Lykke til

Jeg kjenner på redselen din, på usikkerheten, det store steget ut i det uvisse. Jeg vil så gjerne være der for deg. Holde deg i hånda, si at alt kommer til å gå så mye bedre enn du tror. Vise deg at du ikke er alene. Fortelle deg at cellegift ikke er så skummelt som det høres ut som. Men hva vet jeg? Jeg er jo nesten like redd som du er…

Men så er du ikke redd. Du blir klippen i alles liv. Den som står rak og legger to små barn med bandasjer rundt brystet og kreften i kroppen. For den var ikke helt borte like vel. Nå må den skremmes helt bort.

Nest etter kreft er kanskje cellegift det skumleste ordet jeg vet om. Jeg ser for meg hår som faller av, magre ansikter, tomme øyne. Det absolutte nullpunkt. Det værste stedet du kan være. Jeg blir redd. Jeg blir redd for å miste henne som står så sterkt. Hun som tåler alt. Hun som skal ha to kurer før jul og seks gjester rundt middagsbordet på julaften. Hun som elsker å pynte og vil ha alt på stell. Der vinduene skal være nyvasket og julegodtet hjemmelaget.

Men hva blir jeg redd for? Min egen sårbarhet? Min egen manglende udødelighet? Blir jeg redd for å se at styrken forsvinner? Hva frykter jeg egentlig? Alvorlighetsgraden eller frykten i seg selv? Jeg får gåsehud når jeg tenker på hva som skjer med deg. Det kjennes ut som blodet mitt fryser til is, så kald blir jeg. Og det eneste jeg kan gjøre er å være her, når du trenger det. Vaske vinduene dine eller sitte stille ved siden av deg og drikke te. For jeg kan ikke redde deg og jeg kan ikke ta bort uvissheten, men i ventetiden så venter du ikke alene. Jeg venter her sammen med deg. For i denne ventetiden venter vi alle på noe godt, og noen venter mer enn andre. Sammen venter vi best!

Og er det ikke det det handler om, sånn i bunn og grunn, all denne ventingen; at vi er sammen. At vi bryr oss om og med. Hjelper hverandre og strekker ut en arm. Ikke bare låner ut en plass ved julebordet til fremmede eller deler ut gaver til vanskeligstilte, men også bryr oss om de vi kjenner rundt oss. Kanskje finner vi noen som trenger oss mye nærmere enn vi en gang trodde. For de er der, bak lystige oppdateringer og glansede julekort; tankene, sykdommene, ensomheten, utfordringene. Jeg vil bruke ventetiden min på å vente sammen med andre, og da blir kanskje min egen venting litt lettere å leve med også…

omsorg

Reklamer

HelgeHelter

Noen helger går bare alt på skinner, andre helger kan det virke som om skinnene er lagt ned med krøll på. Dette har vært en sånn helg – på alle mulige måter!

Fredagen kom med vårlig håp i finværet og etter sykehusbesøk og avskjed med Ingeniøren, pakket jeg Bikkja og Lillemann i bilen og dro til Mamma og Gartneren. Bikkja fikk besøke SuperOnkel og takk og pris for det. For Supermammaen er åpenbart ikke immun mot magevirus som flyr i vårluften i kontorlandskapet, så lørdag morgen startet med krum rygg over toalettet. Og slik fortsatte den… Den nervøse magefølelsen fra fredagen var langt mer enn det, og i snødrevet på lørdag var optimismen snudd til bunnløs selvmedlidenhet der jeg lå på sofaen til mor og Ingeniøren satt glad og fornøyd i solsteika i fjellheimen.

Men heldigvis har Lillemann fantastiske besteforeldre som gjør alt de kan for at han skal ha en fin helg selv om mammaen hans har gått ned for telling. Så mens jeg lå i fosterstilling og syntes synd på meg selv, stod han og spilte piano og dansa med bestefar, lo seg skakk av mormors SovePingvin eller betraktet bestefars Dijeridoo-spilling med en betenkt og forundret mine. Bleier ble skiftet, mat ble servert og kveldsbadet ble tatt uten at jeg trengte å løfte en finger. Å dra på overnattingsbesøk i nabolaget var altså årets definitivt beste avgjørelse!

Så etter tre dager uten å holde på spesielt mye mat har jeg, skuffende nok, ikke blitt spesielt mye tynnere, men ekstremt slapp. Jeg har spist fiskeboller i hvit saus, noe jeg strengt tatt trodde jeg skulle slippe å gjøre på en stund, og jeg har fått mange små koseklemmer av Lillemann som lurer fælt på hvorfor mamma bare ligger der. Heldigvis har pappapermen gitt Ingeniøren en ørliten evne til å vise empati, så pleien har vært eksemplarisk og omsorgen har vært målbar. Den pappapermen blir jeg bare mer og mer glad i merker jeg!!!

 

Syk mamma