Brød til besvær

Vi skal ikke spise kylling, rødt kjøtt forurenser og bør unngås, ferdigmat er verken bra for kroppen eller husmorryktet, for ikke å snakke om sukker, salt, poteter, fett, melk, frukt og uøkologiske grønnsaker. Til våre små er listen uendelig og meningene enda fler. I dag toppa det seg litt for meg; det siste livsfarlige er kjøpebrød!

Ei stressa småbarnsmor roper ut sin fortvilelse og blottlegger sine manglende bakeferdigheter på Facebook; barnet skal snart begynne å spise brød og brått dukker det opp et overraskende og for meg totalt nytt problem. Kjøpebrød inneholder åpenbart så mye fysaker at det er som gift å regne for våre minste, og enhver god mor må ta forkleet fatt og bake til morgendagens matpakke. Og folk lurer på hvorfor kvinner blir slitne?

Altså, jeg tviler ikke på at det er både det ene og det andre i maten vi kjøper som vi ikke vet langtidseffekten av. Og det er helt klart ikke bra med verken for mye sukker eller salt. Jeg er sikkert både uopplyst og naiv når jeg tar det mer eller mindre for gitt at brødet jeg kjøper på Rema 1000 er både spiselig og helt greit sunt for både meg og resten av familien. Jeg vet ikke hva det er jeg ikke har lest eller ikke forstått, men er virkelig så og si all mat vi har tilgjengelig giftig? Må vi alle ha kjøkkenhager hjemme og geit på taket, bli sjølberga for å bli kjernesunne? Og hvor skal egentlig grensa gå for hva relativt ferske mødre og fedre skal bekymre seg over?

I bøker og hefter om barn og ernæring utdelt på helsestasjonen får man en relativt god oversikt over når man bør introdusere hva til de ferske verdensborgerne. Kort fortalt; alt bør lages fra bunnen av. I ei litta linje helt til slutt i kapittelet om grøt nevnes det at «man kan også kjøpe grøt, men vi anbefaler hjemmelaget» – det er så lett atte! Altså, jeg tviler ikke et sekund på at det lett som en plett! Man må bare legge noen korn i vann først. Altså dagen før. Og så må man helst pumpe seg da, sånn at man koker den på morsmelk, for kumelk skal de jo ikke ha. Og ha gjerne i litt usalta smør. Og topp det hele med litt bark. Det siste står ikke der altså. Det var en spøk. Men det kunne stått! Og jeg er så lei av dette evige «mekk det sjæl»-gnålet!

Etter måneder med blodrøde brystvorter, eneansvaret for foringa og angst for å fucke opp amminga med ei uskyldig litta flaske morsmelkerstatning, ja så dukker det altså opp et Master chef-press helt uten sidestykke. Og nei, det er ikke bare mediene eller «Oss kvinner i mellom»; det er Mor Staten som forteller oss at kun det beste er godt nok, og det beste – ja det er det du som lager! Ingen andre. Og Gud forby – vertfall ikke Nestle! Jeg har stått der selv. Med grønnsaksmos i panna og tårer trillende nedover kinnene mens Lillemann lo av mammaen sin og slettes ikke ville ta en eneste smak til av den oransje guffa hun kalte hjemmelaget middag.

Jeg driter i om du baker brød til ungen din om du vil det eller syns det er digg. Jeg skulle gjerne vært der at jeg prioriterte det jeg også, men det gjør jeg altså ikke. Jeg blåser i om du lager grøt eller bare har gitt hjemmelaget mat, poenget mitt er ikke å frarøve deg gleden eller stoltheten ved det, nei jeg applauderer deg! Men når den fortvilte mammaen ikke aner sin arme råd for at barnet skal begynne å spise brød og hun ikke kan bake, ja da syns jeg det har gått for langt. Tenk på alt det rare vi spiste! Alt de da ikke visste om sukker og salt, vitaminer og tilskudd, og ikke minst – fett! Jeg spiste smør med skje om jeg fikk lov – og det gjorde jeg! Folk røyka inne og det ble ikke påbudt med sikring av barn i bil før i 1989!

Jeg unner ingen å sitte med den enorme følelsen av utilstrekkelighet som min gode venninne hadde da hun høygravid satt hjemme med 14 garnnøster fra Nøstebarn og en strikkeoppskrift på tøybleiebukser – og absolutt null strikkeferdigheter og forståelse av hvordan hun hadde havnet i denne håpløse situasjonen. Ikke stå med mel, gjær og hundre velmenende råd om du verken vil eller kan bake. Ikke sett fyr på stavmikseren i et tappert forsøk på å tilfredsstille en helsesøster med klokketro på hjemmelaget barnemat. Gjør det som passer deg, når det passer deg. Det går helt sikkert greit. Ingen vil se på barnet ditt at han spiste kjøpebrød som liten når han er 10 uansett… Og noen ganger kan man kanskje tenke; er det så farlig da? Tilgi meg om jeg tar feil, men jeg tror ikke det…

Hjemmebakt brød

Reklamer

Supernanny søkes…

Så kom det, øyblikket jeg har fryktet og med lite realisme håpet at ikke skulle komme. Øyeblikket der mammaevnene ikke strekker til, tålmodigheten blir satt på sitt livs prøve og det eneste fornuftige ser ut til å være å gå seg en tur – alene. Vi har hatt vårt første timeslange sinneutbrudd.

Du vet de gangene du rister megetsigende på hodet og prøver å se så forståelsesfull ut som bare mulig med et blikk fylt med omtanke midt i butikkøen i ettermiddagskaoset? Der et barn står i bro i handlevogna bak deg og skriker så hun rister mens votter og luer flyr som prosjektiler rundt i hele kasseområdet. Der en svett mamma med alt for mye klær står med illrødt ansikt og er mer opptatt av å komme seg fort ut og be alle medhandlende om unnskyldning og du tenker – det der, det skal aldri skje meg! Jeg husker en gang, i et annet liv, at jeg tenkte at det, det skal jeg klare å takle på en veldig bra måte. Jeg skal bare gå. Og jeg skal ha en så god dialog med barnet mitt at vi kan snakke om det, og så vil det nok gå over. Vel, den dialogen mangler foreløpig kan man vel si…

Etter en litt for lang uke innendørs med alt for mye kjeks og saft og egen bestemmelsesrett på det generelle matinntaket, dårlig nattesøvn og Brannmann Sam, Frost og Elias på repeat måtte det smelle en gang. Og det gjorde det. Så til de grader. En ikke helt ferdigsovet Lillemann viste frem en side av seg selv som jeg, om jeg får velge, helst ikke vil se igjen. 60 veldig lange minutter med gutteral skriking fra et indre dyp jeg ikke trodde eksisterte i en mindre enn en meter lang kropp fulgte og aldri har jeg savnet Supernanny Frost (eller hva hun heter) fra TV2 mer! Det var som om Djevelen hadde inntatt min sønns kropp. At de underjordiske hadde vært innom og jeg hentet inn en Bytting fra formiddagshvilen!

Og jeg prøvde alt… Jeg forsøkte å snakke han til fornuft mellom skrikene, si at jeg forstår at du er sint. Jeg tok han i hånda og gikk rundt i huset for å avlede, jeg trøstet, holdt rundt og klemte. Jeg spurte om han hadde vondt, tilbød saft og eple. Vi hadde time out sammen nederst i trappa, jeg overså, satt litt unna, gjorde mine egne ting og sang en sang. Han ville ikke en gang se på sine beste venner i hele verden; Sakkemarsj (vaskemaskina) og Tromle (tørketrommelen) som stod og gikk! Og det var da jeg gjorde det – jeg sendte han på rommet. Jeg orka ikke mer. Jeg hadde ikke flere gode råd eller utveier. Jeg kunne jo ikke ringe mamma heller – hun ville antagelig bare ledd og sagt et eller annet om karma og at «nå er det din tur»!

Så der stod jeg. Med gråten i halsen og svetteringer under arma utenfor den stengte døren til Prinserommet. Og etter kanskje to minutter hørte jeg at den lille meteren forsøkte å få opp døra si mellom all skrikinga, og jeg hjalp han ut. Og han takket med en ny skrikerunde! Mitt neste tips til meg selv var å gå ut. Alene. La Bikkja og barnet holde på som de ville. Stikke av rett og slett! Men det gjør man jo ikke. Man setter seg jo ned og prøver på nok et forsøk på å snakke den illsinte klumpen til fornuft. Og til slutt, etter trusselen om å måtte tilbringe en ny liten runde alene på rommet, så ble det stille. Og mamma og Lillemann klamret seg til hverandre der de satt på sengekanten, utslitte og utgråtte og helt fortumlet etter sin første store krangel. Over en smokk..!

Og når hulkingen var over og pusten gikk normalt igjen, så gikk de to inn til Sakkemarsj og Tromle og satte seg ned ved siden av hverandre og bare så på de to maskinene. Og den lille la hånda på låret til den store og sa; Sitte siden av mamman min jeg! Og så var alt glemt…

 

Supernanny

Ammepresset ingen ser

Det finnes ikke ammepress i Norge, sa min svigermor til meg, det er heller motsatt. Jeg satt uten kunnskap, uten viten. Jeg hadde aldri født, aldri vært på en barselavdeling, aldri besøkt en helsestasjon. Jeg hadde bare sett fortvilelsen i øynene til grågustne nybakte mødre og hørt historier om blodfarget melk og hudfiller som falt av oppbrukte brystvorter. Men om jeg trodde amming skulle bli et problem for meg? Eller at det kanskje ikke ville gå? Nei, selvsagt ikke – jeg er jo vokst opp i Norge; her ammer man!

En dag i januar 2013 satt jeg fortumlet i en litt for myk dobbeltseng på barsel på Rikshospitalet, midt i Gro Nylander-land, og priset høyere makter for at jeg hadde lært å melke geiter på leirskole i sjette klasse. For i hånda hadde jeg en treningspupp av silikon og i fanget lå det små glass klare for å ta i mot den minste lille dråpe av fersk råmelk jeg kunne klare å få ut. Noen timer tidligere hadde jeg trodd de bød opp til shottekonkurranse, men nå var verden snudd opp ned. Alt dreide seg om å få tak i denne melka som lå på lur ett sted der inne, og puppene mine ble løfta og dratt i, klemt og most, og det siste lille snev av intimsone jeg trodde jeg hadde igjen forsvant som dugg for solen.

Noen dager senere var jeg blitt et vandrende meieri. Der satt vi, jeg og de andre damene fra nyfødtintensiven, vi med egen barnevakt til barna våre, på rad og rekke med brøda ute og en pumpe på hver pupp. Her gjaldt det å bruke tiden effektivt. Hver tredje time, hele døgnet igjennom, fraktet jeg flasker og munnstykker mellom foreldrehotellet og melkekjøkkenet. Og når Lillemann var sterk nok begynte ammetreningen ved siden av sondematingen. Vi fikk tre dager på Drammen Sykehus bare for å få til amming. Tre dager med ro, veiledning og veiing. Det var det eneste vi skulle få til. Det eneste vi fokuserte på. Ikke rart det gikk bra!

Men sånn er det ikke for de aller fleste. Tre dager etter at ungen har kommet får du med deg ei brosjyre, en nettadresse og et venlig tupp i ræva. Du skal hjem og du er helt alene. Og du gråter. Barseltårene renner som en foss på dag tre, du har ingen som forteller deg at dette går bra og at du gjør en kjempejobb. Du har på deg en monsterbleie, det er fortsatt litt vondt å sitte og du forstår ikke helt frem og tilbake på den ammeputa du leste ett sted at du bare måtte ha. Og barnet hyler, puppene sprenger og brystvortene blør. For den nye verdensborgeren har ikke helt skjønt hvordan dette skal gjøres enda, men sulten graver og frustrasjonen river.

De aller fleste kommer i mål, og det er de som ammer i Norge i dag. Og de er det mange av. Nå ropes det opp om en nedadgående kurve, synkende ammetall, en forferdelig trend. Nybakte mødre er mer opptatt av egen frihet, at kroppen skal komme fort på plass, at det er flaut å amme i det offentlige. Det stemmer ikke. Jeg har ingen tro på at majoriteten av de som til slutt velger å ikke fullamme gjør dette av så overfladiske grunner. For i Norge er det flaut å ikke amme. Det er et nederlag. Ammer du ikke havner du i en pariakaste der du er fritt vilt for alle andre og der gode råd føles som en selvfølge å dele rundhåndet ut. For alle får til å amme! Da har du bare ikke prøvd nok. Eller rett. Da holder du barnet ditt feil, bruker for små BHer, er for lite utholdende. Ei av mine fineste venninner brukte 3500,- i måneden for å få til å amme! Hun gikk til akupunktur, drakk flere liter ammete, tok nesespray for å bedre utdrivningsrefleksen, masserte, la på varme omslag og pumpa og pumpa og pumpa. Og den vakre lille frøkna hennes gråt og gråt. En gråt så sår at mammahjertet krympet seg og mammajobben nesten ble for tung. Og vektnåla gikk nedover, og til slutt, når mammahjertet ikke tålte mer, så kjøpte hun ei tåteflaske. Og prinsessa ble stille. Prinsessa og mammaen fikk endelig sove.

Men når alle de andre i barselgruppa setter seg ned og ammer, da pakker mammaen med seg alle sine ting og drar hjem. Hun skjemmes når hun kjøper morsmelkerstatning på butikken. Hun gir flaske på handicaptoalettet for å slippe blikkene hun føler brenner i nakken. For så viktig er amming i Norge. Det er så viktig at de som ikke får det til føler seg uglesett og utestengt av det gode selskap. Så naturlig er det at du skal få det til, at dersom du ikke gjør det, så føler du deg som en flopp som mamma. Ei som kanskje rett og slett ikke burde ha blitt det i utgangspunktet!

Jeg beundrer mine venninner som har sittet i flere timer og prøvd og prøvd og prøvd. Der melka ikke kommer og puppene blir som to åpne sår. Der flaska blir en fiende som fremkaller strie strømmer som får renne fritt, og livet som nybakt mamma på ingen måte minner om det på bildene i ammeboka fra helsesøster. Der velmenende råd og nedsettende omtale av morsmelkerstatning gjør nederlaget om mulig enda større. Dere er hverdagshelter for barna deres. Dere har gitt mer enn de av oss som bare ammer. Dere har kjempet mot smerter, nedsettende kommentarer, fremmede hender på nakne bryster og stått midt i deres egen følelse av å feile i mammalivets spede begynnelse.

Men snart er det over. Ammingen varer ikke livet ut og mammajobben har bare så vidt begynt. Det er så mye mer ved det å være mamma enn den puppen. Og selv om bryst er best, så er kjærligheten den viktigste – for fra den kommer alle minnene og all varmen, og det finnes bare en mamma for ditt barn. Ammepresset lever i aller beste velgående og kan være ei skummel litta heks forkledd som de hyggeligste små koner. Ikke la deg lure, hun dukker opp når du minst aner det. Men overse henne og følg din indre stemme. Jeg vet du kommer til å prøve alt du kan, for du er jo født i Norge – og her ammer man!

 

Ikke alt ved amming er like digg...

Ikke alt ved amming er like digg…

En helt vanlig Hormondag

Er det egentlig så anerledes? Har jeg egentlig noe å klage over i det hele tatt? Bli med meg en dag i hormontåka og bestem selv…

Generelt er jeg et godt utvilet B-menneske, og på regntunge dager slår dette om mulig enda sterkere til enn ellers. Jeg takker høyere makter for at jeg har fått en sønn med svært godt utviklet sovehjerte og kjemper meg ut av senga en gang etter halv åtte. På ett eller annet tidspunkt må jo poden leveres i barnehagen og det bør helst gjøres før samlingsstund og dagens program starter. På vei inn i dusjen holder jeg på å spy minst tre ganger. Jeg minner meg selv på at jeg ikke er gravid, bare håper på å kunne få bli det, og vasker det ekstremt fete håret mitt for første gang denne uken. Jeg antar jeg kommer opp i et tosifret antall vask før uka er over.

Jeg lister meg inn til den sovende prinsen og vekker han forsiktig mens jeg finner klær til oss begge, rer opp senga, gulper litt før jeg løper inn på do. Den sedvanlige diareen har satt igang igjen. Ikke noe nytt der altså, men litt tidkrevende sånn på morgenen. Jaja, da vet jeg jo vertfall at hormonene virker!

Jeg brekker meg en ekstra gang av smokkeånden til Lillemann før vi tar fatt på frokosten og alle ting som skal være med i barnehagen på en mandag. Oppdager at vi har glemt vinterdressen på hytta og i lett sinne begynner jeg å lete etter skoa mine. Ringer Ingeniøren med skingrende stemme og freser etter svar på hvor han har gjort av den siste IKEA-baggen der skoa mine lå! Samtidig legger jeg all skyld for gjenglemt vinterdress på han og legger i tillegg det bedritne regnværet på hans skuldre bare for å ha noen å skylde på. Jeg klikker i vinkel på dama fra Hjemmetjenesten som ikke har lært seg vikepliktregelen og tuter (!) fem ganger i tettbebygd nabolag for å få henne til å forstå at jeg ikke har den misnte intensjon om å stå bak henne og vente på at hun skal lære seg trafikkreglene! Lillemann spør om mamma er sinna.

Jeg utøver et lite tilfelle av sivil ulydighet og kjører helt til inngangen til barnehagen, lukker munnen for ikke å drukne i forbindelse med levering og synker ned som en våt sekk når jeg endelig kommer meg hjem. Nå er jeg så trøtt at jeg nesten ikke klarer å smøre meg ett knekkebrød, men jeg innser at jeg må ha mat og håper dette vil lindre litt på kvalmen. I det jeg begynner å spise må jeg løpe opp på do igjen, og der blir jeg sittende til butikkene åpner, for jeg må komme meg på et apotek og kjøpe inn flere hormoner.

Et kort referat fra det som ser tilbake på meg fra speilet er grågusten hud, fem nye kviser, to mørkeblå ringer under øya og en generelt feit sveis som også har blitt litt for lang. I tillegg skalla jeg i car porten her om dagen, så jeg har fortsatt en liten kul i panna på høyre side. Heldigvis blir man veldig tynn av langvarig diare og kvalme, så om jeg er riktig heldig så forsvinner noe av det sjarmerende spekklaget jeg har pådratt meg gjennom disse hormonkurene i tide før første julebord.  Jeg har min tvil…

Så om du lurer på om jeg er glad for at det finnes en mulighet for oss til å få barn, så kan jeg fortelle deg at jeg er overlykkelig – bare ikke hver dag!

progynova

 

To do or not; julekort!

Da jeg var liten ble jeg alltid ekstremt imponert over den stadig voksende haugen av julekort som ble skrevet – og den enorme haugen julekort som kom inn. Det stod nesten det samme på alle. Både de vi sendte og de vi fikk. Bortsett fra noen få og ekstremt lange julebrev. De kom gjerne helt fra Amerika og jeg leste de mange ganger…

Så kom den fantastiske nyvinningen «lag dine egne julekort med bilder av de vakre barna dine!» Og for en gangs skyld hev min mor seg over et ultrakommersielt produkt (har jeg nevnt at jeg ikke fikk My Little Pony fordi jeg allerede hadde en plastikkleke; Barbie..?). Og så begynte den evige jakten; jakten på det perfekte julekortbildet. Motivet var jo relativt selvforklarende, men nå skulle selve bildet tas. Og det gjorde man jo selv. Ett år satt vi i badekaret (!), et annet satt vi pent oppstilt med bleke fjes og høy feber… Lillebror kløp, mamma forsøkte alle triks i boka og jeg surmula. Og så måtte alle fremkalles for å se om noen av de 24 eller 36 bildene (ja, man tok en hel film) var presentable nok til å kunne sendes rundt til venner og bekjente og ekstremt fjern familie for å vise hvor store og flotte vi hadde blitt siden i fjor.

Mitt spørsmål er; hvorfor sender vi egentlig disse julekortene? Er det for å virkelig ønske noen en God Jul? Hadde det ikke vært bedre om vi ringte den gamle grandtanta eller besøkte de man aldri treffer, men som bor ett steinkast unna? Og man sender jo ikke kort før man får barn! Dette er et typisk post-barn-syndrom som jeg stiller meg svært undrende til… Hvorfor dukker dette enorme behovet for sende post når man får barn plutselig opp? Og hvorfor sender ikke barnløse par ut flere morsomme kort med bilder av seg?

I fjor var derfor min plan å boikotte hele fotokortmaset og sende ut ei sms eller en mms til de vi fikk kort av. Eller, opprinnelig var det ikke det. Men etter at jeg hadde gjort et tappert forsøk på mammas strategi og satt en noe motvillig (og småsjuk!) Lillemann i en gyngestol med hvit pels og en rød gris i hendene og tatt omtrent 200 bilder – uten å finne ett eneste ett der den lille mannen satt i ro, så i kamera og ikke lagde en merkelig grimase samtidig, bestemte jeg meg for å la det vær. Jeg følte meg passe rebelsk og syntes egentlig at jeg var ei ganske kul mor som ga blaffen i hele greia. Og så kom dagen for det årlige venninnejulebordet, og det hagla inn med fine julekort av små nøster og nydelige storesøsken. Jeg takket og bukket og følte meg fortsatt ganske kul… Helt til jeg på slump tok et av de fineste bildene jeg noen gang har tatt av min sønn. Og vips; på to timer og femten tastetrykk var 60 julekort bestilt og jeg var dratt inn i dragsuget.

Så nå venter jeg bare på blinkskuddet… Og kommer det ikke, ja så skal det komme. For nå er julekortzillaen vekket, og jeg skal fader ikke være noe dårligere enn de andre i år!

 

Julekort anno 1986 - ett av de bedre...

Julekort anno 1986 – ett av de bedre…

AdventsKalenderBonanza

Vi nærmer oss adventstiden med sjumilssteg og i disse dager er kjøpesentrene fylt opp av hodeløse høner og haner på jakt etter 24, 48 eller 72 små dritting som skal pakkes inn i sirlige små tøysepakker og henges på et hjemmelimt filtteppe. Av en eller annen grunn virker det som om advent har blitt en forventning om daglig oppakking av illeluktende lebepomader og Spiderman-viskelær og jeg blir så lei meg! For er det egentlig det det handler om?

Selvsagt er det ikke det, og det vet vi alle sammen. Og pakkekalenderne har utviklet seg langt bort fra det hjemmelimte filtteppet og over i de avanserte interiørbloggeres sfære for lenge siden. Og i kjølevannet sitter det en haug frustrerte mammaer med håret til alle kanter og teip på alle fingre som strever livet av seg siste kveld før den kunstferdige og kjærlighetsfulle kalenderen skal henges opp i tide. Og halvveis ut i desember begynner man plutselig å innse at det ikke var så lurt å belage seg på opplevelseskalender for å unngå det materalistiske fokuset heller, for nå er måneden fylt opp med turer til svømmehallen, avanserte bakeprosjekter som på ingen måte egner seg for tre viltre barn under ti år, og hver eneste kveld ender med at du ikke fikk gjort det du måtte rekke denne dagen heller. Lille julaften kommer med en utslitt mor og et skakt juletre, det siste juletreselgeren på bensinstasjonen hadde, og som han solgte deg til blodpris da han gjenkjente desperasjonen i blikket ditt.

La meg fortelle deg om mine julekalendere. De jeg fikk da jeg var liten. Den første jeg husker var fra Donald. Jeg husker det som om det var i går, først og fremst fordi det betød at jeg fikk Donald to uker på rad! Disney hadde allerede da knekt den kommersielle koden, så man fikk jo ikke hele kalenderen på en gang må vite! Men de hadde møtt sin overkvinne i min mor. Hun syns nemlig denne kalenderen var god som gull med sine små tegninger og trelinjersvers, så hun pakket kalenderen fint ned etter jul, teipet igjen alle lukene, og vips så hadde datteren hennes julekalender tre år på rad! Og jeg husker at vi pakket den opp fra den lille esken med adventspynt (må ikke forveksles med den store esken med julepynt!) og at jeg gledet meg hver eneste morgen til å krabbe opp på kjøkkenbenken og åpne teipen til en ny luke!

Like stor var nok ikke suksessen da mamma hadde kjøpt en alternativ pakkekalender på Ellos. Denne skulle deles rettferdig mellom storesøster og lillebror og alle de små striesekkene som hang på den store finerplatejulenissen inneholdt… litt mindre finerplatenisser. Som ingen helt visste hva vi skulle bruke til… Så året etter hadde den oppfinnsomme moren i huset byttet ut de uforklarlige nissene med sjokolader og annet smått og godt. Kanskje ikke det mest originale tenker nok du nå, og det kan jeg være enig i. Hadde det bare ikke vært for at hun hadde kommet over et rimelig parti med småflaskesjokolader. Inneholdene svært sterk tøyselikør… En frisk start for en 12-åring sånn før skolen!

Så etter en del mer eller mindre vellykkede forsøk endte vi opp med en mer tradisjonell pakkekalender. Og til tross for beinharde forsøk på å få slutte med denne flotte tradisjonen, fikk jeg kalender omtrent til jeg giftet meg… Og mine kalenderpakker har vært med meg over alt. På ferier og hytteturer, på overnattings og jobbreiser. Ett år hadde jeg med fem små pakker på rundreise i Norge og hver eneste en ble pakket opp med stor innlevelse og stående ovasjoner ved frokostbordet med mine kolleger. Og latteren satt løst der jeg pakket opp truser, tyggis og makrell i tomat i Kristiansand, Florø og Ålesund.

I fjor fikk jeg en vakker kalender av Ingeniøren, med gave annenhver dag, og et kort med vakre ord om og til meg de øvrige dagene. De dagene jeg åpnet et kort var de fineste dagene i hele desember. I år blir det ingen kalendere hos oss, men vi skal sette oss ned og planlegge noen fine ting vi skal gjøre sammen som familie – og faktisk gjøre de. Jeg tipper Lillemann ville blitt mer skuffet over å ikke få noe å pakke opp den 25. desember, enn han ville blitt glad for en ny Lego-kloss de 24 andre dagene… Men jeg kimser ikke av julekalenderens verdi! Og jeg syns alle dere som setter opp TøyseTulleNisser eller Dinosauruser på tokt i stua hver dag, dere som syr og strikker, hekler og snekrer vakre kalendere, kjøper og pakker inn, planlegger og gjennomfører aktiviteter og fyller barna deres med vakre adventsminner er fantastisk flinke! Jeg bare husker at den tre år gamle Donald-kalenderen som manglet en luke eller to og hang litt på skrå bak kjøkkenbenken var dypt savnet etter utskifting…

Liten pike - store minner...

Liten pike – store minner…

Brakkesyke

Ok – fire dager inne med sykt barn er nok. Nå har Supermammaen for lengst brukt opp alle Superkreftene og tålmodigheten er rett og slett borte. Jeg har ikke mer å gi! Jeg klarer ikke finne på flere morsomme gjøremål for han på snart 2 år. Jeg har møtt min Kryptonitt, den heter Feber.

For hva gjør man da? Når man har lekt med Elias-klistremerker i 15 timer, sett alle 21 Elias-episodene like mange ganger, forsøkt alle mulige matretter med like dårlig hell en sju-åtte ganger og samtidig forsøkt å ikke miste fullstendig besinnelsen der man går i ring rundt bikkje og barn i Rekkehuslykken? Man priser seg lykkelig for at helgen kommer og Ingeniøren kan være litt hjemme etter en mildt sagt lang jobbeuke. Og så tenker man febrilsk at «det går over, det går over, det går over» når man våkner med en kvart hodepute til egen rådighet og en smokkeånde fra en annen verden slår deg i bakken som en vegg når du slår opp øya en tidlig søndags morgen.

Heldigvis blir avkommet usedvanlig lykkelig av å våkne opp midt mellom to bustete og smaløyde Superforeldre. Han merker ikke den beinharde ironien når Far spør Mor om hun har sovet godt. For han har ikke merket annet enn omsorg og kjærlighet hver gang han har klynket i halvsøvne når svelget har vært sårt, eller varme når han har sparket av seg dyna for nittiandre gang.

Det er ikke lett å være Supermamma når man er så lei av Elias at man holder på å spy og stille tenker at det er noe dritt at ikke barnehagen er åpen på en søndag, men det er veldig lett alikevel. For når det blir for vanskelig å sovne, og man må få sin andre kveldsmat sånn i halv ellevetiden i lenestolen på barnerommet, og pappa endelig har tid til å høre på alt man har å fortelle om de mange små bildene på veggen, ja så kiler det av kjærlighet i magen til Supermamma som har trukket seg litt tilbake. Eller når man bare må danse litt midt på natta fordi damen som synger på TV synger så fint, ja da klarer ikke Supermamma la vær å bli med inn i dansen. For spiller det egentlig noen rolle?

Javel da, så sovnet ikke den lille danseløven før klokka bikka 24 i går. Og dagen i dag har vært så som så med hoste og snørr og litt småkrangling i stua, men ingen har strøket med av det noen gang. Og i morgen kommer en ny dag, og etter en helt feberfri søndag har jeg store forhåpninger for hva den nye dagen vil bringe!

Og en ting er hvertfall sikkert; jeg takker høyere makter, høyrøstede feminister og den rødgrønne regjeringen for barnehageplassen!!! Jeg hadde ikke klart en uke til som oppmuntringsråd…

Termometer