På søndag leste jeg om Den Stille Julesorgen av Guro Hoftun Gjestad i VG. En trist historie om skilsmissebarnets vonde juleminner. Minnene om julene der man ikke følte seg hel. Der man savnet en… eller en annen… Der samvittigheten gnagde og den store julegleden glimret med sitt fravær. Det er ikke lett å ha to hjem når man er liten.
Ingen voksne kunne tenke seg å leve to steder, ingen barn heller. Det er fryktelig vondt å sitte med klumpen i magen som bare vokser mens ribba surrer i sitt eget fett og den ene av dine to sitter alene et helt annet sted. Jeg vet hvordan det er, men jeg vet også hvordan det kan bli! Møt min store, bråkete, moderne familie!
Lillemann har en bestemor og en morfar, en mormor og en bestefar, ja og en farmor og farfar da! Også har han en haug onkler og tanter. Bare to av de er egentlig helt ekte. Men følelser er tykkere enn blod og vann det blåser vi i, og etter to dager med Lillejul med to familiefløyer er jeg sikker i min sak; jul kan feires når som helst!
For det er egentlig ikke så viktig om det er den 20ende eller den 24de. Det spiller egentlig ingen rolle om vi tar pakkene før eller etter middagen. Det er viktig at vi er sammen, at vi har det hyggelig, at vi respekterer og lytter til hverandre. Det som betyr noe er at vi treffes! Jeg blir som smør når min niese på fire nekter å ligge febersyk hjemme fordi hun skal feire jul hos tante. Og selv om jeg får tidenes skyllebøtte for at jeg har pyntet juletreet for tidlig, så storkoser jeg meg av synet av Lillemann tett-i-tett med kusina si forran årets store hit; Frost. Eller når StoreFetteren og LilleFetteren bygger BrioTog med stor iver og glede dagen før og LilleFetteren slettes ikke vil dra hjem fra Mormor. Og i bakgrunnen sitter Oldefar og Oldemor og humrer over den store flokken som de sliter litt med å ha oversikt over.
Og etter to dager med julefeiring er alle litt ute av rutiner, legginga går sånn helt passe, mor i stua har sovet stort sett hele dagen kun avbrutt av to handleturer og koselig julebesøk, og morgenkvalmen ga seg sånn rundt klokka 19.17 i dag… Men når Lillemann satt på det nye akebrettet sitt og spurte etter tante og onkel, fetter og Bittemor før middag i dag, ja da gjør det ingenting at det meste er litt på halv tolv nå. Det er ferie, det er jul, vi har så mye å se frem til og vi legger et både tøft og fint år bak oss om noen få dager.
Så da senker dette skilsmissebarnet skuldrene og legger all energi i å gi sin egen lille prins en jul med glede og moro med venner og familie og mamma og pappa og lille frø i magen. For jeg vet at alle mine er med meg selv om vi ikke sitter sammen og jeg nyter min julekveld i fred for dårlig samvittighet og gnagende uro. Det tok noen år, men nå er den her – julegleden i storebarnhjertet…
JannOrama 