Forengstelsen

Så har den begynt å komme snikende. Engstelsen. Eller forengstelsen – den som kommer sammen med forelskelsen. Jeg får angst nå jeg ikke er kvalm og hater litt når jeg er det. Jeg klemmer på puppene og kjenner på angsten. Er de litt mindre? Er de kanskje ikke så ømme i dag som de var i går? Kan jeg fortsatt være gravid? Hvor lenge får jeg lov til å være det denne gangen?

Da jeg gikk gravid med Lillemann brukte jeg hele første trimester, og vel så det, på å google. Jeg googlet ALT! Jeg vet alt for mye om hva som kan gå galt. Når det kan skjære seg. Jeg vet for mye om prosessen frem til embryoet fester seg, og jeg vet for mye om Missed Abortion, spontanabort, svangerskap uten for livmoren, cycter og jeg-vet-ikke-hva. Men jeg vet også at jeg ikke kan gjøre en eneste forskjell. Jeg kan ikke påvirke utfallet. Jeg må bare vente. Og det gjør jeg.

Dagene snegler seg liksom av gårde mens jeg venter på å komme til uke 8 og få tatt min første ultralydundersøkelse. Få se et bankende hjerte. Gjøre det uvirkelige virkelig. Få søkt om fødeplass. Sikre meg en seng på Riksen. Gjøre alt i min makt for å føle meg trygg.

Jeg har bestemt meg for å nyte dette svangerskapet. Ikke vente på at det skal bli fint, men gjøre det fint! Nyte hver dag. Glede meg over at vi nærmer oss premien med museskritt. Jeg aner ikke hvor lenge det vil vare, om vi kommer helt i mål. Om det blir en ny dramatisk start på livet for et lite menneske eller om jeg endelig skal få den fine fødeopplevelsen og den helt vanlige barseltiden som jeg ønsker meg så veldig. Jeg kan ikke forberede meg på alt. Jeg kan ikke legge en plan. Jeg kan bare vente…

Og mens jeg venter så vokser kjærligheten og forelskelsen blomstrer. Dagene er fylt med et nytt lys, en ny farge. Jeg kjenner meg heldig og forvirra. Jeg er overlykkelig og dritredd. Og jeg er utålmodig. Og jeg tenker på alle de som ikke kom i mål denne gangen heller. De som er ferdig med å vente for i år. Og da får jeg nesten dårlig samvittighet. For jeg nærmer meg å ha to gull i livet mitt. Jeg får kanskje oppfylt drømmen min akkurat som den har vært i alle år. Akkurat som man ser det for seg når man er ei litta jente… Og det er angsten for å miste den muligheten som driver forengstelsen videre. Den store forelskelsen i den lille ukjente, og engstelsen for å aldri bli kjent.

Jeg vet jeg har ønsket meg mye i år, men jeg har ett siste lille ønske – la 2015 bli året der vi og mange av dere andre der ute får drømmen oppfylt! Det er så mange der ute som kjemper sin livs kamp hver eneste dag. En kamp mot egen skuffelse, mot sorg, mot alle spørsmålene. Jeg håper så inderlig at dere snart kan svare de fremmede og nysgjerrige med hodet høyt hevet og et hjerte fylt av varme og en gryende forelskelse… Jeg tenker på dere!

4+4

Advertisements

Gamle synder

Jeg hadde lovet meg selv å ikke Google. Jeg har sagt til meg selv 1000 ganger at jeg skal puste med magen, nyte Lillemann og ikke tenke på hva som kan bli eller kunne ha blitt. Fy søren så dårlig jeg er til å lytte til meg selv!!!

Denne formiddagen har gått med til å vaske badet (jeg vasker stort sett veldig mye når jeg er stressa eller nervete) mens poden har blitt underholdt av sine to beste venner; Herr Vaskemaskin og Fru Tørketrommel. Og mellom skrubbing av do, pussing av speil og gnikking på gjenstridige tannpastaflekker, har jeg lest om smerter og ikke smerter, symptomer på dag tre og symptomer først i uke 10. Jeg har lest meg opp på forskjellene på Lutinus og Crinone (progesterontilskudd IVF-ere tar da de ikke produserer det selv i begynnelsen), jeg har vært brennsikker og usikker og jeg har nesten tatt livet av den overivrige Bikkja.Det har med andre ord klikka for meg…

For selv om de tøffe dagene med sprøyter og nesesprayer og evigvarende legebesøk er over, så er vi nå inne i den aller grusomste perioden ved et prøverørsforsøk. Så populært kalt «Rugetiden». I alt for lang tid må man bare vente. Vente på at HcG-hormonene stiger, og man er gravid, eller de forblir på stedet hvil – og man har mislykkes med forsøket. Noen lange dager som snegler seg av gårde og hvor hvert eneste miniatyriske tegn sender deg rett til himmels, før en realitetssjekk får deg til å innse at du bare måtte prompe litt og at det slettes ikke var festesmerter, men luft i magen. Dager der man lever som om man er gravid, men ikke vet om man er det. Dager der det eneste man vil er å tisse på en pinne og sjekke om man kan krysse av for enda en milepæl og begynne å leve livet sitt igjen, om enn et helt annet liv enn før de to, magiske strekene dukket opp.

Når jeg ser tilbake på hvordan det var med Lillemann, så ser jeg en rosa sky der jeg bare visste at jeg var gravid en time etter at vi kom hjem fra innsetting. Men når jeg tenker på hva jeg egentlig husker fra graviditeten og den tida der, så blir jeg jo litt usikker på om det faktisk stemmer. Jeg ser for meg en tid der jeg var et to og der jeg aldri var helt alene, og nå føler jeg meg ensom. Men hvor kommer tosomheten fra? Den kommer jo ikke fra et lite knappenålsstikk som så vidt har kommet seg inn i livmora mi, nei den kommer fra hele reisen – og den kommer over tid. Så kanskje jeg ikke skal lete så mye etter den andre sjelen riktig enda, men heller etter min egen. Prøve å finne ro med at livet gir deg det det skal og at jeg ikke er herre over min egen skjebne.

Og så får Google være Google, med sine fora fylt med hekser forkledd som velmenende medmødre og utslitte prøvere. Jeg vet at det kan gå, og går det ikke nå, så må vi bare prøve igjen. Og går det ikke, så blir det jo hvitvin ved den private Poolen på Kreta senere i sommer – og det kan jo fungere som et ok plaster på såret og pust i bakken før nytt prøverør og barnehagestart i august! Hvis jeg er helt alene altså…

 

Mammaforum