Håpets lunefulle veier

Jeg skjelver over hele kroppen. Jeg klarer egentlig ikke sitte stille… Jeg vet ikke om det er kaffen eller gleden, men vi er et steg nærmere julemirakelet. Ventetiden kan for alvor begynne!

Når man henter ut egg prøver laben å få til så mange embryoer som mulig, og de man ikke setter inn (i mitt tilfelle alle som deler seg i riktig tempo utenom ett) fryses ned i flytende nitrogen og oppbevares i en stor tank. Min lille prins har ligget der en gang. Helt i ro. På vent. Og etter siste egguttak flytta det to ørsmå håp til inn i den store tanken. Under tining er det 50-70% sjanse for at de overlever og fortsetter å dele seg. Og så vil mellom 20-30% bli gravide når disse små håpene flytter inn i mors liv. For i hjertet, der bor de allerede…

Vi er ikke en familie forfulgt av flaks. Altså, kan noe gå galt, så pleier det å gjøre det. Men en gang i blant, når jeg for lengst har gitt opp og er på vei til å iverksette kriseplan tre – da slår lykken til! Da bestemmer skjebnen seg for at det er vår tur, og selv om vi ikke vet hvor langt lykken rekker denne gangen, så er det vertfall fortsatt liv i håpet og håp i livet! Vi kan begynne å håpe på et julemirakel! Vi kan skrive til julenissen, be en liten bønn, tenne noen lys og sende en god tanke til de som bestemmer sånt. For vi skal sette inn et lite adventsmirakel om bare noen timer. Lille Håp skal få flytte inn og bli med på resten av adventshyggen, et par julebord og en juleforestilling i barnehagen.

Og jeg lengter så etter å få kjenne at du er der. Å få være to i en. Ha deg med meg hver dag og ikke vite at du ligger der oppe på sykehuset helt alene. At du skal finne ut at du vil bli her. At det er i deg den lille sjelen vi savner i familien ligger. Den lille sjelen jeg vet er der ute, men som vi ikke har klart å fange enda. Den lille sjelen som allerede bor i hjertet mitt…

Akkurat nå er jeg fylt med glede. Jeg er fylt med håp. Litt av alt det adventen og jula handler om. Jeg var så sikker på at slaget var tapt og at vi måtte begynne på nytt etter jul. Men på et øyeblikk er alt snudd opp ned og jeg kan ikke gjøre annet enn å vente og håpe at du finner deg til rette. Hva skal jeg med adventskalender? Hver dag er en ny luke med nye utfordringer og sitrende spenning! Noen ganger byr livet på litt mer enn man tror man tåler, men så går det alikevel. Jeg er glad jeg holder ut. En dag blir det verdt det!

 

Håp

 

Advertisements

Lykke til

Jeg kjenner på redselen din, på usikkerheten, det store steget ut i det uvisse. Jeg vil så gjerne være der for deg. Holde deg i hånda, si at alt kommer til å gå så mye bedre enn du tror. Vise deg at du ikke er alene. Fortelle deg at cellegift ikke er så skummelt som det høres ut som. Men hva vet jeg? Jeg er jo nesten like redd som du er…

Men så er du ikke redd. Du blir klippen i alles liv. Den som står rak og legger to små barn med bandasjer rundt brystet og kreften i kroppen. For den var ikke helt borte like vel. Nå må den skremmes helt bort.

Nest etter kreft er kanskje cellegift det skumleste ordet jeg vet om. Jeg ser for meg hår som faller av, magre ansikter, tomme øyne. Det absolutte nullpunkt. Det værste stedet du kan være. Jeg blir redd. Jeg blir redd for å miste henne som står så sterkt. Hun som tåler alt. Hun som skal ha to kurer før jul og seks gjester rundt middagsbordet på julaften. Hun som elsker å pynte og vil ha alt på stell. Der vinduene skal være nyvasket og julegodtet hjemmelaget.

Men hva blir jeg redd for? Min egen sårbarhet? Min egen manglende udødelighet? Blir jeg redd for å se at styrken forsvinner? Hva frykter jeg egentlig? Alvorlighetsgraden eller frykten i seg selv? Jeg får gåsehud når jeg tenker på hva som skjer med deg. Det kjennes ut som blodet mitt fryser til is, så kald blir jeg. Og det eneste jeg kan gjøre er å være her, når du trenger det. Vaske vinduene dine eller sitte stille ved siden av deg og drikke te. For jeg kan ikke redde deg og jeg kan ikke ta bort uvissheten, men i ventetiden så venter du ikke alene. Jeg venter her sammen med deg. For i denne ventetiden venter vi alle på noe godt, og noen venter mer enn andre. Sammen venter vi best!

Og er det ikke det det handler om, sånn i bunn og grunn, all denne ventingen; at vi er sammen. At vi bryr oss om og med. Hjelper hverandre og strekker ut en arm. Ikke bare låner ut en plass ved julebordet til fremmede eller deler ut gaver til vanskeligstilte, men også bryr oss om de vi kjenner rundt oss. Kanskje finner vi noen som trenger oss mye nærmere enn vi en gang trodde. For de er der, bak lystige oppdateringer og glansede julekort; tankene, sykdommene, ensomheten, utfordringene. Jeg vil bruke ventetiden min på å vente sammen med andre, og da blir kanskje min egen venting litt lettere å leve med også…

omsorg