O’jul med din glede

Så er vi ferdige med alle juleselskapene. Vi sover til 9 og Lillemann har virkelig oppdaget kjernen i den norske julefeiringen; evig matinntak og film på TV. Den lille sjefen vil aller helst sitte i sofaen og se på tegnefilm og er slettes ikke spesielt interessert i å kle på seg hundre lag med ull og toppe det hele med en tjukkasdress bare for å sitte noen turer på det store akebrettet. Nei han ser det helt fint fra kjøkkenvinduet han, og syns egentlig det holder… De glade, late juledager…

Personlig må jeg vel inrømme at jeg for øyeblikket med glede følger hans oppskrift på en god jul. Etter en lang og aldeles nydelig tur med hele familien andre juledag, lå jeg som et slakt i hele går og sov to ganger før klokka ble 13… I dag har jeg fått gleden av å spy for første gang i dette svangerskapet og merker mildt sagt etterdønnngene av gårsdagens familieselskap hos svigers. Den herlige gravidegløden, ja den må jeg nok inrømme at ikke har dukket opp riktig enda!

For livet som nygravid er slettes ingen dans på roser. Jeg gulper og brekker meg over frokost og middag. Jeg har åpenbart utviklet narkolepsi på dagtid og jeg bruker en pakke truseinnlegg i døgnet, for ikke å snakke om kveldenes prompekonserter! Ikke rart Ingeniøren drøyer det med å legge seg til jeg har sovna… Jeg har kviser på overleppa, BHene er minst to nummer for små og jeg har lagt på meg minst tre kilo på tissen – jeg gjør stas på uttrykket bollemus! Og jeg er seks uker på vei… Hvor skal dette ende?!?

Jeg har uten tvil glemt det aller meste fra sist jeg var i «Lykkelige omstendigheter», men det kommer til både meg og Ingeniøren ettersom dagene går. Humøret svinger som en karusell og forholdene er ikke det spøtt bedre enn da jeg bare gikk på hormonbehandling. Men jeg er lykkelig. Jeg er kjempeglad og utrolig heldig! Jeg bare tror ikke helt på det enda. Jeg venter som til julaften på at den magiske dagen for første ultralyd. Om to kortlange uker får vi se om det er et lite liv der inne. På ordentlig. Og i mellomtiden drikker jeg Grønn Farris og bruker stort sett hele dagen på å glede meg til det blir kveld, for da gir kvalmen seg og jeg kan spise både middag og kveldsmat! For en glede…

Dag 41

Jobba på nu, damen!

Å være gravid er ingen sykdom. Langt mindre en selvfølge. For hele vårt samfunn er gravide kvinner en berikelse og et nødvendig gode som vi må tilrettelegge for så godt det lar seg gjøre. Alikevel virker det som graviditet i arbeidslivet omtrent er like uglesett som et alvorlig handicap og etter dagens artikkel i VG er jeg ikke overrasket over dette lenger.

At noen får seg til å si at «gravide sykmelder seg for lett» er over min fatteevne. Det er utelukkende legen, eventuelt i samråd med kvinnens jordmor, som sykmelder den gravide. Jeg har selv møtt flere kvinner som har tunge og vanskelige svangerskap, men med en arbeidsmoral helt uten sidestykke og en stolthet over å gå gravid i full jobb, ikke viker en tomme fra arbeidsplassen sin. Mange møter også for første gang en redsel for å ikke bli like verdsatt eller for å miste sin posisjon gjennom en lengere sykmelding, og derfor blir de ved sin lest til tross for smerter, kvalme eller andre svangerskapsplager.

Da jeg ble gravid var jeg av akkurat samme sorten. Jeg skulle stå i jobben min, 100% – jeg var ikke syk, jeg var i lykkelige omstendigheter. Nå skal det sies at jeg var et nervevrak uten sidestykke det første trimesteret. Jeg satt hjemme på kveldene og kunne knapt nok puste, jeg hadde omtrent ikke blund på øyet et sekund og jeg brakk meg bare jeg nærmet meg kjøleskapet. Alikevel var det kun tre dager i løpet av de første månedene at jeg måtte krype til korset og komme på jobb litt etter at jeg hadde sluttet å spy. Heldigvis var min arbeidsgiver svært behjelpelig og jeg fikk sove to ganger hver dag på den nyinnkjøpte sofaen på hvilerommet på jobben. Men en dag sa kroppen stopp. Jeg fikk svangerskapsmigrene, neseblødde meg gjennom en pakke Kleenex på vei til t-banen og fikk Karpaltunellsyndrom i hendene. Jeg klarte knapt å snakke med Ingeniøren på kvelden om jeg hadde vært fire timer på jobb og jeg gråt meg gjennom alle måltider. Jeg var altså ikke syk, men jeg følte meg faen ikke særlig frisk heller!

Det var da jeg også oppdaget Generasjonskløften mellom min mor og meg. Hun eeeeeeelsket jo å gå gravid og hadde tilsynelatende ikke ett eneste dårlig minne fra denne magiske tiden. At hun var 23 år da hun fikk meg, mens jeg var 33 tok det litt tid før hun innså. Og uten å undergrave hennes posisjon eller arbeidsinnsats på den tiden, så er det en vesentlig forskjell i det å være sekretær og det å være markedssjef. Jeg tror at arbeidslivets krav til kvinner i dagens samfunn er så vesentlig endret at vi ikke kan sammenligne mellom generasjoner. Vi jobber lenger, vi har mer ansvarsfulle jobber og vi har kanskje jobbet litt hardere for å bli gravide – nettopp fordi våre mødre stod på krava og sørget for at vi tok en god utdannelse før vi ble med barn.

At man da i tillegg, i all sin velvære av gravideplager, til støtt og stadig skal bli minnet på at man er i nettopp «Lykkelige omstendigheter» der man sitter og gulper i budsjettmøter med økonomisjefen eller diskuterer fremtiden med Daglig Leder – et møte du kanskje ikke husker at du har hatt en gang, timen etter at man har avsluttet, føles noen ganger utelukkende som hån. Jeg ønsket aldri å være en belastning for jobben min, jeg ønsket meg bare det «alle andre» fikk og hadde – et barn. En helere familie. Det var aldri mitt ønske å være borte fra jobben, men da jeg etter å ha pressa gjennom 30% jobbing siste måneden knakk fullstendig sammen etter en åtte timers arbeidsuke, satte Ingeniøren, jordmora og legen foten ned. Så kjære danske debattanter og andre besserwissere – det var ikke jeg som sykmeldte meg, det var støtteapparatet rundt meg som har som ansvar for å ta vare på den gravide når hun ikke klarer det selv, som gjorde det. Og jeg er så uendelig takknemlig. De aller siste ukene før jeg ble mamma klarte jeg å ta det helt med ro og bare kjenne på gleden over å være gravid. Og hadde de ikke satt ned foten hadde jeg muligens født enda tidligere, og hvem vet hvordan det hadde gått med Lillemann da? Kanskje hadde kampen for å være som alle ikkegravide vært helt bortkastet og fullstendig unødvendig.

Så kjære gravide kvinne – lytt nå for all del til deg selv og kroppen din. Vær ærlig overfor legen og jordmora på hvordan du har det. Og ikke føl skyldfølelse for at du er gravid – for om ingen blir gravide, hvordan skal det da gå med arbeidslivet etterhvert?