Engler i hvitt

Da jeg ble mamma kom det litt brått på. Fire overraskende uker for tidlig. Fødebagen var ikke pakka, bøker var ikke lest, kontrollfreaken var ikke klar!

I dag er det Verdens PrematureDag. En dag der vi som har opplevd å få livene våre endret for alltid litt for tidlig, setter oss ned og tenker på hva som ble, hva som kunne ha blitt. En dag der vi sender en tanke til alle dere som akkurat nå sitter ved siden av de bittesmå Superheltene deres og ber en bønn, holder pusten, føler dere som fisk på land i en verden full av skremmende lyder, ukjente mennesker, slanger, rør, ledninger og tynne, spede barnestemmer.

For livet på en nyfødtintensivavdeling er så langt fra det man ser for seg når man begynner den lange og spennende reisen mot foreldrerollen. Det lille, varme nøstet ditt ligger ikke inntil deg og lager ørsmå gryntelyder. Hun ligger alene i en kuvøse i en annen etasje. Og han som sparket så hardt i ribbeina dine for noen timer siden stelles av noen andre mens du har blitt statist i ditt eget liv. Utilstrekkeligheten kan føles så overveldende, sikkerhetsnettet er så til de grader fjernet under føttene dine.

Men så er de der, Englene i livet ditt. De som sitter og våker ved din sønns seng hvert minutt av døgnet, både når du er der og når du hviler. De som holder han i hånda når de må hjelpe han å puste. De som er der for han når de må koble på respiratoren. De som får det første smilet om morgenen etter en hel natts uforstyrret søvn. De som ser den fortvilte mammaen, den rådville pappaen, de skrekkslagne besteforeldrene. De fantastiske, omsorgsfulle, hjertevarme sykepleierne.

Så i dag vil jeg hylle dere. Dere som står på hver eneste dag og natt. Dere som leser Anna Karenina ved siden av et fremmed barn og ikke hjemme i egen seng. Dere som krever et ekstra minutt fra overlegen fordi foreldrene trenger det. Dere som veileder i første bleieskiftet så ikke ledningene, men det nyfødte barnet er det den nybakte faren ser. Der er klipper for så mange, sikkerhetsnettet vi mangler. Når vi er på vårt aller mest sårbare, når nervene er så tynnslitte at de så vidt henger sammen, når spørsmålene er så mange fler enn svarene, da er dere der med deres tilstedeværelse, varme og omsorg. Dere er forskjellen på grusomt og uholdbart. Dere er styrken når vi ikke lenger finner den. Dere er verdens dyreste og verdens mest dyrebare barnevakt. Uten dere hadde mammalivet mitt blitt alt for kort, og starten enda bråere enn den ble.

Jeg har fått et barn i verdens tryggeste land å føde i. Det betyr ikke at alt alltid går på skinner, men når alt ser som mørkest ut så treffer du en Engel i Hvitt – ta vare på henne, hun fortjener det.

 

iPhonebilder 145

Reklamer

Kreftfri Jubeldag!!!

I dag har det endelig skjedd; Hr. Kreft har forlatt vårt hus! Og nåde han om han kommer tilbake!

10 år med etterkontroller er over for Ingeniøren og nå er han frisk. Vi har ikke lenger årlige kontroller å forholde oss til, prøver som må taes i tide, den alltid tilstedeværende, bittelille usikkerheten. Fra nå av skal han ikke forholde seg til laboratorier eller lange MR-undersøkelser. Legen har smilt og ønsket han lykke til. Sykepleieren har med strålende øyne og klar røst proklamert at han er på venterommet for siste gang. Hun har til og med bedt oss om å feire! Og det skal vi. Vi skal feire en vel kjempet kamp for livet. En kamp så alt for mange kvinner og menn, unge og gamle må kjempe hvert eneste år. Hver eneste dag.

Champagnen ligger til kjøl – i dag skal vi feire det vi har!

For etter noen nervepirrende dager med overstimulering og hCG-nivå for høyt til å være «ikke gravid», har vi i dag fått det endelige svaret; kroppen har rydda opp. Det gikk ikke denne gangen heller. Men det kan gå! Vi vet at det er en mulighet. Det gikk jo nesten! Og i fryseren ligger to små håp som bare må overleve tining før de får flytte inn på prøve; håper en av de finner seg godt til rette…

Men i dag er en solskinnsdag. En magisk dag vi har ventet lenge på. En dag vi aldri kommer til å glemme. Uansett hvor stort ønsket om et nytt barn er, så overskygger det aldri viktigheten av å ha hverandre. Og noen ganger har man kanskje godt av å bli minnet på nettopp hvor heldig man er. Vi vil aldri helt slippe unna da Ingeniøren må fortsette å få testosteroninjeksjoner resten av livet, og arret som går nedover hele magen vil aldri bli borte. Men selv om det er der, vil spøkelset som fulgte med på avstand før være borte for alltid. Og når jeg tenker meg om, så ser jeg ikke lenger arret. Jeg tenker ikke lenger på hva som har vært. For når Lillemann stråler opp og den lille Mini-Ingeniøren holder hardt rundt pappaen sin så vet jeg at pappaens seier er så uendelig mye større enn jeg noen gang kan forestille meg. Han er frisk, balleløs og pappa. For noen år siden ville det aldri vært mulig!

Så i dag, når korken sprettes og vi synker ned ved siden av hverandre og lar ett lettelsens sukk gå gjennom rommet, så skal jeg sende en tanke til alle de som hver dag gjør en forskjell i helsevesenet. Som vier livet sitt til forskning. Som tvinger 25 år gamle jyplinger til å fryse ned sæd. Alle de som har en hånd å holde i, som tørker en nesten usynlig tåre på vei ned mot en utgrått pute. Alle de som holder mot oppe og vonde tanker nede. Som kjemper mot statistikker og syke celler.

Tusen takk for at dere finnes!

Tusen takk for den jobben dere gjør!

Uten dere hadde jeg ikke hatt familien min.

 

Vi skal feire det vi har!

Vi skal feire det vi har!

Ett halmstrå…

Noen visste så alt for godt at alt slitet, alle opp- og nedturene og alle hormonkarusellene familien har vært med på i det siste, ikke har gitt de resultatene man har håpet på. Etter noen lange døgn sitter vi igjen med ett, bittelite, enslig håp. Ett embryo, alene i verden. Realisten i meg er svært skeptisk.

Ok – her er det som taler FOR:

  1. Man trenger bare ett for å få ett barn
  2. Ferske forsøk gir mye større mulighet enn TIN (nedfryste embryoer, som er det Lillemann er)
  3. Jeg har vært gravid en gang før, så kroppen «kjenner igjen» det som skjer

Allikevel har jeg mista håpet. Jeg tror ikke vi kan være så heldige 5. juni to ganger. Jeg tror ikke vi kommer til å møte den lille personen petriskålinnholdet kan bli. Jeg er redd vi har tapt nesten før vi har begynt.

Ett ørlite håp. Etter uker med medisiner og harde påkjenninger. Det føles som om man har svikta. Alle leger og sykepleiere, familie, venner og ikke minst Ingeniøren og Lillemann. Med ett så er man så fryktelig alene med ansvaret for resultatet. Alle har prøvd sitt beste, men det var min kropp som ikke leverte.

Jeg er vant til nedturene, men det gjør like vondt for det.

Kjære Lille Frø – du er det mest velkomne lille frøet jeg vet om, så fra i morgen må du klamre og klore deg fast og bli med på den fantastiske reisen Livet er. For jeg skal gjøre alt jeg kan for å gjøre det til en magisk opplevelse, for det vet jeg at du vil gjøre for meg.

Og nå – når vi nærmer oss målstreken, så vet jeg at jeg er klar. Klar for å kjenne livet ditt begynne i min kropp. Klar for å levere deg over til verden. Klar for å oppleve en ny vår gjennom dine øyne.

I dag skal jeg synke litt sammen. Gi opp, om enn bare litt, ved siden av min sterke og tapre Ingeniør. Men i morgen, da er jeg der igjen.

Ett halmstrå klamrer jeg meg til. Jeg håper det er lysegrønt…

 

Halmstrå

Noen vet…

Jeg klarer ikke få kontroll over kroppen. Det kjennes ut som om hele meg rister, jeg er stuptrøtt, men får ikke sove. Skrubbsulten, men klarer ikke spise. Jeg har vært oppe siden kl 06.00 med en lysvåken morgenfugl som stort sett aldri står opp før 08.00 om han får bestemme selv, og nå sover Bikkja og Lillemann, mens jeg sitter som et tent lys og ser på klokka som snegler seg av gårde. Noen vet, men jeg må vente…

Jeg venter på å få ringe labben på Riksen. Jeg skal få vite om håpet fortsatt er lysegrønt eller sluknet for denne gang. De vet og har visst lenge, men nå er de travelt opptatt med dagens par, så jeg får ikke vite før etter 14.30. Fra kl 06.00 til 14.30 er det fryktelig mange, lange timer… Så selv om det å ta ut egg fremstår som den rene, fysiske tortur for min del, så tror jeg faktisk dette er enda verre. Å vente. Å være tålmodig. Jeg innehar ikke den egenskapen!

Jeg veksler mellom 100% skråsikkerhet på at vi får beskjed om at det er null resultat. Ingen embryoer. Nada. Og en betryggende ro på at vi strengt tatt har fått veldig gode resultater tidligere, sånn at dette bør gå veien. Ingeniøren sitter på jobb og er superoptimistisk og satser på fem. For selv om det for mange virker helt søkt, så er det faktisk den sindige og pragmatiske Hedmarkingen som ser livets lyse sider i familien vår. Jeg forbereder meg alltid på det aller verste og regner med fatale utfall, og gleder meg heller nøkternt om jeg blir gledelig overraska. Og nå er jeg nede i en dyp bølgedal. Jeg har en sterk følelse av at tida har stoppa og jeg har sjekket alle klokkene i huset for å være sikker på at de faktisk går. Jeg har prøvd å se på herrrrrlig trash-tv på TLC og jeg har forsøkt å sove. Til ingen nytte. Jeg rister og skjelver og vil helst bare flytte ut av kroppen og livet, og bytte med noen andre.

Men jeg skjønner at det ikke går. Jeg må møte dette som alt annet og ta de slagene eller gledene som kommer. Men hvordan jeg skal klare det, stiller jeg meg mildt sagt undrende til. Noe sier meg at uansett utfall så kommer jeg til å sovne tungt og godt i natt, for kroppen jobber på høygir, så dette må jeg jo bli sliten av!

Jeg orker snart ikke mer, men vet jeg må holde ut. Og det verste er nesten å vite at noen vet. Noen vet, men jeg må vente…

 

Ring

Klekkeri – klekkera

I natt tror jeg ikke jeg var nedom madrassen ett sekund. Jeg har hørt knoppene spire på Smørblomstene og fuglene starte dagen. Jeg våkna før vekkerklokka og tårene har trilla uten stans i flere timer. Jeg har grua meg så fælt, og jeg har grua meg med rette. Min egglegging er langt fra smertefri, dog ikke så pinlig som guttas bidrag på en dag som denne…

Å si at egguthentingsdagen ikke har et snev av klekkeri og samlebånd over seg, vil være å lyve. Par etter par kommer inn, mann etter mann henter runkekølapp og kommer rødmusset ut til oss andre igjen. Så selv om min selvmedlidenhet på å få skjeldent vondt av verpeseansen er rimelig stor, så er den langt fra så graverende som selvrespektbristen disse mannfolka må få på en slik en dag. Ingen snakker om det – men vi vet hva du har gjort…

Venterommet er fylt opp av spente par som takler det hele på hver sin måte. Noen blir overgira, høyrøsta og rake i ryggen, andre igjen sovner av likegladpillen og henger siklende i et hjørne. Jeg – jeg gråt. Igjen. For selv om jeg sier fra og prøver å fortelle at jeg faktisk gruer meg mer til dette enn en eventuell ny fødsel, så føles det ikke som om lokalbedøvelsen virker og smertene tilsvarer alle tidligere og kommende mødres eggløsninger og menssmerter; samlet i en. Det stikkes og graves og suges og skylles, og mens jeg gråter, og legen ønsker å avbryte seansen, biter jeg tenna sammen og mumler frem et «ikke faen». Jeg har da vel ikke kommet hit for å vise meg som en kylling og avbryte, bare fordi det føles som om jeg skjæres opp innvendig med en litt sløv kniv!?! Og det er når jeg trilles ut der alle de andre går, når jeg ligger i fosterstilling og spyr, mens dama som var inne etter meg går hjem med lette føtter, at jeg føler at verden er bittelitt urettferdig.

Men omsorgen fra sykepleiere er overveldende og etterhvert får jeg både bolle og brus av Ingeniøren. Jeg får enda en Paralgin Forte og sovner for andre gang. Og fire timer etter inngrepet, når alle de andre parene har dratt hjem for en evighet siden og hele avdelinga spiser lunsj, da får også jeg endelig på meg klærne og klarer å gå de få hundre meterne til parkeringshuset. Og bak oss ligger seks ørsmå håp i hver sin petriskål og gjør sin livs jobb. Og i morgen får vi vite om jobben er gjort bra nok og om vi får sette inn et lite frø på torsdag. Og gjør vi det, så er det nøyaktig samme dato som vi satte inn Lillemann på, to år etter. Det kan bli vår families julaften og 17.mai på en gang. En flaggdag for all fremtid. Men da må vi ha litt ekstra flaks. Og det syns jeg faktisk vi fortjener, selv om vi allerede har lykkes en gang. Er det for mye å ønske seg?

 

UtgråttSelfie

UtgråttSelfie

 

Jeg må takke for alle lykkeønsker, meldinger, tanker, bønner og jeg-vet-ikke-hva. Det varmer som bare det!!! Og så må jeg legge til at det er svært skjeldent man får så vondt under egguttak som jeg får. De aller fleste oppfatter det som ubehagelig, men kan gå hjem rett etterpå med æren i behold og Paracet i veska!

Pessimist javisst!

Jeg vet hvordan jeg skal takle en negativ graviditetstest. Jeg vet hvor lei meg jeg blir når jeg får mensen midt i et forsøk. Jeg vet ikke helt hvordan jeg takler å lykkes.

Hva skal jeg si? Hva skal jeg skrive? Hvem skal jeg fortelle det til? Jeg kommer sikkert til å ville rope det ut over alle tak og til alle jeg kjenner. Jeg tipper jeg vil komme til å bli enda mer tullete enn jeg allerede er. Og jeg vet om mange som vil bli veldig glade sammen med oss. Av en eller annen grunn så er jeg veldig rolig på dette nå. Altså, misforstå meg rett; ikke på å eventuelt bli gravid! Det stresser meg noe helt vanvittig, men dette forsøket er helt annereldes enn de vi har hatt før. Jeg har satt inn fire små håp og denne gangen har jeg ikke helt forstått at vi er på vei til å vekke håpet til livet igjen.

I går hadde Ingeniøren ett av sine skjeldne, men veldig varme empatiøyeblikk. La oss bare si det sånn; min mann er bedre på å bygge noe enn å spørre hvordan jeg har det! Men når han først spør så vet jeg at han virkelig lurer og gir meg hele seg og litt til. Så da han stilte meg spørsmålet om hvordan det egentlig går med meg, der jeg lå henslengt på sofaen, så begynte jeg selvsagt å grine. Jeg er 100% rævva på å ta i mot omsorg og omtanke. Dette slår stort sett ut i at jeg griner som en foss hos legen, sammen med snille kolleger eller som i går – hjemme sammen med mannen min. Jeg klarer nesten ikke snakke om noen ser medlidende på meg eller forteller meg at det er helt forståelig at jeg er sliten eller litt redd for å få et barn til. Det renner over og det har så visst ikke blitt noe bedre etter at jeg fikk Lillemann – skal tro hvordan det blir om jeg får en til!

I dag har Lillemann fått være med på sykehuset igjen, og denne gangen fikk han hilse på flere av de fantastiske, varme sykepleierne jeg føler jeg kjenner så godt fra forrige gang. Og det er egentlig først når du møter de som jobber med å lage disse små miraklene at man virkelig skjønner hvor stort det er at vårt lille menneske finnes. Etter 10 år på fryseren som sperm og deretter en tur innom en ny fryser som embryo, så er det ikke bare vi som syns det er helt ufattelig at han sitter sammen med oss og spiser brødskivene sine som den lille mannen han er.

La oss si det sånn; jeg frykter en småkvalm sommer på Kreta, men satser på oliven og hvitvin i skyggen! Er så mye lettere å bli gledelig overraska enn overraskende skuffa…

 

Lunsjdate med Lille Flørt!

Lunsjdate med Lille Flørt!

Your order is receved

Det kribler i magen og det bobler litt i blodet. Og samtidig er jeg utmattet og stuptrøtt. Jeg har hatt nervøs tarm i hele dag og lurt litt på om jeg må kaste opp. Og jeg har vært sprekkferdig av stolthet og evig takknemlig overfor flinke folk. Vi er tilbake på Kvinner og Barn på Rikshospitalet. Ordren vår er behandlet og vi er i gang igjen; jeg skal atter ringe ukjente folk neste gang jeg får mensen…

Det er fire måneder siden vi sendte henvisning om Søskenforsøk til Reproduksjonsmedisinsk seksjon og endelig er vi inne i systemet igjen. Og det føles HELT sjukt! Her har vi hendene fulle med Bikkja og Lillemann fra før, og så går vi altså hen og bestiller oss en ny! Jeg som har blitt så glad i friheten min ved å ha en «stor» gutt og nyter å gå en sommer i møte uten amming eller morgenkvalme. Er vi riktig heldige så er det jo bare å skyte en lang, hvit pil etter den rosèvinen!

Men det vanskeligste er kanskje at jeg også vet så inderlig godt hvor mange skuffelser vi kan møte på før vi kommer så langt. Alle ørsmå håp som blir slukket nesten før man har rukket å kjenne på at de finnes. Alle forventninger og drømmer, tanker og planer. Jeg gruer meg til at jeg, selv om jeg vet at jeg ikke må gjøre det, på nytt setter resten av livet mitt på pause og venter på at det store skal skje. At jeg skal bli så oppslukt i dette at jeg glemmer å være god mamma for Lillemann – eller at hormonene gjør at jeg ikke strekker til verken her eller der. At jeg blir ei trollkjerring dag ut og dag inn med mørkt sinn og sylskarp tunge. For det er ikke lett å legge fremtiden i andres hender. Det er ikke lett å gå og vente på at kroppen skal respondere som den skal mens du reiser i skytteltrafikk mellom hjem, sykehus, jobb, sykehus, jobb og hjem for å sjekke blodprosenter og livmorvegger. Jeg misliker sterkt lyden av påminnelser om medikamenter som må tas til faste tider eller å bli satt sprøyter på av en litt overivrig huslegeIngeniør.

Samtdig er jeg så takknemlig og heldig! Jeg er frisk,  jeg er fruktbar, jeg får hjelp av et fantastisk helsevesen og ingen stiller ett eneste spørsmål ved om det er verdt det eller om vi fortjener det. Ingen sender en regning i etterkant eller forteller oss hva vi koster samfunnet – de ser bare gleden i å kunne gjøre familien vår litt mer komplett! Jeg kunne ønske enda fler fikk muligheten til å få hjelp. At man fikk flere forsøk og at aldersgrensen ble byttet bort med en variabel fruktbarhetsgrense. Jeg kunne ønske man kunne fryse egg for kvinner med dårlig tid og jeg kunne ønske vi kunne forklare enda mer av den uforklarlige barnløsheten. Jeg kunne ønske jeg kunne si til alle jeg møtte i dag at det kommer til å ordne seg, men det kan jeg ikke. For det vet vi at det ikke gjør.

Og det er ikke sikkert at det ordner seg for oss heller. Lillemann kan forbli enebarn for alltid og vi kan bli en ettbarnsfamilie. Og det er helt greit. Jeg kommer til å bli trist. Og jeg kommer helt sikkert til å syns det er urettferdig. Men det er greit. Jeg har fått ett barn. Jeg har opplevd å bære han og få han til meg. Jeg har opplevd det store og fantastiske, det sårbare og tøffe. Og selv om jeg gjerne vil oppleve det igjen, så er jeg forberedt på at det ikke skjer. For midt oppe i all eufori og håp, så sitter Realisten min ved siden av meg og er direkte og ærlig som vanlig. Heldigvis.

Jeg vil ta dere med på reisen vår. Uansett hvordan den ender, om enn noe parfymert til tider. Jeg vil vise dere Englene og Legene, et helsevesen på sitt aller beste, dessverre med litt lite tid til omtanke, men mye tid til perfeksjonisme. Jeg vil ta dere med på gleder og sorger, håp og skuffelser – for de vil komme. Og på en coctail av vårsol og folat kan jeg strekke armene mot sola og rope ut – BRING IT ON! For jeg er klar!!!

God helg!!!

Kvinner og Barn