Den stille dagen

Så var den her. Sommerdagen en hel nasjon frykter og husker. Sommerdagen som fikk en så aldeles forferdelig utgang og som for all tid har brent seg inn i vårt folks minne. For noen familier vil denne dagen for all fremtid være en grusom dag som rev fra dem det fineste de har, for alle oss andre er den kanskje på vei inn i historiebøkene sammen med andre milepæler i vår nasjons historie. Er det for tidlig å gå videre?

Da jeg hadde gitt Lillemann smokken grytidlig i dag, så jeg ut over en blikkstille Tyrifjord. Utøya lå svøpt i en tett varmedis langt der i det fjerne, og ut av det blå begynte det å dryppe fra himmelen. Det var som om naturen og fjorden gjorde seg klar for det tunge døgnet som så vidt hadde begynt. At de gråt før alle andre skulle gråte. Jeg lå og hørte på regnet som trommet på taket og tenkte på alle de som nå startet på nok en tøff dag i sin sorgprosess. En sorg som skal vare livet ut og som, for de, bare så vidt har begynt. For tre år siden skulle jeg begynne på vår aller første prøverørsbehandling, i dag er jeg mor. Da gråt jeg for de unge AUFerne der jeg satt målløs og vantro og fulgte BBCs sendinger fra hotellrommet i Split. I dag gråter jeg for mammaene og pappaene.

Det legger seg et slags slør over sommergleden akkurat denne dagen. Det virker som fuglene drøyer det litt lenger før fuglesangen begynner, blomstene soler seg ikke like mye i glansen og vinden holder igjen – en liten stund til… Bare lenge nok til at det er akseptabelt. Bare akkurat så lenge at vi rekker å starte dagen respektfult. Jeg tok morgenbadet i en fjord som holdt 10 grader mer enn den gjorde for tre år siden. Ikke en båtmotor forstyrret roen. Ikke en fisk vaket. Ikke en gang andefamilien på ti var ute etter frokost. Det var som om Tyrifjorden og alle dens innbyggere og feriegjester holdt pusten. At vi var på vei til å gå gjennom dagen som om den ikke finnes. Som om vi helst skulle vært et annet sted. Split for eksempel.

Men mens luften står stille og varmen blir påtrengende, så våkner vi til liv. Vi svømmer og bader, fuglene begynner å synge, på radioen spiller de glad sommermusikk og vi tar en båttur. For vi kan ikke sitte i ro og la en hel dag gå. Vi kan ikke la gjerningsmannen ta fra oss en hel feriedag. Det fortjener ingen, verken de overlevende, etterlatte, gjenlevende – og aller minst han som er skyld i dette. Jeg kommer aldri til å glemme hvor jeg var, følelsene jeg fikk eller hvordan Oslo ble en rausere by i noen uker, men nå vil jeg nyte dagen og la de som sørger få sørge. Selv skal jeg minnes og leve videre – fordi jeg gjør det.

 

En formiddags stillhet for alle vi mistet for tre år siden - Utøya i det fjerne.

En formiddags stillhet for alle vi mistet for tre år siden – Utøya i det fjerne.

 

Den Sosiale Sorgen

Vi kritiserer overlykkelige vordende foreldres ultralydbilder på Facebook, kunstneriske frokoster og lekkert danderte middager på Instagram. Vi spyr av snille barn, lekre rom, nylukede hager og perfekte fasader. Men er vi egentlig klare for det motsatte? Vil vi se våre medmenneskers ytterste nød eller største sorg?

For en stund siden mistet et vennepar av meg sitt ufødte barn, lenge etter at vi alle visste at de var i «lykkelige omstendigheter». De valgte å være åpne om det og vi som er glad i dem fikk ta del i deres sorgprosess. Før jul i fjor tapte Ylva Helander kampen mot kreften og pappa skrev om det på Facebook. Og mange satt hjemme i sine egne stuer og gråt med de tapre foreldrene. Vi lærte oss at det var lov å fortelle om sitt mørkeste og vondeste. Vi lærte oss at det er lov å strekke ut en hånd og si fra at vi trenger å dele. Vi trenger å være fler!

I går viste en bekjent av meg bilde av sin nyfødte sønn på Facebook. Han fikk ikke leve. Han fikk en alt for stille fødsel og mamma og pappa fikk en engel. Jeg er helt sikker på at mange mener det var galt av dem, jeg mener det var det eneste riktige. Vi har ventet med de, lengtet etter nyhetene. Og nå kom de, de bare var ikke de nyhetene vi ville høre. Det gjør vondt å se sånt. Det gjør vondt å bli konfrontert med at det kan skje. Det gjør vondt å kjenne på deres sorg. Men har vi vondt av det?

I vår kritikk av at folk presenterer det fine i livene sine på sosiale medier, glemmer vi å forberede oss på det tunge. Vi tenker ikke på at det motsatte av det hyggelige er det uhyggelig. Livet er mangfold og byr på både gode og vonde dager, skal vi virkelig skånes for alt det vonde? Skal vi aldri sette oss ned og reflektere over at folk opplever grusomme ting? Skal vi skåne andre vordende foreldre mot vissheten om at noe kan gå galt? Jeg lot selv være å fortelle om omfanget av Lillemanns fødselsskader da han ble født. Jeg valgte å være sterk og ikke få omsorgen jeg strengt tatt hadde trengt. Jeg sjokkerte mange venninner ved å fortelle sanheten flere måneder etter, og først da forstod jeg hvor alvorlig det egentlig hadde vært og hvor mye jeg hadde trengt å ha de rundt meg da det virkelig gjaldt.

Nå opplever min bekjent en enorm omsorg og et hav av varme tanker. Jeg klarer ikke slutte å tenke på deres overveldende følelsen av maktesløshet og sorg. Jeg sender all min varme og kjærlighet til dere – og håper andre følger deres eksempel i fremtiden. Vi trenger å se sorg når den er der, ikke bare høre om den når den har gått over.