HormonTivoli

Jeg har hoppet på karusellen igjen! Her hviler vi ikke akkurat på noen lauvbær. Ikke finnes de heller. Det er ingen som legger ut roseblader eller løfter meg opp på kongestol. Skuffelsen må ristes av skuldrene av egen kraft, og motet for å fortsette må hentes fra mitt eget indre – heldigvis finner jeg det der. Og ganske lett til og med.

Jeg vet ikke om jeg har blitt dummere eller bare sløvet av hormoner og overivrige støttespillere. Jeg har hatt hormonpause i to dager – og nå går jeg på med panna først og prøver en gang til. Vi fikk raska til oss en siste mulighet før jul. En siste mulighet til å lykkes i 2014. En siste mulighet på dette forsøket.

Går det ikke nå må vi i gang med nesespray og sprøyter, egguthenting, håp, ønsker og tanker til høyere makter. Nå holder det kanskje med et lite brev til Julenissen. Eller kanskje man bare kan sende en sms?

Om jeg blir sliten, sier du? Ja, jeg blir det. Jeg blir dødssliten. Jeg føler den store dead linen nærme seg. Det punktet der vi ikke lenger har flere forsøk, ikke kan prøve mer. Jeg begynner å bli redd. Redd for å måtte innse at det bare blir ett barn. Men det kommer ikke i år. Det er ikke slutt enda. Og selv om jeg noen ganger tenker at det kanskje er godt om det er vi som tar avgjørelsen i stedet for å vente på at muligheten ikke lenger er der og vi ikke har et valg, så klarer jeg ikke å slutte å prøve så lenge det finnes en mulighet. Og jeg kommer til å fortsette å hvile, håpe, tro at det er mulig. Jeg kommer til å lete etter symptomer på at vi lykkes, kommer til å veksle mellom lysegrønt håp og bunnløs fortvilelse. Men denne gangen skal jeg gjøre det inntullet i røkelse og julesanger, vennehygge og førjulstradisjoner. Med alle de jeg er glad i rundt meg i lun peisvarme og kjærlig hjertevarme.

Jeg håper vi kommer så langt at det lille håpet i fryseren på Rikshospitalet får flytte inn. Kommer vi dit, så er de viktigste delmålene nådd, og bare tiden vil kunne fortelle oss om vi kommer i mål. Jeg er redd for å ikke komme dit, men det er en sjanse jeg må ta. Så hei verden, her kommer hun med litt av hjertet sitt utenpå kroppen igjen! Vær så snill og ta godt i mot meg, jeg vet ikke hvor mange flere sår jeg tåler…

 

Picture 054

Reklamer