Overlevelsesmanual for forvirrede charterturister vol. 2

Etter 14 dager i charterlivet er livet på vei til å normalisere seg og både barn og foreldre setter umåtelig stor pris på grovbrød med skinkeost og jevn tilgang på kaffe. Personlig vet jeg at det er ekstremt lenge til jeg skal spise grillet kyllingfillet, salat, tomat, tzaziki og fetaost igjen, men jeg savner at Dora kommer og rer opp sengene våre og bytter håndklærne våre, kaster søppel og vasker gulver hver dag. Her er en liten runde med mer eller mindre gode tips og triks, og noen betraktininger fra våre to uker i apati.

Først og fremst; go with the flow! Ikke få panikk. Ikke tro at charter og all inclusive er spennende, utfordrende, engasjerende eller pirrende for intellektet. Ikke prøv å få det til å bli noe annet enn det er; en periode i livet der du spiser middag med de samme menneskene hver dag uten å snakke med de. Du spiser også stort sett det samme, drikker det samme, blir servert av den samme, og alt dette; til nøyaktig samme tid – hver dag! Hvor lenge du holder ut avhenger av flere faktorer, men mind set er mildt sagt en viktig nøkkel. Skal du klare å nyte 14 dager i dette prosjektet må du ta det for det det er og bare bli med på greia. Innse at den eneste måten du virkelig slipper unna dart og vanngym på er å ligge på stranda, og finn noen ferievenner dere kan snakke med innimellom. Det letter litt på chartertrykket.

Ikke dra på utflukter hvis du ikke må. Vi tenkte at det var en strålende god ide å reise inn til nærmeste storby en dag det var meldt voldsomt mye vind og muligheter for litt skyer, og det var nære ved å ødelegge hele ferien. Ingeniøren og jeg drar ikke på ting når vi er på ferie. Vi soler og bader og leser bøker. Nå er det endret. Nå graver vi i sand, sitter i vannkanten i en evighet eller løper etter liten mann på avveie. Og vi tar altså en utflukt. Og vi tar rutebuss. Det gikk kjempegreit inn, men så rakna det. Det blåste på langt nær så mye som forhåndsmeldt, vi satte oss på tre resaturanter før vi fant en jeg ville spise på, vi klikka over søtsaker i stedet for regning og vi missa bussen hjem med fem minutter og alt gikk i stå i 38 grader og stillestående byluft på vei hjem. Når vi endelig kom frem til hotellet var varmeutslettet på halve kroppen min et faktum og det eneste som hjalp var en dukkert og is til hele familien.

Vær våken og velg riktig side i bitchfighten over solstolene på stranda! Jeg støttet den øst-europeiske mafiakona, og fikk en venn for livet. Det kvinnelige overhodet i den antatt greske firebarnsfamilien med fem parasoller og ti senger på fem folk ble mildt sagt upopulær, men jeg satt med de sterkeste korta; jeg var på innsida med den organiserte kriminaliteten og dermed makta! Eller – jeg liker vertfall å tro det. Hvorfor fikk de ellers den feteste plassen dag etter dag? Sånt koster… Er mulig de også bare var en helt vanlig småbarnsfamilie med litt ekstra hang til glorete juggel, men de lurte meg!

Sørg for at poden har lært et par triks før avreise! Her fikk vi full uttelling og magisk service av et par velplasserte slengkyss og en godt innlært blunking. Dog fikk også mennene sitt, men her var det snakk om litt høflig nikking mens man borer det krystallblå blikket langt inn i naboens øyne. Det funker. Man får venner og underholdning av slikt. Vær dog klar over at gamle damer med tre tenner kan være litt skummelt og virke noe mot sin hensikt, men det skaper stemning!

Ta med nok grøt og bleier om dette brukes av noen av familiens medlemmer! Gresk kveldsgrøt kan lett forveksles med norsk vaniljekrem i både smak og konsistens, og har en langt fra søvndyssende effekt på den som skal legge seg. Her vil jeg påstå at uttrykket «snarere tvert i mot» er svært passende og velegnet. Vår lille pode løp rundt i ring klokken 23.00 og ville på ingen måte sove til tross for at mor og far hadde fulgt alle vanlige regler og rutiner. Vår diagnose; sukkersjokk! Vårt største sjokk dukket opp ved innkjøp av bleier. Plutselig forstod vi hvorfor turister hamstrer dette produktet på gjennomkjøring i Norge; ei pakke med 20 bleier koster 90 kroner!!! Beklager Lillemann, men da blir det litt få bleieskift av ren gjerrighet!

Men mitt aller beste råd, spesielt til foreldre på reise i Hellas; slipp grekerne inn i livet! La de kose, kysse, leie, holde, leke, underholde og overta barna. Lillemann har gått fra fang til fang på rutebussen, strukket hendene opp mot restauranteiere og kelnere, både kvinner og menn. Han har lært seg å stole på andre enn mamma og pappa, men sjekker med oss først om det er greit. Han har blitt så utrolig mye mer utadvendt og mye mindre sjenert, og jeg er helt overbevist om at hans kontakt med de vi møtte på vår vei er årsaken til det.

Jeg vil absolutt reise på charter igjen, og med så små barn vil jeg definitivt velge 14 dager på ny. Etter en uke var vi så vidt kommet oss over reisedøgnet ned og funnet oss til rette. Alle hadde fått en ro og en aksept over at her skal vi være og her skal vi bo. Hadde vi skullet reise hjem da hadde jeg følt at vi ikke fikk stort ut av alt strevet med å komme oss ned, og at vi bare dro med oss Lillemann for vår egen del. Vi valgte å feriere i varmere strøk, da må vi gjøre det på minstemanns premisser, og det føler jeg at vi gjorde. Lange dager i sakte tempo, litt av alt, men aldri mer enn at alle hang med. 14 fantastiske dager er over og hverdagen lurer rundt neste sving, og for å være helt ærlig – jeg ønsker den faktisk litt velkommen…

 

Liten mann på egne veier...

Liten mann på egne veier…

 

 

Overlevelsesmanual for forvirrede charterturister – vol 1

Ok – etter tre dager i charterlivet har vi allerede bytta rom, erta på oss naboer og gitt store plysjdyr dårlig selvtillitt. Vi føler oss litt som førstereisefolk og har høye krav, men lave forventninger. At vi i tillegg lever i et slags All Inclusive-helvete gjør oss enda mer saueflokkete enn vi noen gang har vært. Her er betraktingene – og rådene, så langt!

Vær foreberedt på å komme alt for tett innpå folk du ikke kjenner. Sett på sjarmen og la sarkasmen fly veggemellom internt i reisefølge. Vi overlever stort sett på å slenge lett drit om de rundt oss, og det er på ingen måte vondt ment! Man blir unektelig påtvunget et landsby folk man gjør litt for mye med i litt for lang tid, og da må man ty til det man kan. Det er for eksempel gøy å studere familiers interne justis, kjærstepar som har dratt på HELT feil sted (du vil ikke hit uten barn…) og forskjellige lands barneoppdragelse. Dette er helt klart et studie i folk og fe!

Guider er guider og vanngymnastikk er ikke noe fetere i 2014 enn det var i 84. Man slutter ikke å bli imponert over den evige iveren, den lette stemmen og den enorme optimismen fra 8-20 hver dag. Og når disse stakkars utskremte sjeler i tillegg har blitt beordret til å snakke det man kaller «Skandinavisk», ja så er komikken til å ta og føle på. Jeg har sjeldent følt så med et menneske jeg samtidig har ledd så godt av som på bussturen fra flyplassen til hotellet. En danske som leser et svensk manuskript på «norsk»; stort bedre blir det ikke.

Presis kl 19.06 (!) åpner restauranten for middagsservering, og utenfor står det en bråta mennesker. Små og store familier, alle med små barn, alle med nordisk opphav. Stort sett nordmenn som tripper i takt med den greske taffelmusikken mens de ivrer etter å komme i gang så man får lagt unga. Det er tross alt langt over sengetid og ungene er, som vårt barn, så vant til strenge rutiner at de ikke vet hvor de skal gjøre av seg om ikke de legges i vanlig tid. I vårt tilfelle resulterer dette i hylskriking, supersinne, tramping i gulvet, lett hysterisk latter, løping i ring, litt mer tramping og ro først rundt kl 24… Derfor har vi nå byttet rom etter tre netter med Knattedisko, cabaret, trylleshow og alskens moro 50 meter fra balkongen. Og det er her turoperatørens rolle virkelig kommer frem. For der den greske resepsjonisten ikke kan fatte at det er et problem at det er et show utenfor døra vår da det faktisk er ferdig så tidlig som kl 22, så forstår norske Øyvind at det ikke er forenelig med norsk barneoppdragelse og sengerutiner. Så da legges det litt press fra den ene og den andre siden, og vips så har man nytt rom.

Og det er tryggheten og forutsigbarheten i dette charterlivet som gjør at vi tross alt elsker det. Lillemann kan spise alt han vil på buffeten (som er overraskende variert og god), vi treffer norske folk og rommene holdes rene etter min standard. Det er ordnede former og man får hjelp når man trenger det. Alikevel er det den ene kvelden vi trilla litt utenfor komfortsonen og spiste på en restaurant i et slags sentrum vi ikke visste eksisterte, at vi virkelig nøt ferien. Så dagene uten allerede betalt lunsj og middag kan komme til å bli våre fineste. Livet nytes best utenfor rammene, men fader heller, la oss kalle en spade for en spade – det er litt digg å komme til dekka bord også!

image

Lillemann opprettholder saltbalansen

Den stille dagen

Så var den her. Sommerdagen en hel nasjon frykter og husker. Sommerdagen som fikk en så aldeles forferdelig utgang og som for all tid har brent seg inn i vårt folks minne. For noen familier vil denne dagen for all fremtid være en grusom dag som rev fra dem det fineste de har, for alle oss andre er den kanskje på vei inn i historiebøkene sammen med andre milepæler i vår nasjons historie. Er det for tidlig å gå videre?

Da jeg hadde gitt Lillemann smokken grytidlig i dag, så jeg ut over en blikkstille Tyrifjord. Utøya lå svøpt i en tett varmedis langt der i det fjerne, og ut av det blå begynte det å dryppe fra himmelen. Det var som om naturen og fjorden gjorde seg klar for det tunge døgnet som så vidt hadde begynt. At de gråt før alle andre skulle gråte. Jeg lå og hørte på regnet som trommet på taket og tenkte på alle de som nå startet på nok en tøff dag i sin sorgprosess. En sorg som skal vare livet ut og som, for de, bare så vidt har begynt. For tre år siden skulle jeg begynne på vår aller første prøverørsbehandling, i dag er jeg mor. Da gråt jeg for de unge AUFerne der jeg satt målløs og vantro og fulgte BBCs sendinger fra hotellrommet i Split. I dag gråter jeg for mammaene og pappaene.

Det legger seg et slags slør over sommergleden akkurat denne dagen. Det virker som fuglene drøyer det litt lenger før fuglesangen begynner, blomstene soler seg ikke like mye i glansen og vinden holder igjen – en liten stund til… Bare lenge nok til at det er akseptabelt. Bare akkurat så lenge at vi rekker å starte dagen respektfult. Jeg tok morgenbadet i en fjord som holdt 10 grader mer enn den gjorde for tre år siden. Ikke en båtmotor forstyrret roen. Ikke en fisk vaket. Ikke en gang andefamilien på ti var ute etter frokost. Det var som om Tyrifjorden og alle dens innbyggere og feriegjester holdt pusten. At vi var på vei til å gå gjennom dagen som om den ikke finnes. Som om vi helst skulle vært et annet sted. Split for eksempel.

Men mens luften står stille og varmen blir påtrengende, så våkner vi til liv. Vi svømmer og bader, fuglene begynner å synge, på radioen spiller de glad sommermusikk og vi tar en båttur. For vi kan ikke sitte i ro og la en hel dag gå. Vi kan ikke la gjerningsmannen ta fra oss en hel feriedag. Det fortjener ingen, verken de overlevende, etterlatte, gjenlevende – og aller minst han som er skyld i dette. Jeg kommer aldri til å glemme hvor jeg var, følelsene jeg fikk eller hvordan Oslo ble en rausere by i noen uker, men nå vil jeg nyte dagen og la de som sørger få sørge. Selv skal jeg minnes og leve videre – fordi jeg gjør det.

 

En formiddags stillhet for alle vi mistet for tre år siden - Utøya i det fjerne.

En formiddags stillhet for alle vi mistet for tre år siden – Utøya i det fjerne.

 

Feriestart

Så er det endelig vår tur også. Vår tur til å pakke sammen alle sommerklær, ullegensere, sengetøy, leketraktorer og sydvest – og gjøre oss klar for en litt lang uke i SommerNorge. Og det eneste som er sikkert er at vi ikke aner hva Norges-uka vil bringe! Og ei heller de to ukene under Kretas sol.

Etter en hektisk familiehelg med Krepsefest og Barnebursdag registrerer jeg at VM snart er over (endelig!), at Jon-Arne Riise er gifte for 23 gang og at Aftenposten har begynt å lære oss ting vi kan gjøre på 2 sekunder, 2 grep eller 2 minutter. Det knivstikkes over en lav sko i sommerheten og nordlendingene klager på at søringan klager – og da er alt som det skal være.

Jeg forsøker å senke skuldrene. Jeg prøver alt jeg kan å tenke at jeg nå ikke bare skal glede meg til det som kommer, men nyte det som er. Vi har fire blankskurte uker forran oss, og jeg skal gjøre det jeg kan for at alle i familien skal nyte de ukene like mye, på hver sin kant – og sammen. Men først og fremst skal jeg la blogg være blogg i en periode. Fortvil ikke; jeg kommer til å ta dere med både på hytta og til Kreta, men ikke like ofte som jeg vanligvis gjør. Dette er vår tid, og Lillemann og Ingeniøren skal få hele mamma og all oppmerksomheten de ønsker fra kona – og da må noe vike.

Så nå blir det ikke nattalesing for deg, Linda, i hvertfall ikke hver natt, men jeg lover å fortelle om alt som går sånn passe etter planen, hvordan mine forventninger front-mot-front-kolliderer med Ingeniørens og hvordan charterlivet blir! Og mellom blogging vil du helt sikkert kunne følge oss på Instagram (jannoramablogg) og Facebook!

Vi sees og leses en gang i blant; nå skal familielivet nytes og gutta prioriteres!

Lillemann ønsker alle en god sommer (på vei til Krepsefest)

Lillemann ønsker alle en god sommer (på vei til Krepsefest)

 

 

I’m back!!!

Sakte, men sikkert, kjenner jeg Hormonika forlate kroppen. Humøret stiger, trettheten forsvinner, kroppen kommer inn i sine mer vante former og jeg kan ligge i timesvis i solen igjen. Jeg kjenner ikke lenger etter hvert minste knip eller vondt, jeg Googler ikke bivirkninger og tidligtegn konstant og jeg syns til og med Ingeniøren er en skikkelig grei kar! Dessuten griner jeg ikke så fort porten slår igjen litt for hardt eller nøklene ligger igjen inne når jeg endelig har kommet meg opp til bilen. Herlighet for en god følelse!

Når alt kommer til alt fant både Ingeniøren og jeg flere posetive ting ved at jeg ikke ble gravid akkurat denne gangen. På toppen av min liste troner en åpenbar ting som at jeg får bade, noe som vil være en fordel når vi tilbringer to uker på Kreta i månedsskiftet juli/august. Jeg har også klokketro på at Yatzy på rommet etter at Lillemann har lagt seg vil bli vesentlig festligere med rosèvin til enn uten… På min manns liste går ; «En helt vanlig sommer» av med seieren. En sommer der jeg ikke er kvalm, livredd og stuptrøtt, eller med et lite menneske som ikke tåler så mye varme hengende på puppen. Og jeg er enig med han. Det skal bli godt med en skikkelig pause, et pusterom, ekte familietid før barnehage og hverdagen tar oss i august.

Og i denne kontrastenes tid har Lillemann og jeg i dag vært på besøksdag i det som blir den lille sjarmørens tilholdssted på dagtid fra høsten. Nå skal det sies at om Lillemann får litt sand eller grus presentert for seg, så er han stort sett i himmelrik, så barnehagen innfridde på alle måter for poden. Litt skummelt med alle de voksne som stod og så på han, men veldig gøy med alle de andre barna som var der. Og for en gjeng nydelige barn! De minste ville vise frem alle lekene og de største ville hjelpe han rundt omkring i det store lekearealet. Og jeg følte meg nok en gang så utrolig trygg på at vi har valgt rett sted for han å være. 18 barn i alle aldre får tumle rundt i et stort lekeområde, eller sitte på fanget om verden blir litt for skummel. 18 sjeler med sine behov og undringer, og fem voksne med ett brennende ønske om å gjøre dagene deres innholdsrike og magiske. Det er ikke vannrom eller sanserom eller ballrom eller baser, men sang og musikk og stabilitet og trygghet. Jeg tror ikke minst mammaen kommer til å føle det veldig godt.

Så nå gjenstår det bare å få kroppen inn i bikiniform så fort som faen, for nå når jeg ikke kan skylde på at jeg er gravid må jeg vel bare bite i det sure eple og innse at jeg rett og slett bare er litt feit. Eventuelt blir det litt shopping av mer flatterende bikini i morgen. Tror faktisk jeg starter der jeg…

 

Bikiniform

 

Costa del Sol

I drømme ser jeg for meg stupbratte fjellvegger, grønt vann og dype laguner. Det smaker salt sjø og lokal hvitvin, sola steker og Ingeniøren er dypt inne i en god bok ved siden av meg. Det er mye som tyder på at neste bilde vil inneholde en bamsemyk plysjgiraff i full størrelse og en svensk vannaerobickinstruktør i virkeligheten.

Jakten på den perfekte sommerferien har startet, og med mitt lett maniske forhold til sol har min mann funnet ut at det beste vil være å bestille en ferietur til et solfylt land på kontinentet Syden allerede nå. Tradisjonelt er min mann og jeg ekstremt gode på ferier, og vi føler selv at vi har truffet svært godt ved flere anledninger. Vi har kjørt rundt i Italia i en liten Fiat Panda og snublet over lokale grillfester og vakre små byer, vi bodde en uke hos George på Santorini og nøt late dager på stranda og lange kvelder med husverten som mente sin slående likhet med George Clooney var årsaken til alt godt i livet hans. Vi har nytt midnattssol med cognac og barnevakt hos tante Nancy og vi har seilt inn i solnedgangen i Kroatia og Oslofjorden. Og vi har ledd høyt av All Inclusive, Bamseklubber og charterreiser.

Nå har latteren stilnet. Veldig… Det eneste jeg ønsker meg er en regn- og problemfri ferie der mann og barn kan leke seg i vannet, jeg kan lese bok, lunsjen er innen rekkevidde og kveldene kan nytes barbeint i sommerkjole. Jeg vil ikke sitte i Trondheim i 7 grader og bortoverregn den dagen tropevarmen virkelig slår til i Oslo som i fjor. Jeg orker ikke ha stillongs under seilbuksa og våte vintervanter på henda. Jeg syns aldeles ikke det er greit å gå med lue i juli og jeg mistrives som katt i vann i tordenvær og gråvær.

Så nå har feriejakten altså begynt. I mitt stille sinn vil jeg bo på et lite pensjonat hos en litt tjukk kone med nesten alle tennene i behold. Jeg vil gnafse på en baguette med stinkende ost og slumre i skyggen mens Lillemann sover ved siden av meg i hengekøya. Men den lille, tjukke kona har ikke barnebasseng. Hun har plenty av oliven, men ikke saftis på pinne. Hun sitter sammen med de andre gamle konene i gata og skravler, men det finnes ikke en annen ettåring eller et barnebasseng eller plysjkledd, overopphetet menneske i mils omkrets. Så vi sluker det hårete plysjdyret og setter oss ned med Ving katalogen. Det skal bestilles familieferie, og alle kriterier er endret. Vi vil ha strand og få sand i rompa og veska, vi vil ha underholdning, trygg mat, reiseledere og masse andre barn. Vi vil ha masete selgere med fersk frukt og «Fanta, Cola, Beer». Og vi vil ha et lite stykke Norge i varmen. Så nå er vi der, midt i målgruppa deres; Charterbrigaden – gjør dere klare! Og finn gjerne en liten, tjukk dame til oss, om enn som en slags kuliss…

Midnattssol hos tante Nancy på Ibestad

Midnattssol hos tante Nancy på Ibestad

Hvor skal vi dra? Har du noen gode tips så tar vi i mot alle tips med stor takk!!!