Takk for det gamle!

Ett nytt år har stabla seg på beina, og jeg følger forsiktig etter… Så langt kan jeg verken skryte av store fysiske utskeielser, flotte forsetter eller store planer for det nye året. Det eneste jeg vet er at jeg nok en gang overgir meg selv og fremtiden min til skjebnens lunefulle plan og håper av hele mitt hjerte at jeg kommer meg helskinnet gjennom det hele!

For ett år siden ventet vi på henvisning til søskenforsøk på Rikshospitalet. Nye regler førte til at vi måtte gjennom hele søkeprosessen en gang til, til tross for åpenbar årsak og tidligere behandling på samme sykehus. Før kunne man sende et brev – nå ventet vi på AMH-prøven min. Jeg hadde passert 35 år og eggstatusen måtte gjøres opp; er jeg fruktbar nok? Heldigvis viste det seg at jeg var fruktbar og vel så det, så mens jeg gikk inn i permisjonens siste uker ble søknaden sendt og vi så med spenning på året som skulle komme.

Årets definitive nedtur var å oppdage hvor umoderne jeg egentlig er. Hvor vanskelig det var å la far styre hjemme og ikke selv være sammen med min lille prins hver dag. Hvor misunnelig jeg var, hvor mye jeg lengtet hjem, hvor tøft det var å være jobbemamma. Jeg dro på jobb før noen andre i huset hadde begynt å våkne sånn at jeg kunne komme hjem før Lillemann skulle sove. Jeg så bare mine tap og ikke guttas enorme gevinst. Men jeg har lært. Pappapermen skapte en helt ny likestilling her hjemme og ikke minst en pappa med tro på seg selv og egne ferdigheter. Et tett bånd mellom mine to kjæreste – en balanse i familien som gjør alt så mye lettere for oss alle.

De store oppturene er overraskende mange – og mye tilknyttet bloggen. Jeg startet opp 8. januar og har fått enorm oppmerksomhet i VG, vært med på en vakker mobilisering i Susanne Kaluzas eminiente regi, blitt anbefalt av Kristin Halvorsen på Twitter, blitt intervjuet sammen med Marie Simonsen i Vårt Land, referert til i flere artikler i div. tidsskrifter samt skrevet en kommentar til Budstikkas hovedoppslag for noen helger siden. Og ikke minst har jeg signert med United Bloggers – og der vil du finne bloggen i løpet av noen dager.

Men den aller viktigste seieren ligger dypt inne i meg og utvikler seg i en rasende fart. Etter to tøffe egguthentinger, timesvis med venting og undring, håp som tennes og brister, drømmer og fantasier, fikk vi vårt lille julemirakel! Jeg er ei livredd gravid hormonbombe med en vanvittig spyfrekvens og dritbra kløft. Lykkelig for å ha kommet hit, skrekkslagen for hva fremtiden kan bringe. Ingeniøren spurte meg på nyttårsaften om jeg trodde 2015 vil bli et bra år, jeg svarte som sant er – jeg vet ikke, men guri som jeg håper…

Så mens vi sitter i sofaen og nyter en rolig lørdag er Lillemann hos Mormor og Bittefaj og hjelper til med å kaste ut jula.

Takk for nå varme, lune, fine ventetid!

På gjensyn morsomme, krevende og kjærlighetsylte jul!

Velkommen skremmende, spennende og innholdsrike 2015 – håper du blir ett av de beste!

Bestefar og Lillemann

Advertisements

O’jul med din glede

Så er vi ferdige med alle juleselskapene. Vi sover til 9 og Lillemann har virkelig oppdaget kjernen i den norske julefeiringen; evig matinntak og film på TV. Den lille sjefen vil aller helst sitte i sofaen og se på tegnefilm og er slettes ikke spesielt interessert i å kle på seg hundre lag med ull og toppe det hele med en tjukkasdress bare for å sitte noen turer på det store akebrettet. Nei han ser det helt fint fra kjøkkenvinduet han, og syns egentlig det holder… De glade, late juledager…

Personlig må jeg vel inrømme at jeg for øyeblikket med glede følger hans oppskrift på en god jul. Etter en lang og aldeles nydelig tur med hele familien andre juledag, lå jeg som et slakt i hele går og sov to ganger før klokka ble 13… I dag har jeg fått gleden av å spy for første gang i dette svangerskapet og merker mildt sagt etterdønnngene av gårsdagens familieselskap hos svigers. Den herlige gravidegløden, ja den må jeg nok inrømme at ikke har dukket opp riktig enda!

For livet som nygravid er slettes ingen dans på roser. Jeg gulper og brekker meg over frokost og middag. Jeg har åpenbart utviklet narkolepsi på dagtid og jeg bruker en pakke truseinnlegg i døgnet, for ikke å snakke om kveldenes prompekonserter! Ikke rart Ingeniøren drøyer det med å legge seg til jeg har sovna… Jeg har kviser på overleppa, BHene er minst to nummer for små og jeg har lagt på meg minst tre kilo på tissen – jeg gjør stas på uttrykket bollemus! Og jeg er seks uker på vei… Hvor skal dette ende?!?

Jeg har uten tvil glemt det aller meste fra sist jeg var i «Lykkelige omstendigheter», men det kommer til både meg og Ingeniøren ettersom dagene går. Humøret svinger som en karusell og forholdene er ikke det spøtt bedre enn da jeg bare gikk på hormonbehandling. Men jeg er lykkelig. Jeg er kjempeglad og utrolig heldig! Jeg bare tror ikke helt på det enda. Jeg venter som til julaften på at den magiske dagen for første ultralyd. Om to kortlange uker får vi se om det er et lite liv der inne. På ordentlig. Og i mellomtiden drikker jeg Grønn Farris og bruker stort sett hele dagen på å glede meg til det blir kveld, for da gir kvalmen seg og jeg kan spise både middag og kveldsmat! For en glede…

Dag 41

Forengstelsen

Så har den begynt å komme snikende. Engstelsen. Eller forengstelsen – den som kommer sammen med forelskelsen. Jeg får angst nå jeg ikke er kvalm og hater litt når jeg er det. Jeg klemmer på puppene og kjenner på angsten. Er de litt mindre? Er de kanskje ikke så ømme i dag som de var i går? Kan jeg fortsatt være gravid? Hvor lenge får jeg lov til å være det denne gangen?

Da jeg gikk gravid med Lillemann brukte jeg hele første trimester, og vel så det, på å google. Jeg googlet ALT! Jeg vet alt for mye om hva som kan gå galt. Når det kan skjære seg. Jeg vet for mye om prosessen frem til embryoet fester seg, og jeg vet for mye om Missed Abortion, spontanabort, svangerskap uten for livmoren, cycter og jeg-vet-ikke-hva. Men jeg vet også at jeg ikke kan gjøre en eneste forskjell. Jeg kan ikke påvirke utfallet. Jeg må bare vente. Og det gjør jeg.

Dagene snegler seg liksom av gårde mens jeg venter på å komme til uke 8 og få tatt min første ultralydundersøkelse. Få se et bankende hjerte. Gjøre det uvirkelige virkelig. Få søkt om fødeplass. Sikre meg en seng på Riksen. Gjøre alt i min makt for å føle meg trygg.

Jeg har bestemt meg for å nyte dette svangerskapet. Ikke vente på at det skal bli fint, men gjøre det fint! Nyte hver dag. Glede meg over at vi nærmer oss premien med museskritt. Jeg aner ikke hvor lenge det vil vare, om vi kommer helt i mål. Om det blir en ny dramatisk start på livet for et lite menneske eller om jeg endelig skal få den fine fødeopplevelsen og den helt vanlige barseltiden som jeg ønsker meg så veldig. Jeg kan ikke forberede meg på alt. Jeg kan ikke legge en plan. Jeg kan bare vente…

Og mens jeg venter så vokser kjærligheten og forelskelsen blomstrer. Dagene er fylt med et nytt lys, en ny farge. Jeg kjenner meg heldig og forvirra. Jeg er overlykkelig og dritredd. Og jeg er utålmodig. Og jeg tenker på alle de som ikke kom i mål denne gangen heller. De som er ferdig med å vente for i år. Og da får jeg nesten dårlig samvittighet. For jeg nærmer meg å ha to gull i livet mitt. Jeg får kanskje oppfylt drømmen min akkurat som den har vært i alle år. Akkurat som man ser det for seg når man er ei litta jente… Og det er angsten for å miste den muligheten som driver forengstelsen videre. Den store forelskelsen i den lille ukjente, og engstelsen for å aldri bli kjent.

Jeg vet jeg har ønsket meg mye i år, men jeg har ett siste lille ønske – la 2015 bli året der vi og mange av dere andre der ute får drømmen oppfylt! Det er så mange der ute som kjemper sin livs kamp hver eneste dag. En kamp mot egen skuffelse, mot sorg, mot alle spørsmålene. Jeg håper så inderlig at dere snart kan svare de fremmede og nysgjerrige med hodet høyt hevet og et hjerte fylt av varme og en gryende forelskelse… Jeg tenker på dere!

4+4

Med det fjerde skal det skje…

Vi har ventet og lengtet, tent lys og sagt vers. Vi har ventet på jul og nissen og svar. Visshet. Adventstiden har hatt en ekstra dimensjon, en helt egen mening. Vi har rukket å tenne lys for lengsel, glede og håp. Tre ord som har fått en helt ny mening. Og ventetiden har bare så vidt begynt…

Jeg har aldri hatt så lite tro. Så lite håp. Til tross for brennende lys og alle gode tanker. Etter lørdagens julebord med alkoholfritt øl til pinnekjøttet var jeg mer enn klar for å få mistanken min bekreftet, slenge meg ned i sofaen og nyte en fyldig, kald juleøl. Eller et stort glass vin. Sammen med muggost og pepperkaker og honning. Og røkalaks. Kanskje litt spekemat. Jeg har vært så klar for å få tilbake livet mitt, slippe å ta hormoner hver dag, slippe kvalmen som kom snikende på mandag.

Jeg har hatt en ro. En trygghet. Jeg har trodd det var fordi jeg visste at jeg ikke var gravid. Jeg har tatt feil før, og jeg har gjort det igjen. Jeg var så forberedt på å få høre det vanlige «dessverre gikk det ikke denne gangen heller», men i stedet ble jeg møtt av et kvitrende gratulerer! Enda et delmål er nådd og her sitter jeg med rødmende kinn og en underlig følelse av skrekkblandet fryd inni meg!

Det er fortsatt tidlig, og alt kan gå galt, men akkurat nå, når jeg sitter her med fyr i peisen, så er jeg gravid! Akkurat nå så skal Lillemann bli storebror. Ingeniøren skal bli tobarnsfar. Jeg skal få kjenne liv bli til enda en gang. Akkurat nå føler jeg meg som verdens heldigste. Akkurat nå tror jeg på julemirakler…

Tusen takk for alle lykkeønsker og varme tanker så langt! Det er fortsatt 36 uker til vi får pakke ut den aller fineste julegaven og det er en lang vei dit, men nå er vi her – og det akter jeg å nyte hvert eneste kvalme sekund av!

Denne fine fyren skal bli storebror!

Denne fine fyren skal bli storebror!

God nok

Noen ganger settes eget liv i et ganske smålig perspektiv. Egne utfordringer blir som en lek å regne, problemer blir umulige å nevne. I går besøkte jeg en venninne med en pupp. En pupp og nylagde julegodter…

Noen ganger spør jeg meg hva mennesker er laget av. Hva er det som gjør at vi tåler å møte alle livets utfordringer med hodet så høyt hevet, blikket rakt mot faren, redselen så godt gjemt? Hvordan kan små delmål bære oss frem mot målstreken og holde oss oppe? Målet om å takle diagnosesvaret, våkne av narkosen, komme hjem til de to små med mammalengsel. Viten om at man får ny pupp, dog uten brystvorte. Nyheten om at alt er borte. At tapet av det man mister ikke er større enn at det veier opp for frykten for hva man kunne møte på en så forsvinnende enkel måte.

Min venninne står så sterkt i sitt eget liv. Hun rakk ikke bli kreftsyk i sinnet før hun allerede ble kreftfri. Hun vet ikke hvordan arret på kroppen blir, kanskje ikke det på sjelen heller, men hun er her; med hele sin varme, ektefølte omsorg for andre, altoppslukende kjærlighet til sine barn. Hun er mer enn god nok med en pupp.

Og i disse prøverørsdager møter jeg så mange enormt sterke kvinner som kjemper en sår og beinhard kamp for å få føle seg hele. Kvinner som aldri har kjent på følelsen av å bære et nytt liv frem. Kvinner som bar et liv under sitt hjerte, men som fikk en alt for stille og uforståelig fødsel. Kvinner som med samme rake rygg og stolte holdning går vanskelige undersøkelser, smertefulle inngrep, tunge beskjeder i møte. Kvinner som gjør alt de kan for å oppfylle drømmen om få lov til å bli mamma til ett sprellende lite barn med kjærlighet og klokskap i blikket. Jeg blir så grepet av alle disse skjebnene. Disse sterke hstoriene om tap og sorg, om fortvilelse og følelsen av å ikke strekke til. Ikke være god nok.

Kjære du som er i uke 22 med ditt andre barn og endelig nyter å være gravid og ikke bare er redd, du som sitter på et sykehus i Athen, du som venter på neste mens for å begynne med sprøyter igjen til tross for at legen din ikke mener at du burde få flere barn. Kjære du som trener på amming med din lille, vakre superhelt som kom så liten og skjør til denne verden, du som lurer på hvordan du ser ut under bandasjen – og ikke minst du som reiser deg og hopper ut i livet igjen med hud og hår et halvt år etter ditt livs største tap; DU ER GOD NOK – og vel så det!

Jeg blir så rørt av alle historiene deres, all styrken, alt motet. Jeg blir glad av dere, stolt av dere, sterkere av dere. Tusen takk for at dere hjelper meg til å møte mine egne smådjevler med hodet hevet og ryggen rak!

 

For du har både vett nok,
Mot nok og ro nok.
Og du er både bra nok,
Sterk nok og god nok
Du er den blomen du skulle vera
Kom med dine draumar, kom med di tru
For ingen er som du.

Lyng og lauv
Lyser i mot meg
Gjev meg glede og tenner tru
Det same gjer du
Så skund deg og rot deg
Og sjå, du høyrer med!

 Tekst Ingebjørg Bratland

Fredagsblomster

Kjære, gravide venninne

Jeg hater deg ikke, jeg bare takler ikke min egen misunnelse. Jeg syns ikke du er enspora, jeg kunne bare ønske jeg kunne være enspora om de samme opplevelsene. Jeg syns ikke du er kjedelig, stygg, feit, vanskelig, ufølsom eller et dårlig menneske. Du er bare noe jeg ikke er  og jeg er ikke et bedre menneske enn at jeg blir sjalu.

Det er ingen selvfølge å bli gravid. Det ligger ingen automatikk i at livet blir som du vil og gir deg det du ønsker deg. Noen ting, som en dyr bil eller et flott hus kan du ønske deg, spare til, jobbe mot. Andre ting må du bare vente på. La kroppen, tilfelighetene og skjebnen bestemme. Og mens du venter popper det store, vakre, svulmende mager frem over alt. De er på bussen og banen, på butikken, i barnehagen og foreldremøtet. Det struttes i skog og kratt, fjell og daler. Og min mage er tom. Der er det ingen. Der lever bare håpet.

Jeg blir urimelig. Jeg kan sitte og se på «Unge Mødre» og rope ut mitt sinne og min frustrasjon. Jeg kan klikke over at folk får flere enn to barn. Jeg kan gråte en hel kveld av den fantastiske nyheten at noen jeg er glad i venter barn. Jeg måtte hjem og kaste opp første gang søsteren min ble gravid og jeg var milevis unna min store drøm om barn.

Det er en vanvittig ensomhet i det å ikke få barn. Det å ikke bli gravid. Det er så tungt å ikke få den voksende magen, føle at man mislykkes. Man vil ikke snakke om det, orker ikke ta det opp. Man orker ikke flere gode råd, ta mer folat, dyrke kjærligheten enda hardere. For den forsvinner nesten. Livet blir noe forbigående mens man venter på det som kommer. Som skal komme. Som må komme…

For hva er feil med meg? Har jeg gjort noe i et tidligere liv, er jeg ikke egnet til å avles på, er det noe galt med kroppen min?

Jeg har sluttet å skrike til TVen og skule bort på bulemager. Jeg klikker ikke på gravide venninner eller spyr av andres lykke – lenger. Jeg har opplevd gleden av å kjenne små sommerfuglvinger som rører seg som et lite blaff inni meg. Jeg vet hvor stort det er, hvor altoppslukende det føles, hvor selvsentrert man blir. Men jeg vet så godt hvordan det føles å stå utenfor det gode selskap. Der man føler seg som en annenrangskvinne. Der man aldri helt kan forstå, aldri helt delta. Å ufrivillig stå utenfor klubbhuset er ensomt.

Fortell meg hvor du er i livet, hva du føler og opplever. Ta med deg noen inn i din verden. La barnløsheten leve sitt liv mens du hopper på og blir med i ditt eget mens du venter. Jeg vet det er vanskelig og tidvis umulig, men det går an. Vertfall en time en gang i blant… Og i mens kan du trøste deg med at jeg har ikke blitt et så fryktelig mye bedre menneske; jeg syns fortsatt det er litt vanskelig når «alle andre» blir gravide og ikke jeg. Jeg har bare sluttet å synes det så høyt.

Infertility sucks

MonsterMens

Jeg er et følelsesmessig kaos. Et hormonhelvete på to bein. I løpet av en uke har jeg ikke vært gravid – vært gravid – og ikke vært gravid igjen. Jeg har venta på hormontall som skal stige, kjent på den lille, varme gleden. Og den altoppslukende tomheten. Nå venter jeg på en syndeflod av en mens. Det gikk ikke denne gangen heller, bare nesten…

Forrige lørdag klarte jeg ikke vente lenger. Jeg måtte teste. Grytidlig i Trysilfjellet, en morgen da bare haren og jeg var våkne. Resten av familien sov. Det var akkurat som jeg kunne høre hytteveggene smatte litt for seg selv mens de snudde seg rundt og sov videre. Jeg tissa og venta. Og fikk svar. Så negativt at det ikke kunne være noen tvil. Jeg krøp inntil Ingeniøren og hvisket han i øret at vi fikk satse på et av de små håpene i frysern. Han smattet sammen med veggene.

Vi delte en flaske vin. Vi nøt en mørk høstkveld med fyr i peisen. Jeg våkna dritdårlig! Hele søndag lå jeg på sofaen. Hele veien hjem forbannet jeg at vi kjøpte hytte så langt hjemmefra. Hele veien hjem var jeg litt skuffa, men langt der inne var det en ørliten stemme som forsiktig hvisket «jeg er her!».

Mandag var testdag og jeg tok i tillegg en tur opp på IVF-avdelinga, ble undersøkt og sendt hjem med overstimulertdiagnosen i håndveska. Her skulle det hviles. Og klokka 14.00, etter mange timer i lett koma på sofaen, fikk jeg tidenes mest overraskende svar. Jeg var så forberedt på å høre «Nei, dessverre, her har vi ikke kommet helt i mål denne gangen», men i stedet sa sykepleieren «Ja, da er det sånn at vi regner deg som gravid om hCG-nivået ditt er over 20, men ditt er på 17! Noe har festa seg, vi vet bare ikke helt når, så vi vil ta en kontrollmåling på deg senere i uka.» HVA? Gravid? Kunne det virkelig være så enkelt? På andre forsøk? Jeg hadde jo følt at puppene mine kom først inn i rommet. Og jeg var tørst som et bybud og trøtt som ei strømpe. Var det virkelig ikke bare bivirkninger? Skulle jeg bli mamma i juni?

Ny test torsdag. Lange tre dager unna et svar. Dead line på samme dag som Ingeniørens siste kontroll på Kreftsenteret. Kunne det bli Vår Aller Beste Dag?

Det kunne ikke det. Den ble fantastisk, men ikke den aller beste. Og jeg ble så skuffa. Vi var så nær! Vi hadde vår Lille Klump. Jeg følte det som sand som renner gjennom fingrene. Et bittelite håp ble knust etter tre dager.

Og jeg rives mellom et spekter av følelser; gleden over at kreften er borte, sorg over at Lille Frø er det samme. Fortvilelse over at jeg ikke bare kan glede meg på Ingeniørens vegne, sinne over at han ikke forstår hvordan jeg har det. Gravidehormoner og andre hormoner på vei ut av kroppen. En kropp som føles så tung og livløs. Med tårer som renner uten kontroll over egen smålighet og utslitthet. Tårer som presser på av synet av Lillemann som lever sitt eget lille, bekymringsløse liv med alle vennene sine i barnehagen. Jeg er sinna, frustrert, trøtt og trist. Jeg er et menneske som kjemper, og taper. Jeg er skuffa.

Jeg skal kjempe videre om ikke så lenge. Jeg skal reise meg og møte hverdagen der ute igjen. Jeg skal krumme nakken og ta sats. Jeg skal bare leve et par dager i familiebobla, og drikke min vin i fred, først. Og vente på MonsterMensen. For jeg vet at den kommer, bare ikke når. Men bring it on;  jeg har kjempet mot verre ting enn som så!!!

God fredag!

Sliten, liten og forgrått...

Sliten, liten og forgrått…