Forengstelsen

Så har den begynt å komme snikende. Engstelsen. Eller forengstelsen – den som kommer sammen med forelskelsen. Jeg får angst nå jeg ikke er kvalm og hater litt når jeg er det. Jeg klemmer på puppene og kjenner på angsten. Er de litt mindre? Er de kanskje ikke så ømme i dag som de var i går? Kan jeg fortsatt være gravid? Hvor lenge får jeg lov til å være det denne gangen?

Da jeg gikk gravid med Lillemann brukte jeg hele første trimester, og vel så det, på å google. Jeg googlet ALT! Jeg vet alt for mye om hva som kan gå galt. Når det kan skjære seg. Jeg vet for mye om prosessen frem til embryoet fester seg, og jeg vet for mye om Missed Abortion, spontanabort, svangerskap uten for livmoren, cycter og jeg-vet-ikke-hva. Men jeg vet også at jeg ikke kan gjøre en eneste forskjell. Jeg kan ikke påvirke utfallet. Jeg må bare vente. Og det gjør jeg.

Dagene snegler seg liksom av gårde mens jeg venter på å komme til uke 8 og få tatt min første ultralydundersøkelse. Få se et bankende hjerte. Gjøre det uvirkelige virkelig. Få søkt om fødeplass. Sikre meg en seng på Riksen. Gjøre alt i min makt for å føle meg trygg.

Jeg har bestemt meg for å nyte dette svangerskapet. Ikke vente på at det skal bli fint, men gjøre det fint! Nyte hver dag. Glede meg over at vi nærmer oss premien med museskritt. Jeg aner ikke hvor lenge det vil vare, om vi kommer helt i mål. Om det blir en ny dramatisk start på livet for et lite menneske eller om jeg endelig skal få den fine fødeopplevelsen og den helt vanlige barseltiden som jeg ønsker meg så veldig. Jeg kan ikke forberede meg på alt. Jeg kan ikke legge en plan. Jeg kan bare vente…

Og mens jeg venter så vokser kjærligheten og forelskelsen blomstrer. Dagene er fylt med et nytt lys, en ny farge. Jeg kjenner meg heldig og forvirra. Jeg er overlykkelig og dritredd. Og jeg er utålmodig. Og jeg tenker på alle de som ikke kom i mål denne gangen heller. De som er ferdig med å vente for i år. Og da får jeg nesten dårlig samvittighet. For jeg nærmer meg å ha to gull i livet mitt. Jeg får kanskje oppfylt drømmen min akkurat som den har vært i alle år. Akkurat som man ser det for seg når man er ei litta jente… Og det er angsten for å miste den muligheten som driver forengstelsen videre. Den store forelskelsen i den lille ukjente, og engstelsen for å aldri bli kjent.

Jeg vet jeg har ønsket meg mye i år, men jeg har ett siste lille ønske – la 2015 bli året der vi og mange av dere andre der ute får drømmen oppfylt! Det er så mange der ute som kjemper sin livs kamp hver eneste dag. En kamp mot egen skuffelse, mot sorg, mot alle spørsmålene. Jeg håper så inderlig at dere snart kan svare de fremmede og nysgjerrige med hodet høyt hevet og et hjerte fylt av varme og en gryende forelskelse… Jeg tenker på dere!