiebukser – og absolutt null strikkeferdigheter og forståelse av hvordan hun hadde havnet i denne håpløse situasjonen. Ikke stå med mel, gjær og hundre velmenende råd om du verken vil eller kan bake. Ikke sett fyr på stavmikseren i et tappert forsøk på å tilfredsstille en helsesøster med klokketro på hjemmelaget barnemat. Gjør det som passer deg, når det passer deg. Det går helt sikkert greit. Ingen vil se på barnet ditt at han spiste kjøpebrød som liten når han er 10 uansett… Og noen ganger kan man kanskje tenke; er det så farlig da? Tilgi meg om jeg tar feil, men jeg tror ikke det…

Hjemmebakt brød

Brakkesyke

Ok – fire dager inne med sykt barn er nok. Nå har Supermammaen for lengst brukt opp alle Superkreftene og tålmodigheten er rett og slett borte. Jeg har ikke mer å gi! Jeg klarer ikke finne på flere morsomme gjøremål for han på snart 2 år. Jeg har møtt min Kryptonitt, den heter Feber.

For hva gjør man da? Når man har lekt med Elias-klistremerker i 15 timer, sett alle 21 Elias-episodene like mange ganger, forsøkt alle mulige matretter med like dårlig hell en sju-åtte ganger og samtidig forsøkt å ikke miste fullstendig besinnelsen der man går i ring rundt bikkje og barn i Rekkehuslykken? Man priser seg lykkelig for at helgen kommer og Ingeniøren kan være litt hjemme etter en mildt sagt lang jobbeuke. Og så tenker man febrilsk at «det går over, det går over, det går over» når man våkner med en kvart hodepute til egen rådighet og en smokkeånde fra en annen verden slår deg i bakken som en vegg når du slår opp øya en tidlig søndags morgen.

Heldigvis blir avkommet usedvanlig lykkelig av å våkne opp midt mellom to bustete og smaløyde Superforeldre. Han merker ikke den beinharde ironien når Far spør Mor om hun har sovet godt. For han har ikke merket annet enn omsorg og kjærlighet hver gang han har klynket i halvsøvne når svelget har vært sårt, eller varme når han har sparket av seg dyna for nittiandre gang.

Det er ikke lett å være Supermamma når man er så lei av Elias at man holder på å spy og stille tenker at det er noe dritt at ikke barnehagen er åpen på en søndag, men det er veldig lett alikevel. For når det blir for vanskelig å sovne, og man må få sin andre kveldsmat sånn i halv ellevetiden i lenestolen på barnerommet, og pappa endelig har tid til å høre på alt man har å fortelle om de mange små bildene på veggen, ja så kiler det av kjærlighet i magen til Supermamma som har trukket seg litt tilbake. Eller når man bare må danse litt midt på natta fordi damen som synger på TV synger så fint, ja da klarer ikke Supermamma la vær å bli med inn i dansen. For spiller det egentlig noen rolle?

Javel da, så sovnet ikke den lille danseløven før klokka bikka 24 i går. Og dagen i dag har vært så som så med hoste og snørr og litt småkrangling i stua, men ingen har strøket med av det noen gang. Og i morgen kommer en ny dag, og etter en helt feberfri søndag har jeg store forhåpninger for hva den nye dagen vil bringe!

Og en ting er hvertfall sikkert; jeg takker høyere makter, høyrøstede feminister og den rødgrønne regjeringen for barnehageplassen!!! Jeg hadde ikke klart en uke til som oppmuntringsråd…

Termometer

My new soundtrack

Jeg fyller tomrommet. Jeg lader batteriene. Jeg finner tilbake. Jeg puster, lever, finner min vei. I dag har jeg smilt med hele hjertet og ikke bare munnvikene.

Sola skinner gjennom tynnslitt løvverk og varmer de gustengrå kinnene mine. Posene under øynene blir dekket av store solbriller og frisyren blåser ut av kontroll. En ukjent følelse bobler opp inni meg og jeg hilser den mer hjertelig velkommen enn jeg noen gang har gjort. Jeg er glad.

Jeg har sovet – i to netter, uten å våkne dyvåt av svette og med bankende hjerte. Jeg har sniffet inn duften av min lille niese og drukket et ukjent antall kopper kaffe med min fine søster. Jeg fulgt et stort forbildes råd og kjøpt nye, friske blomster – selv om det bare er onsdag. Jeg har begynt på veien tilbake.

Jeg har fått så mange varme ord og tanker det siste døgnet. Fra en magisk yogalærer, ei barselvenninne, gamle kjente, fantastiske ukjente. En heiagjeng sammensatt av de utroligste og fineste. Sterke kvinner og store menn. Mennesker som selv merker og kjenner på kroppen at ikke alt er like greit alltid. At det noen ganger er tøft å stå i stormen som heter livet. Jeg er så takknemlig for å ha dere med meg i livet på alle de forskjellige og unike måtene dere er det – både nære og fjerne!

Og så har jeg funnet min medisin. Min krykke. Min indre sol! Min sang. Mitt nye soundtrack. Og jeg synger så høyt jeg vil. Alle sanger jeg liker, alle jeg aldri før har turt å ta tak i. Jeg øver på sanger ingen noen gang skal få høre. Jeg henter frem tekster, noter, melodier. Jeg nynner, belter, roper og rocker. Jeg er helt alene i mitt lille univers der musikalene rår og Grand Prix spiller en av hovedrollene. Jeg tar frem gamle triks, glemt kunnskap – og nedgravd glede. Og sammen med sola, den friske lufta og søvnen, så løfter tonene meg opp. Fyller meg med en boblende glede, en helt egen varme, og de sender munnvikene oppover mot øynene – helt av seg selv.

Tro kan flytte fjell, og nå kommer trua snikende… Kanskje trenger det ikke å være så bekmørkt likevel?!?

The hills get alive – with my Sound of Music…

271

 

Fly mom, fly

Det er helt stille. Det er ingen som synger en liten selvdiktet sang eller roper på mamma. Det er ingen hund som peser og strekker seg etter kveldsmaten min. Det er ingen mann som surfer på finn.no og svarer med enstavelsessetninger. Mor er på jobbreise. Hjertet ligger igjen hjemme.

Ok, så er det ikke så aller verst å være alene noen timer. Sitte alene i den store senga og dele et glass vin med seg selv mens man jobber seg inn i natten. Det føles ikke helt feil å kunne lukke alt og alle ute og la far stelle hjemme i noen timer. Det er godt å dusje lenge, krype opp under dyna, kanskje ta frem en bok etter hvert. Og dette er jo en del av det livet jeg ikke vil forlate. Det å ha møter i en annen by. Det å jobbe i et stort selskap. Ha internasjonale kolleger.

Men innerst inne har det dukket opp en ny jernklo; frykten for å dø fra mine fineste. Frykten for å ikke komme hel hjem. Den lille, snikende frykten for å fly! Jeg føler meg så sårbar. Som om hjertet bæres utenfor kroppen, av noen andre. Jeg blir helt skjelven av tanken på at Lillemann skulle måtte leve uten mammaen sin. At Ingeniøren skal måtte klare alt selv, alene. Og legge seg alene, hver kveld. Altså, det er til å bli rent deprimert av!

Så er man ikke rasjonell da. Man syns det heller er skummelt enn stas. Man trekker et lettelsens sukk når man lander trygt. Man forter seg å ringe hjem og synge nattasangen for det kjæreste man har.

Og når man har fordypet seg, senket seg ned i jobben. Latt tanken på de der hjemme fare og virkelig jobbet seg gjennom store temaer og viktige områder, ja så er det ingenting som slår følelsen av å synke ned i sin egen seng igjen. Der hvor mannen snorker litt lett og barnet sukker tungt i sin dype søvn. Og det blir helt stille. Helt stille i min egen sfære – i mitt eget hjem. Da vet man hvor man hører hjemme. Da vet man hvor man hvor man hører til.

Elite

I all hast

Det måtte skje en dag. Det var ikke til å unngå. Dagen da jeg overleverte en søvnig gutt med sovesveis til den trygge barnehagefavnen. Morgenen der jeg måtte legge fra meg alle følelser og bare dra. Kjøre til banen. Ikke bruke ett minutt mer enn nødvendig. Og jeg føler meg helt forferdelig.

Nok en gang blir jeg sittende hjemme på kvelden og lure på om det er verdt det. Om det går an. Å både lykkes på jobb og hjemme. Er det kanskje for mye å forlange at arbeidsgiver er fleksibel på når og hvor småbarnsforeldre jobber? Er det mulig å ignorere de små stemmene i bakgrunnen? Jeg begynner å tvile. Jeg begynner å bli redd jeg må ta et valg. Et valg mange kvinner har måttet ta før meg. Et valg som ikke er vanskelig, men som kjennes helt umulig.

For vi trenger jo pengene. Og jeg trenger å være til nytte. Og jeg vil jo få til det jeg har begitt meg ut på. Men jeg vil ikke forsake sønnen min. Jeg vil ikke måtte si til min snart to år gamle sønn at mamma ikke kan komme litt tidligere å hente deg på fredag når du har hengehode og er dritsliten fordi mamma må nå målene sine. Eller at jeg bare skal rekke ett glass vin på after work før jeg synger nattasang. Eller at vi må vente til klokken seks med å spise middag, for mamma må i et møte. Jeg, min magefølelse, mitt mammahjerte klarer ikke det. Jeg klarer ikke velge bort hverdagen med barnet mitt!

Jeg vet ikke hvordan andre får det til. Kanskje er jeg for soft, for svak, ikke ambisiøs nok. Jeg har blitt slått i bakken av følelsene jeg har fått til det lille mennesket. Hvordan prioriteringene mine er totalt endret. Hvordan jeg savner å kjenne tyngden av den varme kroppen når han lener seg inn mot meg mens han ser på sin elskede Elias. Boblingen i magen når han tar ut den dyrebare smokken for å gi meg et dryppende vått godnattakyss midt på munnen.

Jeg vil ikke gi opp! Jeg vil få til begge deler! Jeg vil være et forbilde for mitt barn, og både skru plank, lage mat, tøyse og tulle, legge budsjetter og jobbe for å nå målene. Men når det lille bustetrollet vinker forsiktig farvel på en trygg barnehagearm stikker det litt i tvilen. Jeg kunne ønske jeg kunne gitt tvilen en Paracet så det ikke gjør så vondt å velge…

 

Ole og mamma 2

 

Mårn, fru Tårnfrid

Noen dager skulle man aller helst blitt under dyna og hørt på regnet. Noen dager går altså så dårlig at det beste hadde vært om de ikke starta! Om dette er en sånn dag? You bet!!!

Det nytter altså ikke å forberede seg på alt, og uansett hvor hardt jeg prøver så tåler jeg veldig dårlig høst. Jeg syns det er nydelige farger, deilig med det kjølige draget i luften, jeg elsker tanken på at vi nærmer oss jul, men jeg takler ikke mørket! Hver mandag, mens verden sakte men sikkert våkner utenfor vinduet mitt, gråter jeg litt i dusjen. Særlig hvis det regner ute. Jeg gråter med den nye uka. Fuck Fotballfrue og hennes vanvittige mandagsglede – ikke tråkk på min mandagsblues!

Den dystre morgenstemningen følger meg gjennom hele uka, men med stearinlys på frokostbordet og litt Lillemann-kosing med dyne i lesestolen hjelper betydelig på den ugreie følelsen. Og i dag insisterte den lille prinsen på å spise frokost hjemme. Javel, tenkte jeg – du er jo snart to år, så det er klart at du skal begynne å gjøre opprør mot de ellers svært gode rutinene jeg har etablert! Og til tross for at jeg ikke har noen møter i dag og sa fra på jobb at jeg måtte være en litt hyggelig mamma, så klarte ikke kontorrotta å falle til ro. Tårnfrid tar på ungen sko mens han spiser, bytter ut brødskive med en bit favorittknekkebrød og lurer sønnen med seg ut i bilen.

Det trekkes av bukser og jakke, slenges på innesandaler og resten av frokosten kastes inn på barnehagebordet før jeg løper tilbake til bilen. Jeg ligger sjukt godt an, har satt på timeren på håndklevasken og tømt bleiebøtta, jeg kommer frem i tide – garantert! OM BARE IKKE ALLE ANDRE SKULLE DRA SAMTIDIG MED MEG!!!

Jeg blir stående i kø, hiver bilen inn på en parkeringsplass, løper så fort de alt for høye hælene kan tillate og kaster meg mot t-banedøra. Og den jævla idioten som rakk den akkurat klarte altså ikke å legge ei litta skulder i døråpninga sånn at jeg også kunne få være med inn til byen. Neida – han bare snudde seg!!!
Så der stod jeg, og så alle de varme passasjerene dypt inn i øye, som om det skulle hjelpe, og vurderte å tråkke på hun drittynne ungdomsskoleeleven som solgte kaffe og boller til inntekt for Polen-turen til neste år.

Jeg gjorde ikke det. Jeg kjøpte heller kaffe for den tieren jeg fant på bakken og hjalp dem et lite stykke nærmere Polen. Og der jeg sto med krøllete tær og lett neglsprett innså jeg at neste gang, da spiser vi frokost i ro og mak. Hjertet mitt tåler ikke sånne morgener som det her…

 

Share Energy

Landskap til besvær

Kontorlandskapet så dagens lys allerede i 1904. I USA selvsagt. Flott det altså, jo mere vi er sammen og så videre. Det er bare det at vi ikke bare deler arbeidsmiljø – vi deler basiller også!

Skal du virkelig være redd for bakterier og ebola er det bare å få deg en jobb i et moderne kontorlandskap. Det er som en barnehage! Jeg har håndsprit på pulten min, vasker hender med et snev av tvangstanker, har hjemmekontor når jeg kan. Nå vurderer jeg å bli her hjemme… For alltid. Høstens aller værste virus har inntatt vår lille verden; Noroviruset! Halve avdelinger er borte, vi skuler på hverandre og har små gjettekonkurranser om hvem som blir nestemann. Vi tvinger folk til å bli hjemme litt ekstra og vi drikker håndsprit for å være på den sikre siden.

Og i den virkelige barnehagen kom det røde flagget opp på tirsdag; noen har fått Røde Hunder! I høstferien. Vi andre ryster oss i regnet og hytter med neven mot basillene som kommer løpende mot oss i pur glede når barnehagedagen er over. Jada, jada, jada, jeg vet det er mye bedre at han får det nå enn om noen år, men kan vi ikke vertfall vente til han kan fortelle meg hvordan han har det? Det blir så mye bedre om han kan uttrykke litt mer enn begeistring overfor «gavemaskjen» borti veien!

Og midt oppe i Noro, hunder, ebola, influensa, ørebetennelser og streptokokker går jeg rundt som fritt villt med ett immunforsvar en 90 år gammal dame ikke ville misunt meg! Jeg får ALT!!! Nå er det bihulene. For noen uker siden var det bronkene. Altså, hadde det ikke vært sånn at jeg syns dette livet er ganske gøy, så hadde det jo vært like greit om noen tok meg med inn skauen og skjøt meg på stedet.

Og i landskapet sitter de, bakteriebombene. Hvert lille host eller kremt blir slått hardt ned på. Resepsjonisten forer oss med c- og d-vitaminer på vei inn og ut av kontoret. Et snufs og du regnes som ukens spedalske og sendes rett hjem! Så i frykt for å spy ut bihulene mine sitter jeg nå trygt og godt ved kjøkkenbordet andre dag på rad, inntullet i skjerf, stearinlyshygge og en tett tåke av tearoma i rommet og jobber jevnt og trutt uten en eneste forstyrrelse…

Om jeg syns landskap er en bra ting sa du? Ikke så veldig…

 

Kontorlandskap

Hodet over sølepytten

Altså, noen dager bare løper man! Dette har vært en sånn dag… Lett inntullet i ei tett snørrtåke, med litt for høye hæler, oversvømte briller og alt for få timer i frhold til antall møter; det måtte jo gå galt!

På en måte føler jeg meg levende når jeg snakker med ei venninne i trøbbel mens jeg slenger med meg noen lakseskiver i kantina samtidig som jeg febrilsk håper at neste møte er forsinket. Når det brenner litt her og der og jeg samtidig føler at jeg på et mystisk vis fikser det; da blir jeg så glad! Jeg syns det er helt fantastisk at Lillemann ler når han vinker fra frokostbordet i barnehagen, jeg rekker banen med god margin uten å hive bilen inn i en parkeringslomme. Når jeg går meg varm inne på kontoret, husker alle møter og hvem jeg skal møte (!) så føler jeg at jeg fikser jobben min, er på topp, har en funksjon. Det er bare det at jeg er barnehagesylta på femte uka, har skinkeost på buksa og en smokk i lomma. Detaljer, detaljer…

Det er dritgøy å være mamma. Også er det dritgøy å gjøre det bra på jobb. Det er supert å være i flytsona. Det er morsomt å få nye muligheter. Det er bare litt vanskelig når man samtidig er så trøtt at den eneste gode grunnen jeg kan komme på for å stå opp er at det da er litt korterer tid til jeg kan legge meg igjen… For jeg er elendig på å stå opp. At jeg klarer å stå opp kl 06.00; der har du viljestyrke der! Jeg syns det er så grusomt å stå opp når det er mørkt og regner at jeg rett som det er må gråte litt i dusjen. Og så står jeg der, uten helt å ha skjønt hvordan jeg kom dit, på bussholdeplassen. Med en brennende anger over at jeg ikke tok med meg dyna mi og haka så vidt over kanten av en sølepytt.

Heldigvis blir det kveld. Heldigvis nynner Lillemann fortsatt på den lille sangen på vei hjem. Vi har fyrt litt for hardt i peisen og sitter sokkeløse og svetter i stua. Heldigvis er klokka snart 21 og jeg kan begynne å tenke på å legge meg… Og i morgen er det atter en dag. Den tror jeg skal tilbringes litt mer stillesittende… Og kanskje jeg skal nynne litt på en liten sang, bare sånn fordi jeg kan!

 

Sølepytt

 

Flink pike – sliten kropp

Jada, jeg innrømmer det; jeg er stadig vekk ganske sliten. Jeg er redd for å ikke bli likt, ikke være flink nok, ikke strekke til. Jeg syns det er litt trøblete at jeg alltid leverer barnet mitt først i barnehagen. At han aldri har figurformede, økologiske, pizzasnurrer pyntet med små reddikkroser i matpakken. Jeg er ca 100 år eldre en «Generasjon Prestasjon», men jeg er midt i kvinnefella!

Kvinner har 70% høyere sykefravær enn menn. I alle aldre, alle sosiale lag, alle samfunnsnivåer. Og menn med suksess kan med lett hjerte fortelle oss kvinner at vi bare må ta det litt mer med ro! Drite i om huset er rotete når venninnene kommer innom, blåse i hva andre syns om oss, hoppe bukk over kravet til perfekthet som vi har pålagt oss selv. Skaff deg en hobby, prioriter det du syns er gøy, dropp det som stjeler motivasjonen din. Takk skal dere ha; dere har akkurat presentert oppskriften på hvordan jeg skal bli enda mer sliten! Er disse flinke, morsomme gutta klar over at min mann kan ta dette på fullt alvor, og da får jeg bare dobbelt så mye å gjøre hjemme!

For hvem faen skal ta klesvaska, huske på å smøre matpakke, tørke støv en gang i blant, fjerne hybelelefantene og skrive handleliste hvis vi bare skal gjøre det som er morsomt? Tror de virkelig at kjærstene deres får lavere hvilepuls av at de snakker lett nedsettende til dem om at de må ta det litt mer med ro? At Superlærer Håvard Tjora poengterer overfor sin kjære hvor uviktig andres tanker og meninger er, hjelper da ikke henne en dritt når ingen har strøket ei skjorte på åtte måneder? Og hvem skal hun sende takkekort til når han velger å ta en prat med henne når han merker at hennes sterssnivå går utover han selv? Tror han virkelig at ukesmenyen blir en inspirert nytelse av den samtalen?

Nå skal jeg på ingen måte henge ut Håvard Tjora. Jeg er helt sikker på at hans uttalelser i A-Magasinet på fredag var både velmente og lett feilsiterte. Jeg skulle gjerne hatt en hobby, sunget i kor eller lært italiensk. men i stedet baker jeg knekkebrød, bretter hauger av klær og etterstreber å handle en gang i uka. Jeg føler jeg alltid bare bør jobbe bittelitt til, stå opp fem i morgen for å klare å jogge meg en tur. Jeg burde sikkert ha begynt å strikke, besøkt besteforeldrene mine, ringt ei venninne eller tre. Jeg burde ha kasta de siste, visne høstblomstene ute. Jeg burde vaska kjøkkenet ordentlig en dag, gått ned noen kilo og lært meg kunsten å nyte sandkassetid med Lillemann.

Hvorfor tenker jeg sånn? Hvorfor forsøker jeg å presse meg selv til å takle enda litt mer, orke en runde til, hoppe høyere, løpe raskere?

Er det fordi jeg er kvinne? Flink pike? Er jeg dum? Er det noe jeg ikke har skjønt? Hvor er tryggheten jeg skulle få automatisk da jeg ble mor? Hvor er selvtilliten min? Hvorfor klarer jeg ikke følge alle de gode rådene?

Vel, jeg har ikke svaret, men en ting er sikkert. Jeg trenger ikke flere råd. Jeg trenger at ting blir gjort av seg selv! Jeg trenger at noen bare vasker, rydder, skriver handleliste og får ting unna. Jeg trenger at noen andre tenker på alle de små tingene som gjør at jeg ikke får sove! Jeg trenger faktisk ei kone!!!

Og forresten så har jeg ikke noe lyst til å gå på det italienskkurset, jeg bare tenker at jeg hadde kledd det litt…

Multitasking

Fornemmelse av høst

Sola skinner fra skyfri himmel, kløverblomstene står standhaftig i stikanten og noen går fortsatt i shorts, men noe er på vei til å endre seg. Det er mørkt ute når klokka ringer om morgenen. Lungene fylles med frisk, klar luft og nesetippen farges lett rød på vei til bussen. Vi aner en fornemmelse av høst, endelig kan vi trekke inn og ta på ullsokkene.

Altså, jeg er et sommermenneske, det er det ingen tvil om, men det er noe helt spesielt med stearinlys, ullteppe, og toppen av kransekaka; fyr i peisen! Den lune varmen brer seg ut i rommet, omfavner oss og tar oss i armkroken. Fyller huset med en særegen lukt og gir et løfte om en varm vinter – inne. Vi trekker beina opp under oss, tar frem den nattmørke sjokoladen og setter oss litt tettere inntil hverandre.

Høsten er tiden for de store grytene med langkokt kjøtt, de mørke kveldene med rødvin i sofakroken, de lange middagene med venner man ikke har rukket å se mellom bading og soling i sommermånedene. Det er lange turer i fargerike omgivelser, syltynn is på gårsdagens vannpytt, hestekastanjer som popper i det de treffer bakken og avslører sitt dype, mørke indre. Lørdager med sprutregn og bollebaking, dager der de dårlige klærne må bli liggende inne og de fornuftige blir med ut, og kakaobartene får selskap av små kremdotter på nesetippen. Høsten tar oss i hånda og følger oss inn i enda mørkere tider, enda kaldere kvelder, enda kortere dager.

Denne høsten vil jeg nyte alt det beste og fylle dagene med små, fine ting. Lage store bladbuketter med Lillemann, grille pølser i fjellet og kjenne varmen bre seg i kinnene når man endelig kommer inn etter en lang dag ute. Jeg vil fyre i peisen og spise frokost til lyden av sprakende ved og skravlende sønn. Og jeg vil leve livet mitt til det fulle mens jeg venter på ny behandling på Riksen og nytt forsøk på å bli mamma til to. Og mens vi venter skal jeg vertfall ikke fryse…

Velkommen oktober – vi har faktisk venta litt på deg…

 

Peiskos