O’jul med din glede

Så er vi ferdige med alle juleselskapene. Vi sover til 9 og Lillemann har virkelig oppdaget kjernen i den norske julefeiringen; evig matinntak og film på TV. Den lille sjefen vil aller helst sitte i sofaen og se på tegnefilm og er slettes ikke spesielt interessert i å kle på seg hundre lag med ull og toppe det hele med en tjukkasdress bare for å sitte noen turer på det store akebrettet. Nei han ser det helt fint fra kjøkkenvinduet han, og syns egentlig det holder… De glade, late juledager…

Personlig må jeg vel inrømme at jeg for øyeblikket med glede følger hans oppskrift på en god jul. Etter en lang og aldeles nydelig tur med hele familien andre juledag, lå jeg som et slakt i hele går og sov to ganger før klokka ble 13… I dag har jeg fått gleden av å spy for første gang i dette svangerskapet og merker mildt sagt etterdønnngene av gårsdagens familieselskap hos svigers. Den herlige gravidegløden, ja den må jeg nok inrømme at ikke har dukket opp riktig enda!

For livet som nygravid er slettes ingen dans på roser. Jeg gulper og brekker meg over frokost og middag. Jeg har åpenbart utviklet narkolepsi på dagtid og jeg bruker en pakke truseinnlegg i døgnet, for ikke å snakke om kveldenes prompekonserter! Ikke rart Ingeniøren drøyer det med å legge seg til jeg har sovna… Jeg har kviser på overleppa, BHene er minst to nummer for små og jeg har lagt på meg minst tre kilo på tissen – jeg gjør stas på uttrykket bollemus! Og jeg er seks uker på vei… Hvor skal dette ende?!?

Jeg har uten tvil glemt det aller meste fra sist jeg var i «Lykkelige omstendigheter», men det kommer til både meg og Ingeniøren ettersom dagene går. Humøret svinger som en karusell og forholdene er ikke det spøtt bedre enn da jeg bare gikk på hormonbehandling. Men jeg er lykkelig. Jeg er kjempeglad og utrolig heldig! Jeg bare tror ikke helt på det enda. Jeg venter som til julaften på at den magiske dagen for første ultralyd. Om to kortlange uker får vi se om det er et lite liv der inne. På ordentlig. Og i mellomtiden drikker jeg Grønn Farris og bruker stort sett hele dagen på å glede meg til det blir kveld, for da gir kvalmen seg og jeg kan spise både middag og kveldsmat! For en glede…

Dag 41

Forengstelsen

Så har den begynt å komme snikende. Engstelsen. Eller forengstelsen – den som kommer sammen med forelskelsen. Jeg får angst nå jeg ikke er kvalm og hater litt når jeg er det. Jeg klemmer på puppene og kjenner på angsten. Er de litt mindre? Er de kanskje ikke så ømme i dag som de var i går? Kan jeg fortsatt være gravid? Hvor lenge får jeg lov til å være det denne gangen?

Da jeg gikk gravid med Lillemann brukte jeg hele første trimester, og vel så det, på å google. Jeg googlet ALT! Jeg vet alt for mye om hva som kan gå galt. Når det kan skjære seg. Jeg vet for mye om prosessen frem til embryoet fester seg, og jeg vet for mye om Missed Abortion, spontanabort, svangerskap uten for livmoren, cycter og jeg-vet-ikke-hva. Men jeg vet også at jeg ikke kan gjøre en eneste forskjell. Jeg kan ikke påvirke utfallet. Jeg må bare vente. Og det gjør jeg.

Dagene snegler seg liksom av gårde mens jeg venter på å komme til uke 8 og få tatt min første ultralydundersøkelse. Få se et bankende hjerte. Gjøre det uvirkelige virkelig. Få søkt om fødeplass. Sikre meg en seng på Riksen. Gjøre alt i min makt for å føle meg trygg.

Jeg har bestemt meg for å nyte dette svangerskapet. Ikke vente på at det skal bli fint, men gjøre det fint! Nyte hver dag. Glede meg over at vi nærmer oss premien med museskritt. Jeg aner ikke hvor lenge det vil vare, om vi kommer helt i mål. Om det blir en ny dramatisk start på livet for et lite menneske eller om jeg endelig skal få den fine fødeopplevelsen og den helt vanlige barseltiden som jeg ønsker meg så veldig. Jeg kan ikke forberede meg på alt. Jeg kan ikke legge en plan. Jeg kan bare vente…

Og mens jeg venter så vokser kjærligheten og forelskelsen blomstrer. Dagene er fylt med et nytt lys, en ny farge. Jeg kjenner meg heldig og forvirra. Jeg er overlykkelig og dritredd. Og jeg er utålmodig. Og jeg tenker på alle de som ikke kom i mål denne gangen heller. De som er ferdig med å vente for i år. Og da får jeg nesten dårlig samvittighet. For jeg nærmer meg å ha to gull i livet mitt. Jeg får kanskje oppfylt drømmen min akkurat som den har vært i alle år. Akkurat som man ser det for seg når man er ei litta jente… Og det er angsten for å miste den muligheten som driver forengstelsen videre. Den store forelskelsen i den lille ukjente, og engstelsen for å aldri bli kjent.

Jeg vet jeg har ønsket meg mye i år, men jeg har ett siste lille ønske – la 2015 bli året der vi og mange av dere andre der ute får drømmen oppfylt! Det er så mange der ute som kjemper sin livs kamp hver eneste dag. En kamp mot egen skuffelse, mot sorg, mot alle spørsmålene. Jeg håper så inderlig at dere snart kan svare de fremmede og nysgjerrige med hodet høyt hevet og et hjerte fylt av varme og en gryende forelskelse… Jeg tenker på dere!

4+4

God nok

Noen ganger settes eget liv i et ganske smålig perspektiv. Egne utfordringer blir som en lek å regne, problemer blir umulige å nevne. I går besøkte jeg en venninne med en pupp. En pupp og nylagde julegodter…

Noen ganger spør jeg meg hva mennesker er laget av. Hva er det som gjør at vi tåler å møte alle livets utfordringer med hodet så høyt hevet, blikket rakt mot faren, redselen så godt gjemt? Hvordan kan små delmål bære oss frem mot målstreken og holde oss oppe? Målet om å takle diagnosesvaret, våkne av narkosen, komme hjem til de to små med mammalengsel. Viten om at man får ny pupp, dog uten brystvorte. Nyheten om at alt er borte. At tapet av det man mister ikke er større enn at det veier opp for frykten for hva man kunne møte på en så forsvinnende enkel måte.

Min venninne står så sterkt i sitt eget liv. Hun rakk ikke bli kreftsyk i sinnet før hun allerede ble kreftfri. Hun vet ikke hvordan arret på kroppen blir, kanskje ikke det på sjelen heller, men hun er her; med hele sin varme, ektefølte omsorg for andre, altoppslukende kjærlighet til sine barn. Hun er mer enn god nok med en pupp.

Og i disse prøverørsdager møter jeg så mange enormt sterke kvinner som kjemper en sår og beinhard kamp for å få føle seg hele. Kvinner som aldri har kjent på følelsen av å bære et nytt liv frem. Kvinner som bar et liv under sitt hjerte, men som fikk en alt for stille og uforståelig fødsel. Kvinner som med samme rake rygg og stolte holdning går vanskelige undersøkelser, smertefulle inngrep, tunge beskjeder i møte. Kvinner som gjør alt de kan for å oppfylle drømmen om få lov til å bli mamma til ett sprellende lite barn med kjærlighet og klokskap i blikket. Jeg blir så grepet av alle disse skjebnene. Disse sterke hstoriene om tap og sorg, om fortvilelse og følelsen av å ikke strekke til. Ikke være god nok.

Kjære du som er i uke 22 med ditt andre barn og endelig nyter å være gravid og ikke bare er redd, du som sitter på et sykehus i Athen, du som venter på neste mens for å begynne med sprøyter igjen til tross for at legen din ikke mener at du burde få flere barn. Kjære du som trener på amming med din lille, vakre superhelt som kom så liten og skjør til denne verden, du som lurer på hvordan du ser ut under bandasjen – og ikke minst du som reiser deg og hopper ut i livet igjen med hud og hår et halvt år etter ditt livs største tap; DU ER GOD NOK – og vel så det!

Jeg blir så rørt av alle historiene deres, all styrken, alt motet. Jeg blir glad av dere, stolt av dere, sterkere av dere. Tusen takk for at dere hjelper meg til å møte mine egne smådjevler med hodet hevet og ryggen rak!

 

For du har både vett nok,
Mot nok og ro nok.
Og du er både bra nok,
Sterk nok og god nok
Du er den blomen du skulle vera
Kom med dine draumar, kom med di tru
For ingen er som du.

Lyng og lauv
Lyser i mot meg
Gjev meg glede og tenner tru
Det same gjer du
Så skund deg og rot deg
Og sjå, du høyrer med!

 Tekst Ingebjørg Bratland

Fredagsblomster