Restitusjon.no

Edit Piaf synger sårt om kjærlighet på radioen. Ute er tåka så tung at dens tårer drypper fra trærne. Det hviler en ro over alle menneskene i fjellet; ikke skal vi noe sted, ikke vil vi noe sted, vi vil bare være her. I tåkehavet. Med tente stearinlys og lun innevarme etter mange timer ute.

Endelig er kroppen nesten seg selv igjen. Jeg orker å stå opp. Jeg har krefter til å gjøre ting. Det gjør ikke vondt i eggstokker eller livmødre, det er ikke tyngre enn det tyngste jeg har gjort å komme seg opp. Kroppen vil dytte vogn oppover og oppover langs fjellveien. Kroppen gleder seg over å jobbe med tung torvjord fra hyttetaket som omkranser hytteveggene. Hodet nyter å ikke tenke en eneste tanke, bare være der, på toppen av den ikke alt for lange kroppen. Bare være til. Bruke styrken i armene og beina. Ikke måtte finne frem den indre kraften, men kjenne at det er magemusklene som tar i ett tak.

I natt sov jeg i 11 timer. Jeg sov en hel natt. Kroppen er snart ferdig med det som nesten ble noe av. Jeg er snart klar for en ny runde. Og her oppe i fjellet, i stillheten, i tåkehavet, har jeg funnet tilbake til meg selv. Jeg har funnet hun som klarer å pushe seg selv. Hun som gleder seg over å mestre jobben, nyter hektiske dager, tar vare på seg selv. Hun som syns hverdagen også gir mening, ikke bare helgene. Jeg vet at det ikke er mange dagene til nye hormoner igjen skal styre hverdagen, men akkurat nå nyter jeg en stiv og støl rygg etter å ha flyttet på et utall kilo 40 år gammelt torvtak. Kroppen har vist seg å fungere. Vist meg veien ut av de tunge dagene. Og den fine, lille mannen min har vist meg at blanke ark og fargestifter faktisk gjør en regnværsdag til en jubeldag.

Og det som nesten ble skal ikke lenger får styre det som er. For livet er ikke nesten, livet er fullstendig og helt. Og midt i tåkehavet tegner vi sol og måne. Vi som er.

 

Lillemann tegner

 

Advertisements

Den stille dagen

Så var den her. Sommerdagen en hel nasjon frykter og husker. Sommerdagen som fikk en så aldeles forferdelig utgang og som for all tid har brent seg inn i vårt folks minne. For noen familier vil denne dagen for all fremtid være en grusom dag som rev fra dem det fineste de har, for alle oss andre er den kanskje på vei inn i historiebøkene sammen med andre milepæler i vår nasjons historie. Er det for tidlig å gå videre?

Da jeg hadde gitt Lillemann smokken grytidlig i dag, så jeg ut over en blikkstille Tyrifjord. Utøya lå svøpt i en tett varmedis langt der i det fjerne, og ut av det blå begynte det å dryppe fra himmelen. Det var som om naturen og fjorden gjorde seg klar for det tunge døgnet som så vidt hadde begynt. At de gråt før alle andre skulle gråte. Jeg lå og hørte på regnet som trommet på taket og tenkte på alle de som nå startet på nok en tøff dag i sin sorgprosess. En sorg som skal vare livet ut og som, for de, bare så vidt har begynt. For tre år siden skulle jeg begynne på vår aller første prøverørsbehandling, i dag er jeg mor. Da gråt jeg for de unge AUFerne der jeg satt målløs og vantro og fulgte BBCs sendinger fra hotellrommet i Split. I dag gråter jeg for mammaene og pappaene.

Det legger seg et slags slør over sommergleden akkurat denne dagen. Det virker som fuglene drøyer det litt lenger før fuglesangen begynner, blomstene soler seg ikke like mye i glansen og vinden holder igjen – en liten stund til… Bare lenge nok til at det er akseptabelt. Bare akkurat så lenge at vi rekker å starte dagen respektfult. Jeg tok morgenbadet i en fjord som holdt 10 grader mer enn den gjorde for tre år siden. Ikke en båtmotor forstyrret roen. Ikke en fisk vaket. Ikke en gang andefamilien på ti var ute etter frokost. Det var som om Tyrifjorden og alle dens innbyggere og feriegjester holdt pusten. At vi var på vei til å gå gjennom dagen som om den ikke finnes. Som om vi helst skulle vært et annet sted. Split for eksempel.

Men mens luften står stille og varmen blir påtrengende, så våkner vi til liv. Vi svømmer og bader, fuglene begynner å synge, på radioen spiller de glad sommermusikk og vi tar en båttur. For vi kan ikke sitte i ro og la en hel dag gå. Vi kan ikke la gjerningsmannen ta fra oss en hel feriedag. Det fortjener ingen, verken de overlevende, etterlatte, gjenlevende – og aller minst han som er skyld i dette. Jeg kommer aldri til å glemme hvor jeg var, følelsene jeg fikk eller hvordan Oslo ble en rausere by i noen uker, men nå vil jeg nyte dagen og la de som sørger få sørge. Selv skal jeg minnes og leve videre – fordi jeg gjør det.

 

En formiddags stillhet for alle vi mistet for tre år siden - Utøya i det fjerne.

En formiddags stillhet for alle vi mistet for tre år siden – Utøya i det fjerne.