God jul!

Så er den varme, vakre ventetiden over. Snøen ligger lett på trær og busker, frostrøyken svøper oss inn der vi trekker inn i varmen og setter oss tett forran peisen. Det funkler i lys på trær og i staker og den mest julete av alle dufter brer seg inn i alle rom. Det er jul og nå kan julefreden senke seg.

Hos oss står kvelden-før-kvelden-ribba i ovnen og pakkene ligger klare under treet. Lillemann er umulig å legge og Bikkja er bortpå tre og pynt hvert femte minutt. Jeg har lagt beina høyt og prøver å ta det med ro, for i morgen passer det ikke med kvalme og tretthet; da går det i ett med familie og venner fra klokka tolv til sene kvelden og vi skal feire julekvelden i eget hus for andre gang. Så her har jeg tenkt å sitte mens Ingeniøren får stryke duk og servietter, og det eneste jeg skal gjøre er å meske meg med feit julemat og kanskje, hvis jeg orker, ta en alkoholfri øl…

Jeg kan nesten ikke vente til vi sitter forran TVen med strømpene våre, ved Møljebordet klokka 12 og på lyden av kirkeklokkene når vi setter oss til bords klokka 17. Jeg gleder meg til Lillemanns iver og glede, beteforeldre, onkel og oldeforeldres stolthet, et hav av gavepapir og velsmakende kalkun, Og jeg gleder meg til å legge hodet på puta når siste gjest har gått og strømpebuksa er kasta…

Så mens jeg venter på ribba så benytter jeg anledningen til å ønske dere alle en fantastisk julekveld og noen fine juledager sammen med venner og familie! Jeg håper dere får fine øyeblikk med deres kjære og at julen gir dere alt dere ønsker dere og litt til…

Joda – det ble julekort fra oss i år også…

Den bråkete julegleden

På søndag leste jeg om Den Stille Julesorgen av Guro Hoftun Gjestad i VG. En trist historie om skilsmissebarnets vonde juleminner. Minnene om julene der man ikke følte seg hel. Der man savnet en… eller en annen… Der samvittigheten gnagde og den store julegleden glimret med sitt fravær. Det er ikke lett å ha to hjem når man er liten.

Ingen voksne kunne tenke seg å leve to steder, ingen barn heller. Det er fryktelig vondt å sitte med klumpen i magen som bare vokser mens ribba surrer i sitt eget fett og den ene av dine to sitter alene et helt annet sted. Jeg vet hvordan det er, men jeg vet også hvordan det kan bli! Møt min store, bråkete, moderne familie!

Lillemann har en bestemor og en morfar, en mormor og en bestefar, ja og en farmor og farfar da! Også har han en haug onkler og tanter. Bare to av de er egentlig helt ekte. Men følelser er tykkere enn blod og vann det blåser vi i, og etter to dager med Lillejul med to familiefløyer er jeg sikker i min sak; jul kan feires når som helst!

For det er egentlig ikke så viktig om det er den 20ende eller den 24de. Det spiller egentlig ingen rolle om vi tar pakkene før eller etter middagen. Det er viktig at vi er sammen, at vi har det hyggelig, at vi respekterer og lytter til hverandre. Det som betyr noe er at vi treffes! Jeg blir som smør når min niese på fire nekter å ligge febersyk hjemme fordi hun skal feire jul hos tante. Og selv om jeg får tidenes skyllebøtte for at jeg har pyntet juletreet for tidlig, så storkoser jeg meg av synet av Lillemann tett-i-tett med kusina si forran årets store hit; Frost. Eller når StoreFetteren og LilleFetteren bygger BrioTog med stor iver og glede dagen før og LilleFetteren slettes ikke vil dra hjem fra Mormor. Og i bakgrunnen sitter Oldefar og Oldemor og humrer over den store flokken som de sliter litt med å ha oversikt over.

Og etter to dager med julefeiring er alle litt ute av rutiner, legginga går sånn helt passe, mor i stua har sovet stort sett hele dagen kun avbrutt av to handleturer og koselig julebesøk, og morgenkvalmen ga seg sånn rundt klokka 19.17 i dag… Men når Lillemann satt på det nye akebrettet sitt og spurte etter tante og onkel, fetter og Bittemor før middag i dag, ja da gjør det ingenting at det meste er litt på halv tolv nå. Det er ferie, det er jul, vi har så mye å se frem til og vi legger et både tøft og fint år bak oss om noen få dager.

Så da senker dette skilsmissebarnet skuldrene og legger all energi i å gi sin egen lille prins en jul med glede og moro med venner og familie og mamma og pappa og lille frø i magen. For jeg vet at alle mine er med meg selv om vi ikke sitter sammen og jeg nyter min julekveld i fred for dårlig samvittighet og gnagende uro. Det tok noen år, men nå er den her – julegleden i storebarnhjertet…

Respekt, ikke fjas!

Jeg tror aldri Otto Jespersen så for seg at hans harselering med tidsklemma skulle bli et begrep vi bruker på kvinner som forsøker å kombinere karriere og familie så mange år etter at han feide over alt og alle på NRK i beste sendetid ikledd skjørt og parykk. For hvorfor sammenligner vi oss med en humorfigur klekket ut av en av Norges dyktigste komikere? Skapt for å underholde en lørdagskveld. En kvinneskikkelse som blander det verste fra to verdener og presenterer det i en tannbleket, empatiløs innpakning uten finesse eller et eneste omsorgsgen i sin uelegante kropp. Og hvem skulle trodd at vi kvinner ville være så ryggradsløse at vi velger å bruke betegnelsen om oss selv og vår egen mislykkethet når vi føler vi har hendene for fulle og ikke mestrer de rollene vi har i hverdagen? Om enn så med et snev av et tappert forsøk på ironisk distanse.

For hvorfor trenger vi et begrep for en mamma i full jobb med ambisjonene i behold? Hvor er egentlig TårnLars? Jeg kjenner mange småbarnsfedre som føler tidsklemma puste dem i nakken hver eneste dag der de løper for å rekke barnehagen som alltid stenger litt for tidlig i forhold til ettermiddagens møtemaraton. Og timene fra jobb til man er ferdig med middag, lek, barne-tv, kvelds, bad og førtifire runder med «nå er det natta – nå skal du sove» er ikke noe mindre belastende for far enn for mor. Så hva er det som gjør at kvinner oftere enn menn føler de befinner seg i en dobbeltrolle, og oftere enn menn trekker seg ut av arbeidslivet eller legger karriereønskene på hylla? Er presset så mye større?

Min mann er mye flinkere enn meg til å bekymre seg for om taket på hytta er tett eller om vi må bytte til vinterdekk før denne eller neste helg. Jeg bekymrer meg for resten. Og ikke bare hjemme, men på jobben også. Jeg kjøper julegaver og bursdagsgaver, planlegger vennehelger, familiehygge, vinterdressinnkjøp, skriver ukehandlingslista, organiserer husvask, klesvask, vindusvask, bortpakking av sommerklær og utpakking av vinterklær. Og så legger jeg markedsplan, setter opp budsjett, funderer over personalsaker og er generelt bekymra for at jeg ikke gjør en god nok jobb siden jeg måtte gå litt tidligere både tirsdag og onsdag for å hente i barnehagen. Så da jobber jeg noen timer hjemme hver kveld for å være sikker på at jeg får gjort det jeg skal – pluss litt til. Sånn at jeg er helt sikker på at ingen kan si noe på at jeg som er småbarnsmor også er markedssjef. Så rakk jeg ikke trene denne dagen heller. Eller skaffe meg en hobby. Jeg orket heller ikke ta frem min indre sexgudinne og forføre mannen på en helt vanlig tirsdag midt i den fjerde runden med barnehagefeber og sjøulkhoste fra barnerommet. Alt det jeg vet er så viktig for at man skal klare å koble av, leve livet, bli inspirert.

Pappapermen hjalp. Pappapermen åpna et par Ingeniørøyne og viste på en eksemplarisk måte hvor mye et rekkehushjem krever for å fremstå som relativt beboelig. Dessverre har effekten avtatt noe over tid, men den lærte meg å overlate ansvar- og ham å ta det.
Nå tror ikke jeg at pappapermisjon vil fjerne Tårnfrid-stempelet fra det norske vokabularet, til det er begrepet for godt etablert og stigmatiseringen for sterk. Dog tror jeg en likere forventning til kvinner og menn i etableringsfasen vil kunne bidra til å hente frem en beundring for de som får til alt, og ikke et kritisk blikk. For det er forkastelig at ingen stiller spørsmål ved en mann med barn som prioriterer karriere, mens en kvinne med samme fokus blir stemplet som ei usympatisk skrulle portrettert av en mann i ufiks skjørtedrakt og fornuftig hælhøyde.

Jeg har ingen gode løsninger eller revolusjonerende råd å komme med, til det er jeg alt for langt fra en løsning på egen tidsklemme. Jeg løper også fra sønnen min mens han strekker seg etter meg en litt vel travel morgen der et fullsatt møterom venter på meg og mine betraktninger rundt neste års muligheter og begrensninger. Men en ting vil jeg at skal være klinkende klart for alle; jeg er ingen Tårnfrid når jeg velger å ha både barn og karriere! Jeg er en kvinne av vår tid og vårt samfunn. Så når jeg drar til Gardermoen før fuglene synger for å rekke å være i Stockholm og tilbake før dagen er omme og barnehagen stengt, ja da fortjener jeg respekt og ikke rollenavnet til en karikert fjasefigur fra slutten av 90-tallet!

 

 

Innlegget er publisert på Budstikka.no og er en kommentar til deres artikkel om et kvinnenettverk og deres Tårnfrid-møter.

To do or not; julekort!

Da jeg var liten ble jeg alltid ekstremt imponert over den stadig voksende haugen av julekort som ble skrevet – og den enorme haugen julekort som kom inn. Det stod nesten det samme på alle. Både de vi sendte og de vi fikk. Bortsett fra noen få og ekstremt lange julebrev. De kom gjerne helt fra Amerika og jeg leste de mange ganger…

Så kom den fantastiske nyvinningen «lag dine egne julekort med bilder av de vakre barna dine!» Og for en gangs skyld hev min mor seg over et ultrakommersielt produkt (har jeg nevnt at jeg ikke fikk My Little Pony fordi jeg allerede hadde en plastikkleke; Barbie..?). Og så begynte den evige jakten; jakten på det perfekte julekortbildet. Motivet var jo relativt selvforklarende, men nå skulle selve bildet tas. Og det gjorde man jo selv. Ett år satt vi i badekaret (!), et annet satt vi pent oppstilt med bleke fjes og høy feber… Lillebror kløp, mamma forsøkte alle triks i boka og jeg surmula. Og så måtte alle fremkalles for å se om noen av de 24 eller 36 bildene (ja, man tok en hel film) var presentable nok til å kunne sendes rundt til venner og bekjente og ekstremt fjern familie for å vise hvor store og flotte vi hadde blitt siden i fjor.

Mitt spørsmål er; hvorfor sender vi egentlig disse julekortene? Er det for å virkelig ønske noen en God Jul? Hadde det ikke vært bedre om vi ringte den gamle grandtanta eller besøkte de man aldri treffer, men som bor ett steinkast unna? Og man sender jo ikke kort før man får barn! Dette er et typisk post-barn-syndrom som jeg stiller meg svært undrende til… Hvorfor dukker dette enorme behovet for sende post når man får barn plutselig opp? Og hvorfor sender ikke barnløse par ut flere morsomme kort med bilder av seg?

I fjor var derfor min plan å boikotte hele fotokortmaset og sende ut ei sms eller en mms til de vi fikk kort av. Eller, opprinnelig var det ikke det. Men etter at jeg hadde gjort et tappert forsøk på mammas strategi og satt en noe motvillig (og småsjuk!) Lillemann i en gyngestol med hvit pels og en rød gris i hendene og tatt omtrent 200 bilder – uten å finne ett eneste ett der den lille mannen satt i ro, så i kamera og ikke lagde en merkelig grimase samtidig, bestemte jeg meg for å la det vær. Jeg følte meg passe rebelsk og syntes egentlig at jeg var ei ganske kul mor som ga blaffen i hele greia. Og så kom dagen for det årlige venninnejulebordet, og det hagla inn med fine julekort av små nøster og nydelige storesøsken. Jeg takket og bukket og følte meg fortsatt ganske kul… Helt til jeg på slump tok et av de fineste bildene jeg noen gang har tatt av min sønn. Og vips; på to timer og femten tastetrykk var 60 julekort bestilt og jeg var dratt inn i dragsuget.

Så nå venter jeg bare på blinkskuddet… Og kommer det ikke, ja så skal det komme. For nå er julekortzillaen vekket, og jeg skal fader ikke være noe dårligere enn de andre i år!

 

Julekort anno 1986 – ett av de bedre…

AdventsKalenderBonanza

Vi nærmer oss adventstiden med sjumilssteg og i disse dager er kjøpesentrene fylt opp av hodeløse høner og haner på jakt etter 24, 48 eller 72 små dritting som skal pakkes inn i sirlige små tøysepakker og henges på et hjemmelimt filtteppe. Av en eller annen grunn virker det som om advent har blitt en forventning om daglig oppakking av illeluktende lebepomader og Spiderman-viskelær og jeg blir så lei meg! For er det egentlig det det handler om?

Selvsagt er det ikke det, og det vet vi alle sammen. Og pakkekalenderne har utviklet seg langt bort fra det hjemmelimte filtteppet og over i de avanserte interiørbloggeres sfære for lenge siden. Og i kjølevannet sitter det en haug frustrerte mammaer med håret til alle kanter og teip på alle fingre som strever livet av seg siste kveld før den kunstferdige og kjærlighetsfulle kalenderen skal henges opp i tide. Og halvveis ut i desember begynner man plutselig å innse at det ikke var så lurt å belage seg på opplevelseskalender for å unngå det materalistiske fokuset heller, for nå er måneden fylt opp med turer til svømmehallen, avanserte bakeprosjekter som på ingen måte egner seg for tre viltre barn under ti år, og hver eneste kveld ender med at du ikke fikk gjort det du måtte rekke denne dagen heller. Lille julaften kommer med en utslitt mor og et skakt juletre, det siste juletreselgeren på bensinstasjonen hadde, og som han solgte deg til blodpris da han gjenkjente desperasjonen i blikket ditt.

La meg fortelle deg om mine julekalendere. De jeg fikk da jeg var liten. Den første jeg husker var fra Donald. Jeg husker det som om det var i går, først og fremst fordi det betød at jeg fikk Donald to uker på rad! Disney hadde allerede da knekt den kommersielle koden, så man fikk jo ikke hele kalenderen på en gang må vite! Men de hadde møtt sin overkvinne i min mor. Hun syns nemlig denne kalenderen var god som gull med sine små tegninger og trelinjersvers, så hun pakket kalenderen fint ned etter jul, teipet igjen alle lukene, og vips så hadde datteren hennes julekalender tre år på rad! Og jeg husker at vi pakket den opp fra den lille esken med adventspynt (må ikke forveksles med den store esken med julepynt!) og at jeg gledet meg hver eneste morgen til å krabbe opp på kjøkkenbenken og åpne teipen til en ny luke!

Like stor var nok ikke suksessen da mamma hadde kjøpt en alternativ pakkekalender på Ellos. Denne skulle deles rettferdig mellom storesøster og lillebror og alle de små striesekkene som hang på den store finerplatejulenissen inneholdt… litt mindre finerplatenisser. Som ingen helt visste hva vi skulle bruke til… Så året etter hadde den oppfinnsomme moren i huset byttet ut de uforklarlige nissene med sjokolader og annet smått og godt. Kanskje ikke det mest originale tenker nok du nå, og det kan jeg være enig i. Hadde det bare ikke vært for at hun hadde kommet over et rimelig parti med småflaskesjokolader. Inneholdene svært sterk tøyselikør… En frisk start for en 12-åring sånn før skolen!

Så etter en del mer eller mindre vellykkede forsøk endte vi opp med en mer tradisjonell pakkekalender. Og til tross for beinharde forsøk på å få slutte med denne flotte tradisjonen, fikk jeg kalender omtrent til jeg giftet meg… Og mine kalenderpakker har vært med meg over alt. På ferier og hytteturer, på overnattings og jobbreiser. Ett år hadde jeg med fem små pakker på rundreise i Norge og hver eneste en ble pakket opp med stor innlevelse og stående ovasjoner ved frokostbordet med mine kolleger. Og latteren satt løst der jeg pakket opp truser, tyggis og makrell i tomat i Kristiansand, Florø og Ålesund.

I fjor fikk jeg en vakker kalender av Ingeniøren, med gave annenhver dag, og et kort med vakre ord om og til meg de øvrige dagene. De dagene jeg åpnet et kort var de fineste dagene i hele desember. I år blir det ingen kalendere hos oss, men vi skal sette oss ned og planlegge noen fine ting vi skal gjøre sammen som familie – og faktisk gjøre de. Jeg tipper Lillemann ville blitt mer skuffet over å ikke få noe å pakke opp den 25. desember, enn han ville blitt glad for en ny Lego-kloss de 24 andre dagene… Men jeg kimser ikke av julekalenderens verdi! Og jeg syns alle dere som setter opp TøyseTulleNisser eller Dinosauruser på tokt i stua hver dag, dere som syr og strikker, hekler og snekrer vakre kalendere, kjøper og pakker inn, planlegger og gjennomfører aktiviteter og fyller barna deres med vakre adventsminner er fantastisk flinke! Jeg bare husker at den tre år gamle Donald-kalenderen som manglet en luke eller to og hang litt på skrå bak kjøkkenbenken var dypt savnet etter utskifting…

Liten pike – store minner…

Brakkesyke

Ok – fire dager inne med sykt barn er nok. Nå har Supermammaen for lengst brukt opp alle Superkreftene og tålmodigheten er rett og slett borte. Jeg har ikke mer å gi! Jeg klarer ikke finne på flere morsomme gjøremål for han på snart 2 år. Jeg har møtt min Kryptonitt, den heter Feber.

For hva gjør man da? Når man har lekt med Elias-klistremerker i 15 timer, sett alle 21 Elias-episodene like mange ganger, forsøkt alle mulige matretter med like dårlig hell en sju-åtte ganger og samtidig forsøkt å ikke miste fullstendig besinnelsen der man går i ring rundt bikkje og barn i Rekkehuslykken? Man priser seg lykkelig for at helgen kommer og Ingeniøren kan være litt hjemme etter en mildt sagt lang jobbeuke. Og så tenker man febrilsk at «det går over, det går over, det går over» når man våkner med en kvart hodepute til egen rådighet og en smokkeånde fra en annen verden slår deg i bakken som en vegg når du slår opp øya en tidlig søndags morgen.

Heldigvis blir avkommet usedvanlig lykkelig av å våkne opp midt mellom to bustete og smaløyde Superforeldre. Han merker ikke den beinharde ironien når Far spør Mor om hun har sovet godt. For han har ikke merket annet enn omsorg og kjærlighet hver gang han har klynket i halvsøvne når svelget har vært sårt, eller varme når han har sparket av seg dyna for nittiandre gang.

Det er ikke lett å være Supermamma når man er så lei av Elias at man holder på å spy og stille tenker at det er noe dritt at ikke barnehagen er åpen på en søndag, men det er veldig lett alikevel. For når det blir for vanskelig å sovne, og man må få sin andre kveldsmat sånn i halv ellevetiden i lenestolen på barnerommet, og pappa endelig har tid til å høre på alt man har å fortelle om de mange små bildene på veggen, ja så kiler det av kjærlighet i magen til Supermamma som har trukket seg litt tilbake. Eller når man bare må danse litt midt på natta fordi damen som synger på TV synger så fint, ja da klarer ikke Supermamma la vær å bli med inn i dansen. For spiller det egentlig noen rolle?

Javel da, så sovnet ikke den lille danseløven før klokka bikka 24 i går. Og dagen i dag har vært så som så med hoste og snørr og litt småkrangling i stua, men ingen har strøket med av det noen gang. Og i morgen kommer en ny dag, og etter en helt feberfri søndag har jeg store forhåpninger for hva den nye dagen vil bringe!

Og en ting er hvertfall sikkert; jeg takker høyere makter, høyrøstede feminister og den rødgrønne regjeringen for barnehageplassen!!! Jeg hadde ikke klart en uke til som oppmuntringsråd…

Uten deg!

Uten deg hadde jeg bare vært en.

Uten deg hadde livet manglet mening.

Uten deg hadde jeg fortsatt lett etter mitt hjem.

Uten deg hadde jeg vært rotløs.

Du er kanskje ikke så romantisk. Du bar meg ikke akkurat på gullstol da jeg gikk gravid. Du klagde litt på den ubehagelige lenestolen på observasjonsrommet på sykehuset. Du spiste pølse meg løk mens epiduralen min begynte å virke. Du glemte å ta bilder da han kom, men da han ble borte, da våknet du.

Da de løp ut av fødestuen med han i armene sine – da trillet pappatårene.

Pappakraften, farskjærligheten, fasinasjonen, drømmene, ønskene, følelsene. Det lyser av deg. Din omsorg for den lille frosken, som lå så alt for alene i så mange dager, overveldet meg. Din iver etter å lære, skifte dine aller første bleier. Det var som om du ikke så alle ledningene, ikke tenkte på alle lydene.

Din fortvilelse og angst for å miste han. Din sorg over at du ikke hadde sunget mer for magen. Din frykt for at du aldri skulle få sunget sangene du ville synge.

Men du får synge. Hver eneste kveld. Og du må synge sist. For det har Lillemann bestemt.

Du har en ro jeg beundrer. En selvtillit jeg misunner. Din sønn ser på deg med ett blikk som smelter hjertet mitt hver eneste gang. Sammen kan vi beundre vår lille prins i en evighet og tilbake, med små, tåpelige smil og en viten om at bedre enn dette blir det ikke. Vi vet så alt for godt hvor heldige vi er. Hvor stort det er at vi er tre. Og hver dag blir vi minnet på det av vår lille, fine sjarmør.

Tusen takk for at jeg får lov til å være mamma til ditt barn. Å ha deg ved min side gjør mammagjerningen så naturlig og god.

Gratulerer med din andre farsdag, kjærsten min, du er skapt for jobben!

 

Første gang hos pappaen sin…

Hva om…

Jeg er en notorisk katastrofetenker. Jeg forbereder meg på alle utfall, alle scenarier; at den møtende traileren kommer over i mitt kjørefelt, at flyet jeg sitter i detter ned, at t-banen sporer av, bussen punkterer, himmelen faller ned. Og så de mindre tingene; gjestene ikke dukker opp til den rykende varme middagen, tannkremen tar slutt, strømmen går, butikken går tom for smør. Sånt blir man sliten av…

Jeg har alltid vært klar for at ting ikke skal gå på skinner. Jeg gjennomgår alle mulige utfall av vanskelige samtaler. Jeg har forberedt løsninger dersom andre svikter på ett eller annet punkt rundt meg. Jeg er alltid forberedt på å stå opp og ta ansvar, fikse ting, løse problemer. Jeg planlegger for andre om nødvendig. Av en eller annen grunn tror jeg åpenbart at det meste står og faller på meg. Nå lærer jeg noe annet!

Ikke bare holder jeg meg mer eller mindre helt borte fra mail og jobb i disse dager, og er ekstremt stolt av det, men jeg har også begynt å gå til en terapeut. Jepps, jeg går til en psykolog. Eller – går og går, jeg har vært der en gang, men allerede har jeg fått ett nytt verktøy i verktøyveska mi som har gjort en ganske stor forskjell for meg. For i min evige interne katastrofeberedskap har jeg begynt å trene på å gå bort fra den lange tankerekken. Akseptere at jeg begynner å tenke sånn, at jeg diskuterer med imaginære motstandere eller graver meg ned i en bekmørk grøftekant, men gå bort fra det! Legge fra meg tanken, ta den opp på et mer egnet tidspunkt, la grubleren få litt fri. Og vet du hva – det hjelper! Jeg klarer å ikke vikle meg inn i tunge evighetstankerekker som aldri fører med seg noe konstruktivt eller matnyttig.

Og om jeg kanskje fortsatt ikke er det mest impulsive menneske på denne jord, så har jeg vertfall ikke brukt opp alle kreftene mine på å planlegge for det værste som kan skje, pluss litt til. Og guess what – verden går videre for det! Og jeg slipper å være helt utslitt når kvelden kommer etter lange debatter over klesvaska eller en tre timers jobb med en omfattende beredskapsplan for noe som kanskje skjer i neste uke.

Og overskuddet brukes på de som har fortjent det aller mest, de to som har holdt ut og smilt til den slitne sugga med ekstremt vekslende humør de har delt bopæl med de siste månedene… Fordi de fortjener det!

 

 

Overskuddsprosjekter

Jeg er møkkalei av velmenende råd om å droppe de ubetydelige detaljene. Jeg klikker om en til forteller meg at 80% er godt nok. Jeg kommer til å spy på nestemann som tipser om vaskedame. Ei polsk dame med dårlig norsk og manglende momsoppgave vil ikke få meg til å koble på livet mitt i en fei.

Jeg slapper ikke av med huset fullt av rot og 32 sorte sokker i en haug. Enda mindre om det er 31 av dem. Jeg velger ikke å kostant rydde fordi jeg er opptatt av hva andre syns – jeg gjør det fordi jeg liker det sånn! Jeg liker å bruke fire ganger så lang tid på innpakningen som på innkjøpet av julegaver. Jeg elsker det når jeg har tid til det lille ekstra. Å gjøre en forskjell gir meg energi.

Og nå merker jeg at den kommer snikende… Både energien og inspirasjonen. Jeg ligger flere måneder etter skjema på julegaveinnpakningingstema, men nå skal jeg snart ta meg tid til å bestemme meg. Jeg skal bruke disse rekreasjonsdagene til å ta meg tid til å bli inspirert. Jeg skal finne overskuddet til overskuddsprosjektene. Og det er mitt nye prosjekt og mål; bruke tid på det som gjør meg glad, og ikke bare det jeg tenker at jeg bør bli glad av. Jeg må opp og ut, bort fra husets fire vegger og inn i den verdenen som venter der ute. Jeg trenger å lære at jeg er god nok, men jeg vil veldig gjerne også ha det mer enn godt nok – og da må jeg også være ute nok!

Og selv om jeg skal ut og hente inspirasjon, så er det ganske godt å finne litt av den hjemme i sofakroken også. Så i dag ble ei litta julebok med meg hjem fra ukeshandlinga og nå nyter jeg kvelden i go’stolen med levende lys på bordet og «Levende Lys» i hendene. En bok stappfull av små tips og god inspirasjon på et akkurat passe lavt nivå sånn at jeg også kan få det til…

Snart er de små overskuddsprosjektenes høytid over oss – jeg begynner å glede meg veldig!

 

Fra boka «Levende Lys» av Løwe, Hensley og Dreyer Hensley (Gyldendal)

Kjære, gravide venninne

Jeg hater deg ikke, jeg bare takler ikke min egen misunnelse. Jeg syns ikke du er enspora, jeg kunne bare ønske jeg kunne være enspora om de samme opplevelsene. Jeg syns ikke du er kjedelig, stygg, feit, vanskelig, ufølsom eller et dårlig menneske. Du er bare noe jeg ikke er  og jeg er ikke et bedre menneske enn at jeg blir sjalu.

Det er ingen selvfølge å bli gravid. Det ligger ingen automatikk i at livet blir som du vil og gir deg det du ønsker deg. Noen ting, som en dyr bil eller et flott hus kan du ønske deg, spare til, jobbe mot. Andre ting må du bare vente på. La kroppen, tilfelighetene og skjebnen bestemme. Og mens du venter popper det store, vakre, svulmende mager frem over alt. De er på bussen og banen, på butikken, i barnehagen og foreldremøtet. Det struttes i skog og kratt, fjell og daler. Og min mage er tom. Der er det ingen. Der lever bare håpet.

Jeg blir urimelig. Jeg kan sitte og se på «Unge Mødre» og rope ut mitt sinne og min frustrasjon. Jeg kan klikke over at folk får flere enn to barn. Jeg kan gråte en hel kveld av den fantastiske nyheten at noen jeg er glad i venter barn. Jeg måtte hjem og kaste opp første gang søsteren min ble gravid og jeg var milevis unna min store drøm om barn.

Det er en vanvittig ensomhet i det å ikke få barn. Det å ikke bli gravid. Det er så tungt å ikke få den voksende magen, føle at man mislykkes. Man vil ikke snakke om det, orker ikke ta det opp. Man orker ikke flere gode råd, ta mer folat, dyrke kjærligheten enda hardere. For den forsvinner nesten. Livet blir noe forbigående mens man venter på det som kommer. Som skal komme. Som må komme…

For hva er feil med meg? Har jeg gjort noe i et tidligere liv, er jeg ikke egnet til å avles på, er det noe galt med kroppen min?

Jeg har sluttet å skrike til TVen og skule bort på bulemager. Jeg klikker ikke på gravide venninner eller spyr av andres lykke – lenger. Jeg har opplevd gleden av å kjenne små sommerfuglvinger som rører seg som et lite blaff inni meg. Jeg vet hvor stort det er, hvor altoppslukende det føles, hvor selvsentrert man blir. Men jeg vet så godt hvordan det føles å stå utenfor det gode selskap. Der man føler seg som en annenrangskvinne. Der man aldri helt kan forstå, aldri helt delta. Å ufrivillig stå utenfor klubbhuset er ensomt.

Fortell meg hvor du er i livet, hva du føler og opplever. Ta med deg noen inn i din verden. La barnløsheten leve sitt liv mens du hopper på og blir med i ditt eget mens du venter. Jeg vet det er vanskelig og tidvis umulig, men det går an. Vertfall en time en gang i blant… Og i mens kan du trøste deg med at jeg har ikke blitt et så fryktelig mye bedre menneske; jeg syns fortsatt det er litt vanskelig når «alle andre» blir gravide og ikke jeg. Jeg har bare sluttet å synes det så høyt.