Hva om…

Jeg er en notorisk katastrofetenker. Jeg forbereder meg på alle utfall, alle scenarier; at den møtende traileren kommer over i mitt kjørefelt, at flyet jeg sitter i detter ned, at t-banen sporer av, bussen punkterer, himmelen faller ned. Og så de mindre tingene; gjestene ikke dukker opp til den rykende varme middagen, tannkremen tar slutt, strømmen går, butikken går tom for smør. Sånt blir man sliten av…

Jeg har alltid vært klar for at ting ikke skal gå på skinner. Jeg gjennomgår alle mulige utfall av vanskelige samtaler. Jeg har forberedt løsninger dersom andre svikter på ett eller annet punkt rundt meg. Jeg er alltid forberedt på å stå opp og ta ansvar, fikse ting, løse problemer. Jeg planlegger for andre om nødvendig. Av en eller annen grunn tror jeg åpenbart at det meste står og faller på meg. Nå lærer jeg noe annet!

Ikke bare holder jeg meg mer eller mindre helt borte fra mail og jobb i disse dager, og er ekstremt stolt av det, men jeg har også begynt å gå til en terapeut. Jepps, jeg går til en psykolog. Eller – går og går, jeg har vært der en gang, men allerede har jeg fått ett nytt verktøy i verktøyveska mi som har gjort en ganske stor forskjell for meg. For i min evige interne katastrofeberedskap har jeg begynt å trene på å gå bort fra den lange tankerekken. Akseptere at jeg begynner å tenke sånn, at jeg diskuterer med imaginære motstandere eller graver meg ned i en bekmørk grøftekant, men gå bort fra det! Legge fra meg tanken, ta den opp på et mer egnet tidspunkt, la grubleren få litt fri. Og vet du hva – det hjelper! Jeg klarer å ikke vikle meg inn i tunge evighetstankerekker som aldri fører med seg noe konstruktivt eller matnyttig.

Og om jeg kanskje fortsatt ikke er det mest impulsive menneske på denne jord, så har jeg vertfall ikke brukt opp alle kreftene mine på å planlegge for det værste som kan skje, pluss litt til. Og guess what – verden går videre for det! Og jeg slipper å være helt utslitt når kvelden kommer etter lange debatter over klesvaska eller en tre timers jobb med en omfattende beredskapsplan for noe som kanskje skjer i neste uke.

Og overskuddet brukes på de som har fortjent det aller mest, de to som har holdt ut og smilt til den slitne sugga med ekstremt vekslende humør de har delt bopæl med de siste månedene… Fordi de fortjener det!

 

Solfie

 

Reklamer

Overskuddsprosjekter

Jeg er møkkalei av velmenende råd om å droppe de ubetydelige detaljene. Jeg klikker om en til forteller meg at 80% er godt nok. Jeg kommer til å spy på nestemann som tipser om vaskedame. Ei polsk dame med dårlig norsk og manglende momsoppgave vil ikke få meg til å koble på livet mitt i en fei.

Jeg slapper ikke av med huset fullt av rot og 32 sorte sokker i en haug. Enda mindre om det er 31 av dem. Jeg velger ikke å kostant rydde fordi jeg er opptatt av hva andre syns – jeg gjør det fordi jeg liker det sånn! Jeg liker å bruke fire ganger så lang tid på innpakningen som på innkjøpet av julegaver. Jeg elsker det når jeg har tid til det lille ekstra. Å gjøre en forskjell gir meg energi.

Og nå merker jeg at den kommer snikende… Både energien og inspirasjonen. Jeg ligger flere måneder etter skjema på julegaveinnpakningingstema, men nå skal jeg snart ta meg tid til å bestemme meg. Jeg skal bruke disse rekreasjonsdagene til å ta meg tid til å bli inspirert. Jeg skal finne overskuddet til overskuddsprosjektene. Og det er mitt nye prosjekt og mål; bruke tid på det som gjør meg glad, og ikke bare det jeg tenker at jeg bør bli glad av. Jeg må opp og ut, bort fra husets fire vegger og inn i den verdenen som venter der ute. Jeg trenger å lære at jeg er god nok, men jeg vil veldig gjerne også ha det mer enn godt nok – og da må jeg også være ute nok!

Og selv om jeg skal ut og hente inspirasjon, så er det ganske godt å finne litt av den hjemme i sofakroken også. Så i dag ble ei litta julebok med meg hjem fra ukeshandlinga og nå nyter jeg kvelden i go’stolen med levende lys på bordet og «Levende Lys» i hendene. En bok stappfull av små tips og god inspirasjon på et akkurat passe lavt nivå sånn at jeg også kan få det til…

Snart er de små overskuddsprosjektenes høytid over oss – jeg begynner å glede meg veldig!

 

Fra boka "Levende Lys" av Løwe, Hensley og Dreyer Hensley (Gyldendal)

Fra boka «Levende Lys» av Løwe, Hensley og Dreyer Hensley (Gyldendal)

My new soundtrack

Jeg fyller tomrommet. Jeg lader batteriene. Jeg finner tilbake. Jeg puster, lever, finner min vei. I dag har jeg smilt med hele hjertet og ikke bare munnvikene.

Sola skinner gjennom tynnslitt løvverk og varmer de gustengrå kinnene mine. Posene under øynene blir dekket av store solbriller og frisyren blåser ut av kontroll. En ukjent følelse bobler opp inni meg og jeg hilser den mer hjertelig velkommen enn jeg noen gang har gjort. Jeg er glad.

Jeg har sovet – i to netter, uten å våkne dyvåt av svette og med bankende hjerte. Jeg har sniffet inn duften av min lille niese og drukket et ukjent antall kopper kaffe med min fine søster. Jeg fulgt et stort forbildes råd og kjøpt nye, friske blomster – selv om det bare er onsdag. Jeg har begynt på veien tilbake.

Jeg har fått så mange varme ord og tanker det siste døgnet. Fra en magisk yogalærer, ei barselvenninne, gamle kjente, fantastiske ukjente. En heiagjeng sammensatt av de utroligste og fineste. Sterke kvinner og store menn. Mennesker som selv merker og kjenner på kroppen at ikke alt er like greit alltid. At det noen ganger er tøft å stå i stormen som heter livet. Jeg er så takknemlig for å ha dere med meg i livet på alle de forskjellige og unike måtene dere er det – både nære og fjerne!

Og så har jeg funnet min medisin. Min krykke. Min indre sol! Min sang. Mitt nye soundtrack. Og jeg synger så høyt jeg vil. Alle sanger jeg liker, alle jeg aldri før har turt å ta tak i. Jeg øver på sanger ingen noen gang skal få høre. Jeg henter frem tekster, noter, melodier. Jeg nynner, belter, roper og rocker. Jeg er helt alene i mitt lille univers der musikalene rår og Grand Prix spiller en av hovedrollene. Jeg tar frem gamle triks, glemt kunnskap – og nedgravd glede. Og sammen med sola, den friske lufta og søvnen, så løfter tonene meg opp. Fyller meg med en boblende glede, en helt egen varme, og de sender munnvikene oppover mot øynene – helt av seg selv.

Tro kan flytte fjell, og nå kommer trua snikende… Kanskje trenger det ikke å være så bekmørkt likevel?!?

The hills get alive – with my Sound of Music…

271

 

Stille etter stormen…

Jeg er helt alene. Det er bare meg, kaffen, Nitimen og PCen. Snart skal sistnevnte byttes ut med en bok. Jeg har sagt fra, tatt ansvar for meg selv, gitt beskjed om at jeg nærmer meg en grense. En grense jeg har nærmet meg lenge. Jeg har blitt en i statistikken – her er et ansikt til de store mengdene kvinner som ikke orker mer.

Jeg har grått over tastaturet på jobb når ingen har sett det. Jeg har kastet opp på vei til banen. Jeg har blødd neseblod og startet dagen klokka 04.00 på grunn av tanker. Jeg har mistet matlyst, lysten til å være med familien, evnen til å glede meg over de jeg elsker. Jeg har smilt og stått opp, jeg har reist på møter og holdt presentasjoner, men jeg har ikke helt husket hvordan jeg kom meg dit.

Kanksje er det sånn at jeg tenker for mye, vil for mye, rydder for mye. Kanskje burde jeg drite i om barnet mitt har på seg like sokker i barnehagen eller om neglelakken min har begynt å flasse av. Jeg vet at det ikke er så viktig med høstlyng i pottene ute eller at vi spiser hjemmelaget middag, men jeg har det litt bedre om jeg ikke blir møtt av døde hortenisaer og hybelelefanter når jeg kommer hjem. Jeg vil at Lillemann skal fortsette å elske parmesan og pesto og ikke gå i ketchupfella helt enda. Selvsagt kunne jeg ha gitt hoppende f…, jeg tror ikke barnet mitt hadde blitt verken overvektig eller astmasjuk av litt ketchup eller en hybelelefant eller to, men jeg, mammaen, hadde om mulig hatt det enda litt dårligere.

Det er vanskelig å forklare hvorfor man plutselig ikke klarer mer. Hvorfor noen ikke fikser det livet man selv har valgt å leve. Og det finnes ikke et entydig svar eller en god fasit, alle svar har flere sider – så også dette. Det eneste jeg vet med sikkerhet er at man kan ikke få fri fra barnet sitt, mannen sin, hverdagen sin. Det eneste som faktisk kan settes på pause er arbeidslivet. Og jeg har blitt hørt. Jeg blir sett. Jeg blir nå tatt vare på. Jeg har fått pusterom og tid til å ta en ctrl – alt – delete. Jeg får restarte og fylle lungene med frisk luft.

Det eneste som nå plager livet av meg er at jeg bidrar til den grusomme statistikken som sier at kvinner er 70% mer sykmeldte enn menn. Jeg kan ikke fordra at jeg ikke har taklet prøverør, mammaliv, kjærstetilværelse, sjefsansvaret og resten av livet uten å til slutt måtte si at jeg ikke får til alt. Jeg er dritlei av å føle meg svak, veik og utilstrekkelig. Og jeg er så trøtt. Så usannsynlig trøtt. Så jeg beklager statistikk, medsøstre, alle dere som kjemper for å få ned tallene, dere som mener at man må stå rak i stormen – akkurat nå klarer jeg ikke det jeg burde. Jeg har mer enn nok med å klare det jeg må.

 

høstløv

Fly mom, fly

Det er helt stille. Det er ingen som synger en liten selvdiktet sang eller roper på mamma. Det er ingen hund som peser og strekker seg etter kveldsmaten min. Det er ingen mann som surfer på finn.no og svarer med enstavelsessetninger. Mor er på jobbreise. Hjertet ligger igjen hjemme.

Ok, så er det ikke så aller verst å være alene noen timer. Sitte alene i den store senga og dele et glass vin med seg selv mens man jobber seg inn i natten. Det føles ikke helt feil å kunne lukke alt og alle ute og la far stelle hjemme i noen timer. Det er godt å dusje lenge, krype opp under dyna, kanskje ta frem en bok etter hvert. Og dette er jo en del av det livet jeg ikke vil forlate. Det å ha møter i en annen by. Det å jobbe i et stort selskap. Ha internasjonale kolleger.

Men innerst inne har det dukket opp en ny jernklo; frykten for å dø fra mine fineste. Frykten for å ikke komme hel hjem. Den lille, snikende frykten for å fly! Jeg føler meg så sårbar. Som om hjertet bæres utenfor kroppen, av noen andre. Jeg blir helt skjelven av tanken på at Lillemann skulle måtte leve uten mammaen sin. At Ingeniøren skal måtte klare alt selv, alene. Og legge seg alene, hver kveld. Altså, det er til å bli rent deprimert av!

Så er man ikke rasjonell da. Man syns det heller er skummelt enn stas. Man trekker et lettelsens sukk når man lander trygt. Man forter seg å ringe hjem og synge nattasangen for det kjæreste man har.

Og når man har fordypet seg, senket seg ned i jobben. Latt tanken på de der hjemme fare og virkelig jobbet seg gjennom store temaer og viktige områder, ja så er det ingenting som slår følelsen av å synke ned i sin egen seng igjen. Der hvor mannen snorker litt lett og barnet sukker tungt i sin dype søvn. Og det blir helt stille. Helt stille i min egen sfære – i mitt eget hjem. Da vet man hvor man hører hjemme. Da vet man hvor man hvor man hører til.

Elite

I all hast

Det måtte skje en dag. Det var ikke til å unngå. Dagen da jeg overleverte en søvnig gutt med sovesveis til den trygge barnehagefavnen. Morgenen der jeg måtte legge fra meg alle følelser og bare dra. Kjøre til banen. Ikke bruke ett minutt mer enn nødvendig. Og jeg føler meg helt forferdelig.

Nok en gang blir jeg sittende hjemme på kvelden og lure på om det er verdt det. Om det går an. Å både lykkes på jobb og hjemme. Er det kanskje for mye å forlange at arbeidsgiver er fleksibel på når og hvor småbarnsforeldre jobber? Er det mulig å ignorere de små stemmene i bakgrunnen? Jeg begynner å tvile. Jeg begynner å bli redd jeg må ta et valg. Et valg mange kvinner har måttet ta før meg. Et valg som ikke er vanskelig, men som kjennes helt umulig.

For vi trenger jo pengene. Og jeg trenger å være til nytte. Og jeg vil jo få til det jeg har begitt meg ut på. Men jeg vil ikke forsake sønnen min. Jeg vil ikke måtte si til min snart to år gamle sønn at mamma ikke kan komme litt tidligere å hente deg på fredag når du har hengehode og er dritsliten fordi mamma må nå målene sine. Eller at jeg bare skal rekke ett glass vin på after work før jeg synger nattasang. Eller at vi må vente til klokken seks med å spise middag, for mamma må i et møte. Jeg, min magefølelse, mitt mammahjerte klarer ikke det. Jeg klarer ikke velge bort hverdagen med barnet mitt!

Jeg vet ikke hvordan andre får det til. Kanskje er jeg for soft, for svak, ikke ambisiøs nok. Jeg har blitt slått i bakken av følelsene jeg har fått til det lille mennesket. Hvordan prioriteringene mine er totalt endret. Hvordan jeg savner å kjenne tyngden av den varme kroppen når han lener seg inn mot meg mens han ser på sin elskede Elias. Boblingen i magen når han tar ut den dyrebare smokken for å gi meg et dryppende vått godnattakyss midt på munnen.

Jeg vil ikke gi opp! Jeg vil få til begge deler! Jeg vil være et forbilde for mitt barn, og både skru plank, lage mat, tøyse og tulle, legge budsjetter og jobbe for å nå målene. Men når det lille bustetrollet vinker forsiktig farvel på en trygg barnehagearm stikker det litt i tvilen. Jeg kunne ønske jeg kunne gitt tvilen en Paracet så det ikke gjør så vondt å velge…

 

Ole og mamma 2

 

Mårn, fru Tårnfrid

Noen dager skulle man aller helst blitt under dyna og hørt på regnet. Noen dager går altså så dårlig at det beste hadde vært om de ikke starta! Om dette er en sånn dag? You bet!!!

Det nytter altså ikke å forberede seg på alt, og uansett hvor hardt jeg prøver så tåler jeg veldig dårlig høst. Jeg syns det er nydelige farger, deilig med det kjølige draget i luften, jeg elsker tanken på at vi nærmer oss jul, men jeg takler ikke mørket! Hver mandag, mens verden sakte men sikkert våkner utenfor vinduet mitt, gråter jeg litt i dusjen. Særlig hvis det regner ute. Jeg gråter med den nye uka. Fuck Fotballfrue og hennes vanvittige mandagsglede – ikke tråkk på min mandagsblues!

Den dystre morgenstemningen følger meg gjennom hele uka, men med stearinlys på frokostbordet og litt Lillemann-kosing med dyne i lesestolen hjelper betydelig på den ugreie følelsen. Og i dag insisterte den lille prinsen på å spise frokost hjemme. Javel, tenkte jeg – du er jo snart to år, så det er klart at du skal begynne å gjøre opprør mot de ellers svært gode rutinene jeg har etablert! Og til tross for at jeg ikke har noen møter i dag og sa fra på jobb at jeg måtte være en litt hyggelig mamma, så klarte ikke kontorrotta å falle til ro. Tårnfrid tar på ungen sko mens han spiser, bytter ut brødskive med en bit favorittknekkebrød og lurer sønnen med seg ut i bilen.

Det trekkes av bukser og jakke, slenges på innesandaler og resten av frokosten kastes inn på barnehagebordet før jeg løper tilbake til bilen. Jeg ligger sjukt godt an, har satt på timeren på håndklevasken og tømt bleiebøtta, jeg kommer frem i tide – garantert! OM BARE IKKE ALLE ANDRE SKULLE DRA SAMTIDIG MED MEG!!!

Jeg blir stående i kø, hiver bilen inn på en parkeringsplass, løper så fort de alt for høye hælene kan tillate og kaster meg mot t-banedøra. Og den jævla idioten som rakk den akkurat klarte altså ikke å legge ei litta skulder i døråpninga sånn at jeg også kunne få være med inn til byen. Neida – han bare snudde seg!!!
Så der stod jeg, og så alle de varme passasjerene dypt inn i øye, som om det skulle hjelpe, og vurderte å tråkke på hun drittynne ungdomsskoleeleven som solgte kaffe og boller til inntekt for Polen-turen til neste år.

Jeg gjorde ikke det. Jeg kjøpte heller kaffe for den tieren jeg fant på bakken og hjalp dem et lite stykke nærmere Polen. Og der jeg sto med krøllete tær og lett neglsprett innså jeg at neste gang, da spiser vi frokost i ro og mak. Hjertet mitt tåler ikke sånne morgener som det her…

 

Share Energy