Forengstelsen

Så har den begynt å komme snikende. Engstelsen. Eller forengstelsen – den som kommer sammen med forelskelsen. Jeg får angst nå jeg ikke er kvalm og hater litt når jeg er det. Jeg klemmer på puppene og kjenner på angsten. Er de litt mindre? Er de kanskje ikke så ømme i dag som de var i går? Kan jeg fortsatt være gravid? Hvor lenge får jeg lov til å være det denne gangen?

Da jeg gikk gravid med Lillemann brukte jeg hele første trimester, og vel så det, på å google. Jeg googlet ALT! Jeg vet alt for mye om hva som kan gå galt. Når det kan skjære seg. Jeg vet for mye om prosessen frem til embryoet fester seg, og jeg vet for mye om Missed Abortion, spontanabort, svangerskap uten for livmoren, cycter og jeg-vet-ikke-hva. Men jeg vet også at jeg ikke kan gjøre en eneste forskjell. Jeg kan ikke påvirke utfallet. Jeg må bare vente. Og det gjør jeg.

Dagene snegler seg liksom av gårde mens jeg venter på å komme til uke 8 og få tatt min første ultralydundersøkelse. Få se et bankende hjerte. Gjøre det uvirkelige virkelig. Få søkt om fødeplass. Sikre meg en seng på Riksen. Gjøre alt i min makt for å føle meg trygg.

Jeg har bestemt meg for å nyte dette svangerskapet. Ikke vente på at det skal bli fint, men gjøre det fint! Nyte hver dag. Glede meg over at vi nærmer oss premien med museskritt. Jeg aner ikke hvor lenge det vil vare, om vi kommer helt i mål. Om det blir en ny dramatisk start på livet for et lite menneske eller om jeg endelig skal få den fine fødeopplevelsen og den helt vanlige barseltiden som jeg ønsker meg så veldig. Jeg kan ikke forberede meg på alt. Jeg kan ikke legge en plan. Jeg kan bare vente…

Og mens jeg venter så vokser kjærligheten og forelskelsen blomstrer. Dagene er fylt med et nytt lys, en ny farge. Jeg kjenner meg heldig og forvirra. Jeg er overlykkelig og dritredd. Og jeg er utålmodig. Og jeg tenker på alle de som ikke kom i mål denne gangen heller. De som er ferdig med å vente for i år. Og da får jeg nesten dårlig samvittighet. For jeg nærmer meg å ha to gull i livet mitt. Jeg får kanskje oppfylt drømmen min akkurat som den har vært i alle år. Akkurat som man ser det for seg når man er ei litta jente… Og det er angsten for å miste den muligheten som driver forengstelsen videre. Den store forelskelsen i den lille ukjente, og engstelsen for å aldri bli kjent.

Jeg vet jeg har ønsket meg mye i år, men jeg har ett siste lille ønske – la 2015 bli året der vi og mange av dere andre der ute får drømmen oppfylt! Det er så mange der ute som kjemper sin livs kamp hver eneste dag. En kamp mot egen skuffelse, mot sorg, mot alle spørsmålene. Jeg håper så inderlig at dere snart kan svare de fremmede og nysgjerrige med hodet høyt hevet og et hjerte fylt av varme og en gryende forelskelse… Jeg tenker på dere!

4+4

Advertisements

Advent – ventetid

Så er den her; den sitrende, spente, lune, velduftende tiden der vi venter og løper, jager og nyter. Der vi plutselig skal møte all vi ikke har sett siden forrige jul. Der den ene feite middagen avløser den andre i en lang rekke av julebord, jultretenning, kakebakst, fest og fjas, og all hyggen avløses stort sett kun av en og annen runde med forkjølelse eller omgamgssyke. For en fantastisk tid!

Jeg innrømmer glatt at jeg er litt over gjennomsnittet juleglad. Eller egentlig mest adventsglad! Og noen ganger får adventen virkelig mening. Som det året jeg gikk gravid med Lillemann og adventen virkelig var en ventetid. Eller i år – når vi venter på å lykkes med å gjøre vår lille prins til storebror. Og ventingen blir litt mer meningsfull når man vet hva man venter på. Når man kjenner at hjertet er mer enn klart til å ta i mot et nytt lite menneske, en ny liten kjærlighet.

Kroppen er klar og vi skal åpne den mest spennende adventsluken om bare to dager. Da skal vårt siste nedfryste håp tines, og vi sitter med en 50-70% sjangse til å få satt inn en ny mulighet før jul. Går ikke det må vi begynne helt på nytt igjen. På vår siste runde med nesespray, sprøyter og egguthenting i det offentlige. Vår siste mulighet til å få to helt biologiske barn. Vår siste mulighet til å lage et søskenmirakel. Men det er ikke nå. Det er ikke en virkelighet enda. Før vi kommer dit skal vi satse alt vi har på at det lille håpet vårt lar seg tine og kan flytte inn om to dager. At et lite julemirakel slår til og at vi kan få tidenes beste julegave. Jeg tar en dag av gangen, tør ikke håpe for mye, blir glad for hvert delmål som nåes, hvert lille skritt som bringer oss nærmere målstreken.

Tanken på at vi kanskje aldri når målstreken dukker opp oftere og oftere og gir meg gåsehud av redsel. At vi kanskje en gang må gi opp, leve livet med ett barn, men heldigvis et fantastisk barn som sprer så mye glede og gjør meg så fantastisk stolt hver eneste dag. Vi vet at vi er heldige, og kanskje er det alt for mye å be om å få være så heldige to ganger, men jeg gjør det for det. Og jeg ber om det hver eneste dag. Jeg håper og tror, jeg gir ikke opp enda. Og jeg går på med hjertet utenpå kroppen og hormonrusen rivende i hjertet. Måtte våre bønner bli hørt denne gangen. Må noen gi liv til håpet. Krone innsatsen med seier. Ikke fordi vi fortjener det, men fordi vi trenger det. Vi trenger å komme i mål. Jeg trenger å komme dit.

Og i ventetiden spiser Lillemann pepperkaker i feberhyggen sin, Ingeniøren nyser av sviblene han ikke tåler og jeg tenner det tusende t-lyset i ren adventslykke. Og denne gangen har jeg faktisk gjort som jeg har sagt så lenge; jeg har sagt ja til ting, avtalt hyggelige treff og fine middager. Jeg skal ikke la denne adventen passere som en parantes mens jeg venter – for vi venter jo alle sammen! Vi venter bare på litt forskjellige ting. Og jeg gleder meg over alle dere som vil vente sammen med oss. Den støtten vi får og den fantastiske gjengen som sender oss gode tanker; dere gjør ventetiden lettere og så verdifull! Tusen takk for at dere er der ute…

 

Advent

Kjære, gravide venninne

Jeg hater deg ikke, jeg bare takler ikke min egen misunnelse. Jeg syns ikke du er enspora, jeg kunne bare ønske jeg kunne være enspora om de samme opplevelsene. Jeg syns ikke du er kjedelig, stygg, feit, vanskelig, ufølsom eller et dårlig menneske. Du er bare noe jeg ikke er  og jeg er ikke et bedre menneske enn at jeg blir sjalu.

Det er ingen selvfølge å bli gravid. Det ligger ingen automatikk i at livet blir som du vil og gir deg det du ønsker deg. Noen ting, som en dyr bil eller et flott hus kan du ønske deg, spare til, jobbe mot. Andre ting må du bare vente på. La kroppen, tilfelighetene og skjebnen bestemme. Og mens du venter popper det store, vakre, svulmende mager frem over alt. De er på bussen og banen, på butikken, i barnehagen og foreldremøtet. Det struttes i skog og kratt, fjell og daler. Og min mage er tom. Der er det ingen. Der lever bare håpet.

Jeg blir urimelig. Jeg kan sitte og se på «Unge Mødre» og rope ut mitt sinne og min frustrasjon. Jeg kan klikke over at folk får flere enn to barn. Jeg kan gråte en hel kveld av den fantastiske nyheten at noen jeg er glad i venter barn. Jeg måtte hjem og kaste opp første gang søsteren min ble gravid og jeg var milevis unna min store drøm om barn.

Det er en vanvittig ensomhet i det å ikke få barn. Det å ikke bli gravid. Det er så tungt å ikke få den voksende magen, føle at man mislykkes. Man vil ikke snakke om det, orker ikke ta det opp. Man orker ikke flere gode råd, ta mer folat, dyrke kjærligheten enda hardere. For den forsvinner nesten. Livet blir noe forbigående mens man venter på det som kommer. Som skal komme. Som må komme…

For hva er feil med meg? Har jeg gjort noe i et tidligere liv, er jeg ikke egnet til å avles på, er det noe galt med kroppen min?

Jeg har sluttet å skrike til TVen og skule bort på bulemager. Jeg klikker ikke på gravide venninner eller spyr av andres lykke – lenger. Jeg har opplevd gleden av å kjenne små sommerfuglvinger som rører seg som et lite blaff inni meg. Jeg vet hvor stort det er, hvor altoppslukende det føles, hvor selvsentrert man blir. Men jeg vet så godt hvordan det føles å stå utenfor det gode selskap. Der man føler seg som en annenrangskvinne. Der man aldri helt kan forstå, aldri helt delta. Å ufrivillig stå utenfor klubbhuset er ensomt.

Fortell meg hvor du er i livet, hva du føler og opplever. Ta med deg noen inn i din verden. La barnløsheten leve sitt liv mens du hopper på og blir med i ditt eget mens du venter. Jeg vet det er vanskelig og tidvis umulig, men det går an. Vertfall en time en gang i blant… Og i mens kan du trøste deg med at jeg har ikke blitt et så fryktelig mye bedre menneske; jeg syns fortsatt det er litt vanskelig når «alle andre» blir gravide og ikke jeg. Jeg har bare sluttet å synes det så høyt.

Infertility sucks

Vis meg din vandel!

Hvert år opplever ca 3000 par i Norge å slite med å få barn. Vi kaller det ufrivillig barnløshet. Vi har tusenvis av gode råd til de som opplever det; dere må hvile. Ikke tenk så mye på det. Ta dere en ferie! Hvor mange ferier skal man egentlig ta før man ber om hjelp? Hvor avslappa skal man egentlig bli før svigermor skjønner at det ikke er nok? Og hvor mye skal man måtte gå igjennom for å få sitt etterlengtede barn?

I dag er det å søke om assistert befruktning ei papirmølle helt uten sidestykke. Begge må henvises til en gynekolog eller spesialist. Begge må ta et utall pinlige prøver og svare på en mengde personlige spørsmål. Og til syvende og sist, selv om du står på alle prøvene, ja så skal legen som du kanskje har snakket med tre ganger, bedømme om du er skikket til å gjennomgå behandlingen. Om du vil tåle det. Om du er egnet til å få barn.

Nå vil Bioteknologirådet legge enda en sten til byrden; de har presentert et forslag om at alle par som søker om hjelp skal vise til plettfri vandel med en vandelsattest fra Politiet. Nå vet ikke jeg hvordan dette praktisk gjøres, men jeg kan med hånden på hjertet si at om jeg hadde blitt fortalt at dette var et krav for at jeg skulle få lov til å bli mamma, så vet jeg faktisk ikke hva jeg hadde gjort! Og jeg har mildt sagt plettfri vandel! Jeg er så redd for å gjøre noe galt at jeg får hjertebank når det er kontroll på banen, selv om jeg har billett. Jeg lå våken en uke med dårlig samvittighet da jeg hadde stjålet ei allerede panta flaske på nærbutikken og kjøpt en kjærlighet-på-pinne for den uærlig anskaffede krona. Jeg led så kraftig at det endte med at jeg fortalte om min ugjærning til mamma og ba henne pent om å betale ei krone ekstra neste gang hun var å handlet. Først for noen få år siden ble jeg klar over at hun aldri gjorde det; jeg har hatt en ny runde med store kvaler…

Til tross for dette ville jeg reagert. Jeg ville reagert på at vi, som må ha hjelp til å få barn på grunn av en alvorlig sykdom i fortiden, måtte bevise at vi ikke har gjort noe galt. At vi, som må ha hjelp, ikke er like naturlig skikket til å ta vare på et barn som alle andre. Jeg forstår tanken om at samfunnet ikke ønsker å stå ansvarlig for å ha medvirket til å skape et barn i en utrygg eller ikke skikket familiesituasjon. Greit, jeg ser den, men legene som vurderer paret som endelig har søkt om hjelp har allerede muligheten til å be om innsikt i vandel om de anser det som nødvendig. Og dersom det mot formodning skulle eksistere det minste snev av tvil, så gjør man jo det! Vi blir allerede testet for kjønnssykdommer og kromosomavvik, kvinnene er gjennom et ukjent antall gynekologiske undersøkelser, mannen runker i en kopp etter kølappsystemet i et åpent venterom. Det er tøft å be om hjelp. Det er hjerteskjærende å prøve og prøve, og det er tungt når underlivet ditt blir en del av noens arbeidshverdag flere ganger i uka. Og det er helt på trynet når man må gjennom hele søkerprosessen en gang til om man er så gal at man tenker at man vil forsøke en gang til (jmf. Rikshospitalets regler for søskenforsøk).

Vi trenger ikke en lengere vei til barn i de barnløse familiene. Vi trenger ikke mer byråkrati eller sterkere følelse av kritiske blikk og nøye vurdering. Vi trenger mere penger og skjønnsvurdering av hvor lenge et par får prøve å bli foreldre. Tilbudet må utvides i takt med det stadig stigende antallet par som sliter. Vi trenger mer åpenhet, større forståelse og mer innsikt. Fastleger må vite mer, se signaler, oppfatte de små, skjulte tegnene.

Ikke alle kan få barn. Ikke alle får barn. Alle burde få et tilbud om å forsøke. Ikke gjør det enda mer nedverdigende, enda tyngre, enda vanskeligere. La oss som trenger hjelp til å bli en hel familie få føle oss som vanlige folk med vanlige verdisett. Det holder at vi i dag må vente på at en fremmed signerer på at vi kan få til dette foreldrelivet, ikke mistenkeliggjør oss enda mer.

 

Infertility sucks