Brakkesyke

Ok – fire dager inne med sykt barn er nok. Nå har Supermammaen for lengst brukt opp alle Superkreftene og tålmodigheten er rett og slett borte. Jeg har ikke mer å gi! Jeg klarer ikke finne på flere morsomme gjøremål for han på snart 2 år. Jeg har møtt min Kryptonitt, den heter Feber.

For hva gjør man da? Når man har lekt med Elias-klistremerker i 15 timer, sett alle 21 Elias-episodene like mange ganger, forsøkt alle mulige matretter med like dårlig hell en sju-åtte ganger og samtidig forsøkt å ikke miste fullstendig besinnelsen der man går i ring rundt bikkje og barn i Rekkehuslykken? Man priser seg lykkelig for at helgen kommer og Ingeniøren kan være litt hjemme etter en mildt sagt lang jobbeuke. Og så tenker man febrilsk at «det går over, det går over, det går over» når man våkner med en kvart hodepute til egen rådighet og en smokkeånde fra en annen verden slår deg i bakken som en vegg når du slår opp øya en tidlig søndags morgen.

Heldigvis blir avkommet usedvanlig lykkelig av å våkne opp midt mellom to bustete og smaløyde Superforeldre. Han merker ikke den beinharde ironien når Far spør Mor om hun har sovet godt. For han har ikke merket annet enn omsorg og kjærlighet hver gang han har klynket i halvsøvne når svelget har vært sårt, eller varme når han har sparket av seg dyna for nittiandre gang.

Det er ikke lett å være Supermamma når man er så lei av Elias at man holder på å spy og stille tenker at det er noe dritt at ikke barnehagen er åpen på en søndag, men det er veldig lett alikevel. For når det blir for vanskelig å sovne, og man må få sin andre kveldsmat sånn i halv ellevetiden i lenestolen på barnerommet, og pappa endelig har tid til å høre på alt man har å fortelle om de mange små bildene på veggen, ja så kiler det av kjærlighet i magen til Supermamma som har trukket seg litt tilbake. Eller når man bare må danse litt midt på natta fordi damen som synger på TV synger så fint, ja da klarer ikke Supermamma la vær å bli med inn i dansen. For spiller det egentlig noen rolle?

Javel da, så sovnet ikke den lille danseløven før klokka bikka 24 i går. Og dagen i dag har vært så som så med hoste og snørr og litt småkrangling i stua, men ingen har strøket med av det noen gang. Og i morgen kommer en ny dag, og etter en helt feberfri søndag har jeg store forhåpninger for hva den nye dagen vil bringe!

Og en ting er hvertfall sikkert; jeg takker høyere makter, høyrøstede feminister og den rødgrønne regjeringen for barnehageplassen!!! Jeg hadde ikke klart en uke til som oppmuntringsråd…

Termometer

Reklamer

Uten deg!

Uten deg hadde jeg bare vært en.

Uten deg hadde livet manglet mening.

Uten deg hadde jeg fortsatt lett etter mitt hjem.

Uten deg hadde jeg vært rotløs.

Du er kanskje ikke så romantisk. Du bar meg ikke akkurat på gullstol da jeg gikk gravid. Du klagde litt på den ubehagelige lenestolen på observasjonsrommet på sykehuset. Du spiste pølse meg løk mens epiduralen min begynte å virke. Du glemte å ta bilder da han kom, men da han ble borte, da våknet du.

Da de løp ut av fødestuen med han i armene sine – da trillet pappatårene.

Pappakraften, farskjærligheten, fasinasjonen, drømmene, ønskene, følelsene. Det lyser av deg. Din omsorg for den lille frosken, som lå så alt for alene i så mange dager, overveldet meg. Din iver etter å lære, skifte dine aller første bleier. Det var som om du ikke så alle ledningene, ikke tenkte på alle lydene.

Din fortvilelse og angst for å miste han. Din sorg over at du ikke hadde sunget mer for magen. Din frykt for at du aldri skulle få sunget sangene du ville synge.

Men du får synge. Hver eneste kveld. Og du må synge sist. For det har Lillemann bestemt.

Du har en ro jeg beundrer. En selvtillit jeg misunner. Din sønn ser på deg med ett blikk som smelter hjertet mitt hver eneste gang. Sammen kan vi beundre vår lille prins i en evighet og tilbake, med små, tåpelige smil og en viten om at bedre enn dette blir det ikke. Vi vet så alt for godt hvor heldige vi er. Hvor stort det er at vi er tre. Og hver dag blir vi minnet på det av vår lille, fine sjarmør.

Tusen takk for at jeg får lov til å være mamma til ditt barn. Å ha deg ved min side gjør mammagjerningen så naturlig og god.

Gratulerer med din andre farsdag, kjærsten min, du er skapt for jobben!

 

Første gang hos pappaen sin...

Første gang hos pappaen sin…

Full kontroll!

Noen ganger føler Ingeniøren og jeg at vi er dritsmarte og helt usedvanlig gode foreldre. Vi klekker ut særdeles gode planer, legger opp perfekte løp og føler oss som et uslåelig team. Det er oss mot Lillemann, og vi vinner garantert… ikke! Lillemann er nemlig relativt skjelden med på planene. Er akkurat som han ikke følger med når vi legger dem fram.

På søndag hadde vi en sånn dag. En dag der vi virkelig briljerte! Ingeniøren reparerte verandaen på hytta etter vinterens herjinger og jeg vaska inne etter sesongens gjester og BløderBikkjas vandringer, og alt sammen mens den lille tok sin formiddagslur. Vi fora godt, både bikkje og barn, pakka bil og vendte nesa hjemmover, men med et delmål; Svømmebassenget på Radisson Blu. Vi har planlagt siden jul at vi skulle ta oss en tur i en svømmehall, men vi er den type familie som aldri får til sånt. Da skal heller noe klippes, beises, kløyves, stables, rakes, bygges eller repareres. Vi må besøke noen, feire noen, kjøpe noe eller selge noe og museer, haller, basseng, lekeland eller turstier taper stort sett alltid. Vi er klar over at vi er for dårlige og jobber stadig med å forbedre oss. Vi var derfor mildt sagt både imponerte og fornøyde da vi betalte inngangpenger og endelig fikk dukket ungen i et basseng igjen.

Og vi hadde det kjempefint! Vi dukka under, «hoppa» fra kanten, ropte høyt i grotter og spruta masse på hverandre. Lillemann er trygg som en fisk i vann og nøt både oppmerksomheten og den vektløse tilstanden. Vi toppa det hele med lek i lekerommet og en sen lunsj på hotellet, og da vi satte oss i bilen klappet vi hverandre på skuldrene og satte kursen hjemover, skråsikre på at ungen i baksetet kom til å sovne før vi kom forbi Esso-stasjonen. Og det gjorde han forsåvidt også, han bare våkna ti minutter senere… Og da var stemningen alt annet enn god! Så i stedet for det sovende, utslitte lille barnet vi hadde planlagt å ha med oss hjem, fikk vi en overtrøtt, utslitt skrikerunge i baksetet som slettes ikke var spesielt interessert i synge med mamma eller hvile øynene. Planen kræsja.

Ingeniøren og jeg satt med tomme blikk og stirret inn i Trysilvegens monotone landskap. Vi prøvde alt; sang, klapping, høy musikk, lav musikk, ingen musikk, lyd på det nye rattet – ikke lyd på det nye rattet, flaske i fart, stryking av hår, mindre klær, smokk, en smokk til da den første forsvant, bamser, biler og fullstendig ignorering. Han sovna til slutt. I Oslofjordtunellen. Når det er ti minutter til vi er hjemme…

Og siden man da hadde bæsja, var sulten og tross alt hadde duppa av litt; så kjørte man nytt show til nærmere 22 på kvelden. Og i mellomtiden hadde de smarte foreldrene gått tomme for mat og beveget seg faretruende langt ned på blodsukkerskalaen. Bikkja ville verken ligge i gangen eller ha på seg løpetidtruse, så hun akkompagnerte det hele med en konstant piping og stemningen var til å ta og føle på.

Alikevel, da vi krøp under dyna og kysset hverandre go’natt var begge to enige om at det hadde vært en super dag og at det var fantastisk at vi hadde kommet oss i det svømmebassenget.

Vet ikke helt hvordan vi klarer det, men vi går altså på vårt eget selvbedrag – gang på gang… Lenge leve selvinnsikten!

 

Lastebil

Ruskevær gjør ingenting når man har fått ny lastebil!

Pappapermeri

Jeg elsker synet av menn med barnevogn. Jeg elsker stoltheten i øynene, vissheten om at vi ser dem og den uforløste gleden de viser. Og jeg elsker hva det ene, lille bildet, hver enkelt mann på trilletur på en helt vanlig formiddag, sier om samfunnet vårt. For selv om vi fortsatt diskuterer rammer rundt, nødvendigheten av og utbyttet ved pappapermisjonen, så har den uten tvil ført til at det er 100% legitimt å være mann, stolt og trillende!

Jeg tror menn på trilletur er superfornøyde. Kanskje ikke alltid uttalt, men jeg tror de aller fleste elsker det. Å ha permisjon med barnet sitt er en pause og et pusterom i en hverdag som i stor grad vil se helt lik ut til du går av med pensjon. Selv for Lillemann blir det ikke store avbrekkene fra august og til han anses som oppbrukt og ferdig i arbeidslivet. Har du tenkt på det? At de ukene eller månedene du går hjemme med ditt lille vidunder, er de eneste ukene du med god samvittighet og alt på det rene kan vandre gatelangs en mandag eller ligge på stranda en onsdag før du har hatt din siste arbeidsdag?

Jeg har kalt mine permisjonsuker for «sakteuker». Uker der dagene går i Lillemann og mitt sitt tempo, der kaffen nytes kald og måltidene inntas når vi er sultne og ikke når andre har bestemt det. Vi har stått opp når det har passa oss, tøysa og tulla i senga, gått lange turer og oppdaget dyr og natur i nærområdet, og vært sammen med andre små venner. Og nå er det Ingeniøren sin tur til å bli trygdebrun og lære seg å puste med magen. Det snekres, oppdras og kokkeleres. Man blir sliten, man sitter aldri i ro og man vet ikke helt hvor tiden blir av, men man nyter. For det skal man! Og det kan man. Om man velger å ta permisjonstiden for det den er; en helt unik tid man aldri får igjen, og ikke sitter og irriterer seg over alle pengene man taper eller alt det gøye man ikke får være med på på jobb – så er permisjonen helt magisk.

For vi har selv valgt å få barn og de aller fleste er vel vitende om at vi er medskyldige til at disse ungene har kommet. Og da må man ta ansvar, enten man er mann eller kvinne. Og det selv om mor gjerne vil være litt mer hjemme eller far vil være litt mer på jobb. Lær deg å sette pris på disse dagene og ukene; de er gitt til deg som en gave! Og tro meg; ingen syns hver grytidlig morgen er gøy eller hver overtrøtte ettermiddag er magisk, men de er dine – til odel og eie! Grip de med begge hender og klapp deg selv på skuldra når nok en er over, for om kort tid er det slutt, og da må du atter sitte og se ut på sola en vakker vårdag. Og i mellomtida irriterer jeg meg grønn over at Ingeniørens ansiktsfarge oser av soldager og utetid og at det er han som leder vårbrunkonkurransen, men bare vent – om ikke lenge tar jeg opp kampen!

Pappapuzzel!

Pappapuzzel!