Uten deg!

Uten deg hadde jeg bare vært en.

Uten deg hadde livet manglet mening.

Uten deg hadde jeg fortsatt lett etter mitt hjem.

Uten deg hadde jeg vært rotløs.

Du er kanskje ikke så romantisk. Du bar meg ikke akkurat på gullstol da jeg gikk gravid. Du klagde litt på den ubehagelige lenestolen på observasjonsrommet på sykehuset. Du spiste pølse meg løk mens epiduralen min begynte å virke. Du glemte å ta bilder da han kom, men da han ble borte, da våknet du.

Da de løp ut av fødestuen med han i armene sine – da trillet pappatårene.

Pappakraften, farskjærligheten, fasinasjonen, drømmene, ønskene, følelsene. Det lyser av deg. Din omsorg for den lille frosken, som lå så alt for alene i så mange dager, overveldet meg. Din iver etter å lære, skifte dine aller første bleier. Det var som om du ikke så alle ledningene, ikke tenkte på alle lydene.

Din fortvilelse og angst for å miste han. Din sorg over at du ikke hadde sunget mer for magen. Din frykt for at du aldri skulle få sunget sangene du ville synge.

Men du får synge. Hver eneste kveld. Og du må synge sist. For det har Lillemann bestemt.

Du har en ro jeg beundrer. En selvtillit jeg misunner. Din sønn ser på deg med ett blikk som smelter hjertet mitt hver eneste gang. Sammen kan vi beundre vår lille prins i en evighet og tilbake, med små, tåpelige smil og en viten om at bedre enn dette blir det ikke. Vi vet så alt for godt hvor heldige vi er. Hvor stort det er at vi er tre. Og hver dag blir vi minnet på det av vår lille, fine sjarmør.

Tusen takk for at jeg får lov til å være mamma til ditt barn. Å ha deg ved min side gjør mammagjerningen så naturlig og god.

Gratulerer med din andre farsdag, kjærsten min, du er skapt for jobben!

 

Første gang hos pappaen sin...

Første gang hos pappaen sin…

Reklamer

Hva om…

Jeg er en notorisk katastrofetenker. Jeg forbereder meg på alle utfall, alle scenarier; at den møtende traileren kommer over i mitt kjørefelt, at flyet jeg sitter i detter ned, at t-banen sporer av, bussen punkterer, himmelen faller ned. Og så de mindre tingene; gjestene ikke dukker opp til den rykende varme middagen, tannkremen tar slutt, strømmen går, butikken går tom for smør. Sånt blir man sliten av…

Jeg har alltid vært klar for at ting ikke skal gå på skinner. Jeg gjennomgår alle mulige utfall av vanskelige samtaler. Jeg har forberedt løsninger dersom andre svikter på ett eller annet punkt rundt meg. Jeg er alltid forberedt på å stå opp og ta ansvar, fikse ting, løse problemer. Jeg planlegger for andre om nødvendig. Av en eller annen grunn tror jeg åpenbart at det meste står og faller på meg. Nå lærer jeg noe annet!

Ikke bare holder jeg meg mer eller mindre helt borte fra mail og jobb i disse dager, og er ekstremt stolt av det, men jeg har også begynt å gå til en terapeut. Jepps, jeg går til en psykolog. Eller – går og går, jeg har vært der en gang, men allerede har jeg fått ett nytt verktøy i verktøyveska mi som har gjort en ganske stor forskjell for meg. For i min evige interne katastrofeberedskap har jeg begynt å trene på å gå bort fra den lange tankerekken. Akseptere at jeg begynner å tenke sånn, at jeg diskuterer med imaginære motstandere eller graver meg ned i en bekmørk grøftekant, men gå bort fra det! Legge fra meg tanken, ta den opp på et mer egnet tidspunkt, la grubleren få litt fri. Og vet du hva – det hjelper! Jeg klarer å ikke vikle meg inn i tunge evighetstankerekker som aldri fører med seg noe konstruktivt eller matnyttig.

Og om jeg kanskje fortsatt ikke er det mest impulsive menneske på denne jord, så har jeg vertfall ikke brukt opp alle kreftene mine på å planlegge for det værste som kan skje, pluss litt til. Og guess what – verden går videre for det! Og jeg slipper å være helt utslitt når kvelden kommer etter lange debatter over klesvaska eller en tre timers jobb med en omfattende beredskapsplan for noe som kanskje skjer i neste uke.

Og overskuddet brukes på de som har fortjent det aller mest, de to som har holdt ut og smilt til den slitne sugga med ekstremt vekslende humør de har delt bopæl med de siste månedene… Fordi de fortjener det!

 

Solfie

 

Mårn, fru Tårnfrid

Noen dager skulle man aller helst blitt under dyna og hørt på regnet. Noen dager går altså så dårlig at det beste hadde vært om de ikke starta! Om dette er en sånn dag? You bet!!!

Det nytter altså ikke å forberede seg på alt, og uansett hvor hardt jeg prøver så tåler jeg veldig dårlig høst. Jeg syns det er nydelige farger, deilig med det kjølige draget i luften, jeg elsker tanken på at vi nærmer oss jul, men jeg takler ikke mørket! Hver mandag, mens verden sakte men sikkert våkner utenfor vinduet mitt, gråter jeg litt i dusjen. Særlig hvis det regner ute. Jeg gråter med den nye uka. Fuck Fotballfrue og hennes vanvittige mandagsglede – ikke tråkk på min mandagsblues!

Den dystre morgenstemningen følger meg gjennom hele uka, men med stearinlys på frokostbordet og litt Lillemann-kosing med dyne i lesestolen hjelper betydelig på den ugreie følelsen. Og i dag insisterte den lille prinsen på å spise frokost hjemme. Javel, tenkte jeg – du er jo snart to år, så det er klart at du skal begynne å gjøre opprør mot de ellers svært gode rutinene jeg har etablert! Og til tross for at jeg ikke har noen møter i dag og sa fra på jobb at jeg måtte være en litt hyggelig mamma, så klarte ikke kontorrotta å falle til ro. Tårnfrid tar på ungen sko mens han spiser, bytter ut brødskive med en bit favorittknekkebrød og lurer sønnen med seg ut i bilen.

Det trekkes av bukser og jakke, slenges på innesandaler og resten av frokosten kastes inn på barnehagebordet før jeg løper tilbake til bilen. Jeg ligger sjukt godt an, har satt på timeren på håndklevasken og tømt bleiebøtta, jeg kommer frem i tide – garantert! OM BARE IKKE ALLE ANDRE SKULLE DRA SAMTIDIG MED MEG!!!

Jeg blir stående i kø, hiver bilen inn på en parkeringsplass, løper så fort de alt for høye hælene kan tillate og kaster meg mot t-banedøra. Og den jævla idioten som rakk den akkurat klarte altså ikke å legge ei litta skulder i døråpninga sånn at jeg også kunne få være med inn til byen. Neida – han bare snudde seg!!!
Så der stod jeg, og så alle de varme passasjerene dypt inn i øye, som om det skulle hjelpe, og vurderte å tråkke på hun drittynne ungdomsskoleeleven som solgte kaffe og boller til inntekt for Polen-turen til neste år.

Jeg gjorde ikke det. Jeg kjøpte heller kaffe for den tieren jeg fant på bakken og hjalp dem et lite stykke nærmere Polen. Og der jeg sto med krøllete tær og lett neglsprett innså jeg at neste gang, da spiser vi frokost i ro og mak. Hjertet mitt tåler ikke sånne morgener som det her…

 

Share Energy

Milepæl!

For en dag! For en sommer! For en ferie! Jeg har ikke ord, og vet knapt hvor jeg skal begynne, men jeg tror jeg må starte på det siste; dagen i dag! Vi har nemlig nå en ekte, liten barnehagegutt. Nå er det slutt på frihet og kosemorgener; neste gang han opplever å eie dagene sine like mye som nå – da er Lillemann pensjonist!

Jeg har gruet meg til denne dagen. Ikke fordi jeg tror han ikke vil trives eller passe inn, eller bli passet på, men fordi det setter en så ubarmhjertig strek over babytiden og de rolige dagene. Nå blir det matpakke og sure strømpebukser og man må huske å kjøpe inn frukt og brød og dukke opp til foreldresamtaler. Lillemann skal begynne på livet sitt uten mamma og pappa, skape sin egen lille verden uten oss, der han skal utvikle personligheten sin; krangle, leke, le, spille teater og få skrubbsår. Og alt det mens jeg er på jobb og gjør mine ting. Og kanskje får jeg et bilde eller en sms i løpet av dagen, men stort sett blir opplevelsen noe han deler med de andre barna og de voksne i barnehagen. Herregud som jeg håper at han er en bra fyr!

Liten mann på vei ut i en stor verden...

Liten mann på vei ut i en stor verden…

For det syns vertfall jeg! Etter fire uker sammen med favorittgutta er jeg sikker i troa; jeg har verdens beste familie! Fy søren så gøy det er å følge barnet fra nølende svømmer til fisk, høre ordforrådet utvikle seg fra dag til dag og se gleden i øynene til et lite menneske som nyter hvert sekund sammen med mamma og pappa. Jeg vil at de nye vennene hans skal se det samme som meg. Den lille mannen som begynner å ville fortelle alle om alt han ser og opplever. Som synger sanger ingen andre kan og som danser som Sauen Shaun når han syns livet er skikkelig fett. Jeg håper de ser hva han «sier» og lærer seg kodene. Jeg håper de tar vare på kommunikasjonsgleden og formidlingsevnene, selv om de enn så lenge er litt begrenset…

Men Lillemann syns barnehagen var gøy han, mye gøyere enn mamma og pappa hadde turt å tro! Han elsket at alle sang før maten og spiste matpakka med stor iver. Han syns det var ordentlig ugreit at han ikke kunne sette seg og begynne å spise når han var sulten, men måtte vente på de andre, men jeg kan ikke huske sist han spiste så pent og kasta så lite mat på gulvet som der han satt som et tent lys og så rett inn i to store, brune øyne som kikket like nysgjerrig tilbake. For plutselig var verdenen fylt med flere barn enn voksne og Lillemann så ut til å synes at det var helt tipp-topp! Og mammahjertet frydet seg.

Har savna traktoren bare litt; rakk ikke ta av sekk eller caps før man satt på kjøkkengulvet og kosa seg!

Har savna traktoren bare litt; rakk ikke ta av sekk eller caps før man satt på kjøkkengulvet og kosa seg!

 

Jeg tror barnehagen blir helt super! Jeg tror vi kommer til å trives alle man. Jeg vet at vi er i de beste hender, og jeg vet at dette er hverdagen for de aller fleste. Og selv om jeg har forberedt meg i ukesvis og tenkt på dette omtrent siden han ble født, så måtte vi ut på storhandel i dag for å skaffe alt fra innesko og langstøvler til sokker og gensere. Velvel – jeg vet nå i allefall at forholdet mellom barnehagen og Foreldreutvalget er skikkelig godt da, så får sokkemerking komme i annen rekke… Tipper jeg rekker det innen mandag. Og nå har han jo sokker å merke også!

 

Etter storshopping er nå Lillemann eier av et par ECCO skinnsandaler; fafr gremmes og kaller de SV-sko. Lillemann syns de er knall!

Etter storshopping er nå Lillemann eier av et par ECCO skinnsandaler; far gremmes og kaller de SV-sko. Lillemann syns de er knall!

 

 

 

 

Trysilpåskeminner

Påska i Trysil er magisk. Den er Rydell og Quick, Knettsetra, grillpølser og øl i snøgrop. Det er venner, bekjente, ski og solkrem. Og det er snø, slaps, SPA, innekos, peisvarme og hyttequiz. Jeg har hatt noen helt fantastiske påskedager med Ingeniøren og hyttenabovenner; nå er Trysilpåskelivet HELT forandra – og jeg jobber litt med å like det…

Etter å ha lengtet etter barn i flere år, er det kanskje for mange helt bak mål å savne livet man hadde før man ble mamma. Ikke minst vil alle de som ikke lykkes føle det som en slags hån mot deres tap og følelse av ufullstendig familie. Men gurimalla som jeg savner å stå på ski med mannen min, ta en øl i bakken og glemme å lage middag! Å la klokka bare gå og kjenne fornemmelsen av vår midt i vinterlandskapet; det er noe helt spesielt ved den følelsen.

Men sånn er det ikke lenger. Vi bruker overraskende mye tid på planlegging, og gjennomføringen blir ca halvparten så koselig som man har sett for seg. Vi tenker at Lillemann vil stortrives, og glemmer at han syns livet er best så lenge vi syns det samme! Og strengt tatt så skal det ikke mer til enn at vi er sammen alle sammen – da er ettåringen storfornøyd, trygg og superglad! Så i dag jekka vi ned planene til kjellernivå, tok med oss sekken full av pølser og Marie-kjeks og dro bort til hyttevenner med små barn – og bare satt der. Og for en fantastisk dag det har vært! Vi har akt, gravd i snø, gått i ring, spist pølser og melon i skjønn forening. Vi har sett vov-vov og sagt hei til alle som går forbi på ski. Vi har tegnet skattekart og sunget bursdagssang på etterskudd for Ingeniøren. Vi har rett og slett hatt en vårdag i PåskeNorge på de minstes premisser. Og det har jaggu ikke vært så gæli når jeg tenker meg om…

Og så – på vei hjem går vi forbi ei hytte fylt til randen av gamle bekjente av mannen. Og de hilser på Mini og meg, og i lilletåa kjenner jeg en svak rykning mot verandaen og solveggen. Ja, jeg savner det – som tusan! Men etter en god middag, noen små glass vin, Adils Hemmelige Dansere og en sovende Lillemann, så kjenner jeg at livet som kjedelig småbarnsmor i Trysilfjellet er helt greit det også. For det er en tid for alt og alt har sin tid. Nå er det Lillemann som spiller hovedrollen, og jeg merker at jeg har utrolig godt av å ta et skritt til siden og slippe han til. Så nå hviler hver eneste muskel i hele kroppen og jeg er egentlig sjeleglad for at jeg ikke står utenfor SkiPuben med ski, staver, ryggskinne og hjelm i et optimalt kaos og lurer på hvordan i all verden jeg skal komme meg opp til hytta…

Fortsatt god Langfredag!

"Hvorfor får du den morsomme boksen og jeg bare den gamle, kjedelige vannflaska?"

«Hvorfor får du den morsomme boksen og jeg bare den gamle, kjedelige vannflaska?»

 

Allværsjakkearmeen

Det har skjedd. Helt uten at jeg har merket det. Jeg har blitt en del av småbarnsforeldrene på offentlig kommunikasjon med duvende hoder og alt for fornuftige sko. Jeg begynner faktisk til og med å se det fine i en enkel allværsjakke. Dette er ikke greit!

I dag satt jeg faktisk og sov på banen. Jeg siklet ikke, ikke snorket jeg heller, men jeg sov. Ganske godt også faktisk. Før i verden, før jeg fikk barn, da satt jeg og jobbet på bussen. Jeg sendte mail, leste møtereferater eller gjorde unna noen telefoner. Nå stirrer jeg tomt fremfor meg, om jeg makter å holde øynene åpne da vel og merke. Og det er på ingen måte fordi jeg ikke ikke sover om natta! Neida, hos oss er det stort sett stille fra litt over kl 18 til aller tidligst 07.30, og da er jo jeg ute av døra for lengst! Legger meg tidlig gjør jeg jo også, så alt burde være i den skjønneste orden, men jeg er altså helt magisk trøtt! Jeg er sånn trøtt som man blir av torsk. Stuptrøtt der altså!

Om du løfter blikket på bussen eller banen så kan man med enkelhet peke oss ut. Småbarnsforeldrene. Det er ikke alle som tar med seg søpla til barnehagen som Komikerfrue gjorde her for leden, men det er faen ikke langt unna! Man mister jo fullstendig kontroll over hva man gjør og tidvis hvem man er. Folk kommer snublende inn med to forskjellige sko, tøfler er slettes ikke uvanlig, i mangel på bedre bæreredskap har man valgt en RIMI-pose til dagens dokumenter og har man skikkelig flaks har man kaffe i en av ungenes termoflasker. Jeg har alltid ment at norske menn kan spottes på flere kilometers avstand der de kommer i dress, Goretex-støvler og allværsjakke, men nå har jeg begynt å skjønne at du kan ta dem på hodeplagget også. For i hvilke andre land ser du voksne menn med dress og isbjørnbamselue på T-banen?

Jeg skjønner at det er praktisk og jeg ser absolutt verdien i å gå kledd i vanntett fra topp til tå, men det er bare å beklage – jeg akter ikke å bli en del av dere! Så i helgen kjøpte jeg meg en ny, svart ytterjakke som ikke tåler en dråpe regn, jeg bruker konsekvent skinnhansker og jeg lover å levere i barnehagen i ufornuftig høye hæler minst en gang i uka når vi kommer så langt. Jeg er på ingen måte et overmenneske og jeg er trøtt som en ullstrømpe jeg også, men om ikke jeg klarer å lure meg selv, hvordan skal jeg klare å lure noen andre da? Nei, jeg tror jaggu jeg skal ta litt sol en dag og til og med farge håret – kanskje speilbildet mitt klarer å overbevise meg om at jeg er våken da..?

Vekkerklokke