Håpets lunefulle veier

Jeg skjelver over hele kroppen. Jeg klarer egentlig ikke sitte stille… Jeg vet ikke om det er kaffen eller gleden, men vi er et steg nærmere julemirakelet. Ventetiden kan for alvor begynne!

Når man henter ut egg prøver laben å få til så mange embryoer som mulig, og de man ikke setter inn (i mitt tilfelle alle som deler seg i riktig tempo utenom ett) fryses ned i flytende nitrogen og oppbevares i en stor tank. Min lille prins har ligget der en gang. Helt i ro. På vent. Og etter siste egguttak flytta det to ørsmå håp til inn i den store tanken. Under tining er det 50-70% sjanse for at de overlever og fortsetter å dele seg. Og så vil mellom 20-30% bli gravide når disse små håpene flytter inn i mors liv. For i hjertet, der bor de allerede…

Vi er ikke en familie forfulgt av flaks. Altså, kan noe gå galt, så pleier det å gjøre det. Men en gang i blant, når jeg for lengst har gitt opp og er på vei til å iverksette kriseplan tre – da slår lykken til! Da bestemmer skjebnen seg for at det er vår tur, og selv om vi ikke vet hvor langt lykken rekker denne gangen, så er det vertfall fortsatt liv i håpet og håp i livet! Vi kan begynne å håpe på et julemirakel! Vi kan skrive til julenissen, be en liten bønn, tenne noen lys og sende en god tanke til de som bestemmer sånt. For vi skal sette inn et lite adventsmirakel om bare noen timer. Lille Håp skal få flytte inn og bli med på resten av adventshyggen, et par julebord og en juleforestilling i barnehagen.

Og jeg lengter så etter å få kjenne at du er der. Å få være to i en. Ha deg med meg hver dag og ikke vite at du ligger der oppe på sykehuset helt alene. At du skal finne ut at du vil bli her. At det er i deg den lille sjelen vi savner i familien ligger. Den lille sjelen jeg vet er der ute, men som vi ikke har klart å fange enda. Den lille sjelen som allerede bor i hjertet mitt…

Akkurat nå er jeg fylt med glede. Jeg er fylt med håp. Litt av alt det adventen og jula handler om. Jeg var så sikker på at slaget var tapt og at vi måtte begynne på nytt etter jul. Men på et øyeblikk er alt snudd opp ned og jeg kan ikke gjøre annet enn å vente og håpe at du finner deg til rette. Hva skal jeg med adventskalender? Hver dag er en ny luke med nye utfordringer og sitrende spenning! Noen ganger byr livet på litt mer enn man tror man tåler, men så går det alikevel. Jeg er glad jeg holder ut. En dag blir det verdt det!

 

Håp

 

Reklamer

La Familia

Min familie er ganske stor. Også er den ganske broket. Og veldig bråkete. Og helt fantastisk! Den består av mine, dine, våre og noens. Den er voldsom i all sin prakt og enorm i all sin kjærlighet. Den er omsorgsfull, uselvisk og sammensatt. Den har 1000 meninger og nesten like mange armer og bein. Den fyller stua og overmanner utenforstående. Men det aller beste er at den er min!

Min far tok i sin tid litt ansvar for befolkningsveksten. Dessuten er han glad i å treffe nye folk. Derfor er han sammen med sin tredje livspartner nå. For min del er det det beste som har skjedd, for jeg virkelig elsker min Bonusmamma. Min Bonusmamma er nemlig akkruat sånn som man drømmer at bonusmammaer skal være! Hun surrer rundt og skjemmer oss bort på alle tenkelige og utenkelige måter. Hun kjøper inn julegardiner og juleblomster, tar med porselen og sølvtøy, og samler alle rundt seg på firmahytta i Son. Hun disker opp med den ene retten etter den andre og får roser i kinna av ren nytelse. Og til min store glede hadde hun med seg søsteren jeg aldri fikk inn i familien. Schwestan var 17 år og lett bortskjemt, jeg var 19 og sulten student. Vi var på ingen måte like! Hun har rødlig hår, tykt og langt som den vakreste elv, og det varmeste og nydeligste vesen du kan tenke deg. Jeg – har ikke det. Hun er den omsorgsfulle sykepleieren med forståelse og medlidenhet i de varme øynene sine. Jeg – ikke akkurat. Allikevel ble vi bestevenner. Bestevenner med nogo attåt! Vi delte soverom når vi endelig var hjemme samtidig, vi fniste så pappa ikke gadd å spise middag sammen med oss mer og da jeg giftet meg gjorde jeg det med henne ved siden av meg.

Og i de tre andre forreste kirkebenkene satt resten av familien. For da mamma og pappa endelig tok til vett og flytta fra hverandre (ja – det finnes «lykkelige» skilsmisser!), så fant mamma seg Gartner’n etter noen år. Det ble ikke like problemfritt. Gartne’n gjorde ingenting galt! Gartner’n var verdens snilleste, gikk stille i gangene og gjorde alt i sin makt for å skli sømløst inn i trekløveret som hadde bodd sammen i to år. Og det hadde nok fungert knirkefritt om ikke jeg hadde blitt så grenseløst sjalu! Plutselig var det et annet menneske som fikk vite om mammas dager, hvordan hun hadde det og hvilke hemmeligheter hun gjemte i hjertet sitt. Min 18 år gamle sjel skalv av flauhet, rista seg opp igjen og bekjente sine mørke tanker en halvsen kveld på kjøkkenet. Og plutselig ble alt mye bedre, dog var ikke alt en dans på roser. Vi var nå fire barn fra 10 – 18 år, og to voksne, fordelt på tre soverom og 98 kvm, annenhver helg. En gutt på 14 fikk plutselig en storesøster og to kompiser ble brødre. La oss si det sånn; det var ikke helt som i den svenske filmen «Tilsammans», men det var faen ikke langt unna heller!

Nå har lillebror på 14 blitt tobarnsfar og Storefetter’n er verdens stolteste fetter til Lillemann. De to jevngamle kusinene til sønnen min, som ikke er bittelitt i slekt en gang, løp strålende fornøyde etter hverandre i vårens dåp og alle besteforeldrene byttet på å følge på do og å høre på lange fortellinger som ikke er ferdige før de er heeeelt ferdige! Min Bittelillesøster viser seg å ikke være så sjenert alikevel. I stedet har hun verdens luneste humor og et stort hjerte med plass til alle små tantebarn som trenger en tanteklem eller litt tantekos. Tobarnsfaren er ikke lenger oppsternasig og kjeklete, men en lettrørt mann som fikk klump i halsen hver gang vi snakket sammen etter at Lillemann ble født og som ikke klarer å la vær å klemme og holde litt på nevøen sin når vi møtes. Og min helbror, Lillebrutt – han er et kapittel for seg… En nybakt student og verdens stolteste onkel – til alle onkelbarna, enten de kommer herfra eller derfra.

Så hva er et søsken? Er det en du deler gener og blod med? Må man ha samme foreldre for å være en familie? Når jeg ser på Storefetter’n som tilsynelatende ikke ser at onkel Lillebrutt og tante Janne ikke ligner det grann på pappa og tante Bittelillesøster, og som med største selvfølgelighet og stolthet viser frem fetteren sin i barnehagen, så blir jeg overbevist om det jeg alltid har trodd; nei – man trenger ikke det. Å være bror og søster handler vel så mye om hvordan man er som hvem man er, og jeg er så takknemlig for de jeg har fått! Man velger ikke sin familie, men er man skikkelig heldig så velger de deg!

Og kjære, vakre Schwestan – gratulerer med dagen i morgen! Jeg er så utrolig glad i deg…

Holder hender