Brød til besvær

Vi skal ikke spise kylling, rødt kjøtt forurenser og bør unngås, ferdigmat er verken bra for kroppen eller husmorryktet, for ikke å snakke om sukker, salt, poteter, fett, melk, frukt og uøkologiske grønnsaker. Til våre små er listen uendelig og meningene enda fler. I dag toppa det seg litt for meg; det siste livsfarlige er kjøpebrød!

Ei stressa småbarnsmor roper ut sin fortvilelse og blottlegger sine manglende bakeferdigheter på Facebook; barnet skal snart begynne å spise brød og brått dukker det opp et overraskende og for meg totalt nytt problem. Kjøpebrød inneholder åpenbart så mye fysaker at det er som gift å regne for våre minste, og enhver god mor må ta forkleet fatt og bake til morgendagens matpakke. Og folk lurer på hvorfor kvinner blir slitne?

Altså, jeg tviler ikke på at det er både det ene og det andre i maten vi kjøper som vi ikke vet langtidseffekten av. Og det er helt klart ikke bra med verken for mye sukker eller salt. Jeg er sikkert både uopplyst og naiv når jeg tar det mer eller mindre for gitt at brødet jeg kjøper på Rema 1000 er både spiselig og helt greit sunt for både meg og resten av familien. Jeg vet ikke hva det er jeg ikke har lest eller ikke forstått, men er virkelig så og si all mat vi har tilgjengelig giftig? Må vi alle ha kjøkkenhager hjemme og geit på taket, bli sjølberga for å bli kjernesunne? Og hvor skal egentlig grensa gå for hva relativt ferske mødre og fedre skal bekymre seg over?

I bøker og hefter om barn og ernæring utdelt på helsestasjonen får man en relativt god oversikt over når man bør introdusere hva til de ferske verdensborgerne. Kort fortalt; alt bør lages fra bunnen av. I ei litta linje helt til slutt i kapittelet om grøt nevnes det at «man kan også kjøpe grøt, men vi anbefaler hjemmelaget» – det er så lett atte! Altså, jeg tviler ikke et sekund på at det lett som en plett! Man må bare legge noen korn i vann først. Altså dagen før. Og så må man helst pumpe seg da, sånn at man koker den på morsmelk, for kumelk skal de jo ikke ha. Og ha gjerne i litt usalta smør. Og topp det hele med litt bark. Det siste står ikke der altså. Det var en spøk. Men det kunne stått! Og jeg er så lei av dette evige «mekk det sjæl»-gnålet!

Etter måneder med blodrøde brystvorter, eneansvaret for foringa og angst for å fucke opp amminga med ei uskyldig litta flaske morsmelkerstatning, ja så dukker det altså opp et Master chef-press helt uten sidestykke. Og nei, det er ikke bare mediene eller «Oss kvinner i mellom»; det er Mor Staten som forteller oss at kun det beste er godt nok, og det beste – ja det er det du som lager! Ingen andre. Og Gud forby – vertfall ikke Nestle! Jeg har stått der selv. Med grønnsaksmos i panna og tårer trillende nedover kinnene mens Lillemann lo av mammaen sin og slettes ikke ville ta en eneste smak til av den oransje guffa hun kalte hjemmelaget middag.

Jeg driter i om du baker brød til ungen din om du vil det eller syns det er digg. Jeg skulle gjerne vært der at jeg prioriterte det jeg også, men det gjør jeg altså ikke. Jeg blåser i om du lager grøt eller bare har gitt hjemmelaget mat, poenget mitt er ikke å frarøve deg gleden eller stoltheten ved det, nei jeg applauderer deg! Men når den fortvilte mammaen ikke aner sin arme råd for at barnet skal begynne å spise brød og hun ikke kan bake, ja da syns jeg det har gått for langt. Tenk på alt det rare vi spiste! Alt de da ikke visste om sukker og salt, vitaminer og tilskudd, og ikke minst – fett! Jeg spiste smør med skje om jeg fikk lov – og det gjorde jeg! Folk røyka inne og det ble ikke påbudt med sikring av barn i bil før i 1989!

Jeg unner ingen å sitte med den enorme følelsen av utilstrekkelighet som min gode venninne hadde da hun høygravid satt hjemme med 14 garnnøster fra Nøstebarn og en strikkeoppskrift på tøybleiebukser – og absolutt null strikkeferdigheter og forståelse av hvordan hun hadde havnet i denne håpløse situasjonen. Ikke stå med mel, gjær og hundre velmenende råd om du verken vil eller kan bake. Ikke sett fyr på stavmikseren i et tappert forsøk på å tilfredsstille en helsesøster med klokketro på hjemmelaget barnemat. Gjør det som passer deg, når det passer deg. Det går helt sikkert greit. Ingen vil se på barnet ditt at han spiste kjøpebrød som liten når han er 10 uansett… Og noen ganger kan man kanskje tenke; er det så farlig da? Tilgi meg om jeg tar feil, men jeg tror ikke det…

Hjemmebakt brød

Reklamer

Foreldremøte

Så har vi altså væt på vårt første foreldremøte. Jeg har aldri følt meg så voksen i hele mitt liv! Bare det å si foreldremøte får meg til å skjelve litt, men fy søren så hyggelig det kan være! Og jeg har holdt klar av verv og oppgaver – there’s a first for everything!

Denne uka er et fyrverkeri av innhold og store variasjoner! Foreldremøte i dag – premiere på Edderkoppen på onsdag. Og midt i mellom henting og bringing, lederutvikling, nye ansatte, husarbeid og tørking av snørr pågår det en evig jakt etter tidlige gravidetegn. Kjenner jeg kanskje litt nå? Er det et godt tegn at jeg er litt småkald og kjemper mot kvalmen flere ganger om dagen? Nei vent; det er bivirkninger fra progesterontilskuddet jeg tar, Crinone. Bør jeg glede meg over at jeg ikke lenger kan forme en enkel setning grunnet voldsomme angrep av mangel på ord? Vil puppene mine oppføre seg annerledes nå som jeg har ammet et barn og de strengt tatt er godt brukt? Kanskje de ikke blir like ømme like fort?

Ventetid. Rugetid. Tålmodighetsprøve. Forbanna lange dager. Jeg hater å vente. Vi er vant til å få svar, få visshet, når vi trenger det. Vi er ikke lenger skapt for å ta tiden til hjelp. Vi har åtte ultralyder, 3D-bilder av fosteret, «alle» vet kjønnet før magen synes. Jeg strever med å vente ti dager i uvisshet. Jeg vil vite nå! Jeg vil slippe å lure lenger! Jeg vil ikke lenger ta hormoner som gir meg kviser og kvalme-nå vil jeg videre! Jeg er negativ realist for tiden og anser det som svært sansynlig at vi må igang med TIN-forsøk om en måneds tid. Nå vil jeg bare komme dit. Skylle ned skuffelsen med rødvin i høstmørket og prøve igjen. Jeg vet at jeg ikke kan vite, men jeg føler at jeg vet.

Velvel, jeg får ikke endret på det. Jeg kan ikke påvirke noe mer. De barna vi skal ha kommer til oss når det er deres tid. Vår oppgave er å vente på dem. Og gjennom det lærer vi oss kanskje å vente tålmodig på alle de små utredningene, historiene og «skal barene» vi vil møte i årene fremover.

 

Foreldremøte

Det utenkelige blir det tenkelige

Så har det skjedd, det jeg fortvilt hadde sluttet å tro på for to dager siden. Det som virket som en utopi, en annen verden. Det jeg har gruet meg til så alt for lenge og strengt tatt ikke forholdt meg til som virkelighet. Barnehagebarnet storkoser seg i barnehagen – helt på egenhånd! Det er en vemodig lykkefølelse, men å så ektefølt!

Jeg var virkelig alvorlig bekymret for fremtiden da jeg sto med en liten apegutt klamrende til meg, storgråtende, på tirsdag. Jeg følte meg som et forferdelig menneske, en sviktende trygghet, en mor som bare tenker på seg selv. En typisk karrieremamma som vil ha i pose og sekk, koste hva det koste vil. En vaskeekte Tårnfrid. For med et stigende antall mammamoralister med forklær og NM-gull i cupcakes kan man miste selvtillitten av det meste og det minste. Det skal være økologisk, håndlaget, hjemmelaget, selvtova, selvlaget, hjemmesnekra eller i det minste kortreist for å telle, og har du ikke båret barnet ditt på en mystisk afrikansk måte mens du ammet på Rema 1000, samtidig som du strikka noen nye bleierbukser på oppskrift fra Nøstebarn – ja da kan du knapt kalle deg selv for mor. TVen er kasta ut og inn i stua har det kommet en vegg-til-vegg-yogamatte hvor barselgruppa møtes en gang i uka. Øvrige kvelder bruker familien den til felles kveldsyoga før alle kryper til køys og samsover i skjønn forening. Hvis ikke mor er av det mer interiørfanatisktiske slaget og velger blonder fremfor bomull. Da strykes det bodyer og tellekantbrettes håndklær mens det nippes til en grønn, karbohydratfri smoothie.

Jada, jeg er klar over at jeg er minst like, om ikke mer, dømmende enn de jeg beskriver, men noen ganger føles det som om jeg møter superduperperfekte mammaer hvor enn jeg snur meg. De som elsker hvert sekund med sin lille, syns det er helt greit å ha poden hengende på knærne mens de tisser og som fikk morsfølelse det øyeblikket graviditetstesten lyste positivt mot dem. Jeg syns det er helt knall å være mamma jeg, det er ikke det. Jeg elsker det lille mennesket, men det var først da jeg ble ferdig med å amme og vel så det at jeg syns det ble stas å kose og klemme på han. Først da kom nærhetsbehovet mitt, og først nå er jeg skikkelig hodestups forelska. Jeg sleit lenge med å knytte meg til han. Jeg syns ikke det var helt fantastisk i det hele tatt faktisk! Nei, jeg syns det var skummelt, vanskelig og litt ensomt. Jeg følte ikke det tenkte jeg burde føle og jeg var helt overbevist om at han bare skulle bo hos oss en liten stund. Akkurat som om vi bare lånte han.

Men nå vet jeg bedre. Lillemann skal ingen steder før om mange år. Han skal en sving innom barnehagen hver dag, henge på en skole, ett hjørne eller en eller annen form for trening. Han skal si meg i mot, protestere og diskutere. Han skal syns det er dritflaut å bli sett levende sammen med meg og med «The Secret Family Handshake» Ingeniøren og jeg planlegger å øve inn, og vise alle vennene hans, så skjønner jeg jo at han har all mulig rett til å bli litt flau når den tid kommer. Jeg planlegger å ha badebilde a la Lano i lokalavisa ved hver bursdag frem til fylte 18, men som den surrete moren jeg er, så glemte jeg det i fjor… Faktisk har vi slått fra oss å overbevise han om at vi kommer fra Stord og lære han en sykt fet TøyseStordaDialekt, så om du spør meg, så er vi rett og slett ganske greie foreldre.

So what om så og si alle andre prinsipper og teorier om barneoppdragelse og kosthold har gått fløyten; vi har et barn som prøver å gjøre seg forstått med armer og bein og en levende mimikk der ordene blir for få og ordforrådet litt vel snevert. Vi fortsetter å prøve, og vi kommer til å fortsette å feile, men når det går veien og ting fungerer – ja da blir man så sjukt stolt! Så selv om mammahjertet syns det er litt tøft, så er det aller mest dritstolt om dagen. For ikke bare lever Lillemann sitt eget liv, og åpenbart elsker det, men jeg har klart å komme meg på jobb og glemme den lille, store kjærligheten min i flere minutter av gangen. En liten seier for mennesket – en enorm seier for oss! Barnehagelivet er ikke så værst likevel…

image

Leser pappas bok i mammas kjole... Min lille stjerne!!!

Kjære Barnehagegutten min

Jeg elsker deg.

Du er mitt alt.

Jeg skulle gjerne vært sammen med deg hver dag, løftet deg til nye høyder, lært deg alt du må lære. Jeg skulle holdt deg tett inntil meg og strøket deg over håret når du følte behov for det. Jeg skulle gjerne fulgt alle utviklingsstegene dine, alle små trinn mot et selvstendig og enestående liv. Jeg skulle fortalt deg hvor stolt jeg er av deg, hvor flink jeg syns du er, hvor rørt jeg blir over din tilstedeværelse. Jeg skulle lyttet til alle bretraktiningene dine, ledd av historiene og sunget med i sangene.

I stedet ser du på meg med vantro i blikket når jeg kommer tilbake fra toalettet i barnehagen din. Store, salte tårer renner nedover de vakre, myke kinnene dine og hengivenheten du uttrykker når du hiver deg inn i armene mine og borer nesa langt inn i halsgropen min er så skjelden, og så fylt av sorg, at jeg har mest lyst til å stanse tiden og bare stå der og kjenne på øyeblikket. Kjenne på din redsel og min fortvilelse. Kjenne på vår kjærlighet og tilhørighet. Ta deg med meg og aldri komme tilbake.

I stedet setter jeg deg ned og følger deg inn i ny lek. Finner tegnestifter og ark. Tegner glade tanker med glade farger. Jeg lener meg til min egen tro og overbevisning om at barnehagen er sunt og riktig og at du kommer til å få noen helt fantastiske barnehageår. Jeg svelger angsten og redselen for endring i den tro at vi begge kommer til å vokse på dette og at vår utvikling trenger denne adskillelsen. Jeg løfter deg bestemt ned og gir deg over til fagfolk. Og jeg ser omsorgen og kjærligheten som strømmer mot deg. Jeg håper du klarer å ta den i mot.

Du er min største stolthet. Min største prestasjon! Min aller største bragd. Du er hele hjertet mitt og din fortvilte gråt river det i stykker. Jeg mister fotfeste og balanse av din redsel. Jeg blir målløs av din sorg.

Jeg vet at dette er det største som har skjedd deg i hele ditt halvannet år lange liv. Jeg forstår at du ikke kan fatte hvorfor vi ikke kan være sammen, alle sammen, hver eneste dag. Jeg skjønner at du stiller deg uforstående til at pappa ikke var hjemme da du våknet i dag. Øynene dine sier mer enn tusen ord, og blikket ditt følger meg hvor enn jeg går.

For du er alltid med meg. I alt jeg gjør, i alle planer, i alle dager. Jeg forlater deg ikke. Jeg kommer tilbake. Og jeg er alltid her. Tro aldri noe annet. La aldri noen få deg til å tro det motsatte.

I dag renner store, salte tårer nedover mine kinn. Ikke av sorg over det nye, men som en avskjed til det gamle. Jeg er rørt og usikker og følsom. Jeg er stolt over hvem du er og forelsket i den fantastiske personligheten din.

For kjære Barnehagegutten min

Jeg elsker deg.

Du er mitt alt – og dette skal vi klare sammen.

 

Mammahender

Baby-NM

Ingen babyer er like, man kan ikke sammenligne søsken og slettes ikke barna i barselgruppa. To ettåringer er like ulike som to menneskers fingeravtrykk, og verken foreldre eller helsesøstre kan si hvor rask fremgang barnet ditt skal eller bør ha. Og selv om alle nybakte mødre er klinkende klare på at de ikke bryr seg, så sier samtalene over barnevognene noe helt annet!

I alle landets sandkasser, over enhver barsellunsj eller trilletur diskuteres tenner, åling, kravling, babling, høyde, bredde, lengde og vekt. Hvor mye mat som spises, store biter som tygges og avanserte puslespill som legges. Det soves uforskammet godt og de små vidundrene løftes opp på bittesmå pidestaller, og der blir de sittende så lenge mødrene evner å komme opp med nye, fantastiske evner og talenter. Altså; jeg er SÅ med i denne klubben, og jeg gremmes når jeg tenker på hva jeg har valgt å skryte av i løpet av mitt halvannet år som mor! Det er mange tenner, store smil, høy latter og applaus i hytt og gevær. Jeg har vært ubeskjedent fornøyd med soving og klappet meg selv lett på skulderen over det jeg mener har vært helt eksemplariske rutiner. Jeg har rydda som en gal når ungen har sovet og fyllt huset med friske blomster, og vips – så har fasaden vært til å ta og føle på. Jeg har kritisert Fotballfrue så det har svidd i munnen min, men er jeg egentlig en liten versjon selv?

Vis meg det mennesket som med hånden på hjertet ønsker seg et rotete hjem med grøt og gulp i skjønn forening på alle gulv, kvalmende eim av brukte bleier, hauger av skittentøy i hver en krok og en slapp joggedress med svært lavt lortfall liggende i en sofakrok med noe som kan minne om den du ble forelska i en gang i verden inni, vel og merke om du myser skikkelig, og jeg kan med hånden på hjertet si at dette mennesket lyver. Ingen lengter etter det! Selv om energinivået tilsier at det er sånn det burde være i heimen, så tar man seg sammen og plukker opp, vrir opp, henger opp og rydder opp – helt til det ser ganske så strøkent ut. Man går for ren baby og snørrfrie overlepper, og man har en liten drøm om frisk duft av grønnsåpe og nyklipt plen i stua når roen senker seg over familien. Det er ikke det viktigste i livet mitt, men det gjør alt så mye hyggeligere!

Men så er nå en gang virkeligheten en noe annen. Jeg har ikke et prikkfritt hjem med en vidundersønn som kan alle bilmerker, tegner små søte dyr eller kler på seg selv. Han hoppet mer eller mindre over krabbing og ventet til han var nesten 16 måneder med å velge å gå. Han brukte store deler av forrige uke på å opparbeide seg en vanvittig Whiskey-røst ved hjelp av øredøvende skrik, og hørtes strengt tatt mer ut som sønnen til Jenny Skavland enn min, og hans absolutte favorittord er NEI. Han bruker krokodillebrikken på puslespillet som kam og han får ca 1% av middagen i seg via bestikk. Han er ganske liten, rimelig pysete og usunt sta. Og han er elendig på å rydde opp etter seg. Men han er min deltager i NM i perfekt Baby, og jeg deltar mer enn gjerne!

For nå har det kommet til meg, skikkelig! Jeg er dritforelska i sønnen min og syns stort sett det meste han gjør er helt fantastisk. Jeg kan plutselig sitte i en liten evighet og se på han med et flåsete smil og høye sukk nå og da. Jeg kan ikke fatte at den bittelille babyen min har blitt en liten gutt med egne meninger, interesser og ferdigheter, og jeg beklager på forhånd til alle rundt meg; jeg kommer nok til å skryte uhemmet og med påtatt manglende skam i mange år fremover…

 

Lillemann i Himmelrik!!!

Lillemann i Himmelrik!!!

Småbarnsmorro

For noen uker siden raste det en debatt om hvorvidt småbarnsforeldre er kjedelige eller bare som de skal være, og jeg må være så ærlig at jeg medgir at den diskusjonen holdt jeg meg godt unna. Jeg leste ingen av innleggene eller bloggene, og jeg deltok ikke i en eneste Twitter-tirade. Men nå, som det hele har roet seg, kan jeg med hånden på hjertet og den største selvfølgelighet komme med følgende innrømmelse; Jeg er småbarnsmor – og jeg er dritkjedelig!

La meg greie ut…

  1. Jeg aner ikke hvor folk går ut, hva en halvliter koster andre steder enn i butikken eller hvilke drinker som er på trendtoppen. Jeg vet ikke lenger når man går ut på byen og får litt sjokk når jeg hører at det er etter 23.00…
  2. Jeg liker å være i seng  før 22.00 og jeg prioriterer å være på jobb før alle andre. Jeg er mao på kontoret ca 07.15. Det er jævlig tidlig.
  3. Jeg later ikke lenger som vi handler en gang i uka, vi gjør det.
  4. Jeg har få eller ingen historier å komme med i lunsjen som ikke handler om Lillemann, Bikkja eller Ingeniøren da disse stort sett er de eneste jeg er sammen med.
  5. Jeg har inført fast sexdag, og sliter litt med å overholde den grunnet punkt 2, som ikke samsvarer med Ingeniørens indre urverk.

Om man med ærlige øyne går raskt over denne lista, så ser man at fyrverkeriet er bytta ut med stjerneskudd i småbarnslivet. Det er ikke akkurat no’ «Oumpf» i det her! Det mest crazye vi gjorde i helgen var å tilberede fredagsbiffen som en Gulasj-suppe (ja, vi hadde alle ingrediensene uten å ha handla inn til det) og vi spiste tacosen på søndag. Og dette er altså livet, og jeg elsker det! Jeg som for bare noen år siden hadde nøkkel til studentpuben og full oversikt over hvor de hadde manuelle VISA-maskiner så man kunne ha det litt moro selv om lønna først kom om en uke. Nå er altså denne tilværelsen byttet ut med stålkontroll i nettbanken, prisfokus i hverdagen og «pila på hygge» så ofte man klarer.

Og det er ikke noe galt i det, men det er heller ikke spesielt festlig! Det må være lov å hevde at småbarnsepoken er en utrolig sammensatt periode i livet der de aller fleste prioriteringer endres og alle følelsene i følelsesregisteret får kjørt seg hver dag. Og selv om jeg ikke vil være den foruten, så skal jeg være den første til å forstå at folk uten barn ikke helt ser den store interessen i å henge med oss for tida. Eller at enkelte av mine kolleger kanskje helst hadde sett at jeg fortalte hverdagsanektdotene mine til noen andre.

Men; jeg er småbarnsmor og stolt av det – dritkjedelig, med underskudd på sex og alenetid – og skikkelig fornøyd med tilværelsen!

Husmorglede!

Husmorglede!