Forengstelsen

Så har den begynt å komme snikende. Engstelsen. Eller forengstelsen – den som kommer sammen med forelskelsen. Jeg får angst nå jeg ikke er kvalm og hater litt når jeg er det. Jeg klemmer på puppene og kjenner på angsten. Er de litt mindre? Er de kanskje ikke så ømme i dag som de var i går? Kan jeg fortsatt være gravid? Hvor lenge får jeg lov til å være det denne gangen?

Da jeg gikk gravid med Lillemann brukte jeg hele første trimester, og vel så det, på å google. Jeg googlet ALT! Jeg vet alt for mye om hva som kan gå galt. Når det kan skjære seg. Jeg vet for mye om prosessen frem til embryoet fester seg, og jeg vet for mye om Missed Abortion, spontanabort, svangerskap uten for livmoren, cycter og jeg-vet-ikke-hva. Men jeg vet også at jeg ikke kan gjøre en eneste forskjell. Jeg kan ikke påvirke utfallet. Jeg må bare vente. Og det gjør jeg.

Dagene snegler seg liksom av gårde mens jeg venter på å komme til uke 8 og få tatt min første ultralydundersøkelse. Få se et bankende hjerte. Gjøre det uvirkelige virkelig. Få søkt om fødeplass. Sikre meg en seng på Riksen. Gjøre alt i min makt for å føle meg trygg.

Jeg har bestemt meg for å nyte dette svangerskapet. Ikke vente på at det skal bli fint, men gjøre det fint! Nyte hver dag. Glede meg over at vi nærmer oss premien med museskritt. Jeg aner ikke hvor lenge det vil vare, om vi kommer helt i mål. Om det blir en ny dramatisk start på livet for et lite menneske eller om jeg endelig skal få den fine fødeopplevelsen og den helt vanlige barseltiden som jeg ønsker meg så veldig. Jeg kan ikke forberede meg på alt. Jeg kan ikke legge en plan. Jeg kan bare vente…

Og mens jeg venter så vokser kjærligheten og forelskelsen blomstrer. Dagene er fylt med et nytt lys, en ny farge. Jeg kjenner meg heldig og forvirra. Jeg er overlykkelig og dritredd. Og jeg er utålmodig. Og jeg tenker på alle de som ikke kom i mål denne gangen heller. De som er ferdig med å vente for i år. Og da får jeg nesten dårlig samvittighet. For jeg nærmer meg å ha to gull i livet mitt. Jeg får kanskje oppfylt drømmen min akkurat som den har vært i alle år. Akkurat som man ser det for seg når man er ei litta jente… Og det er angsten for å miste den muligheten som driver forengstelsen videre. Den store forelskelsen i den lille ukjente, og engstelsen for å aldri bli kjent.

Jeg vet jeg har ønsket meg mye i år, men jeg har ett siste lille ønske – la 2015 bli året der vi og mange av dere andre der ute får drømmen oppfylt! Det er så mange der ute som kjemper sin livs kamp hver eneste dag. En kamp mot egen skuffelse, mot sorg, mot alle spørsmålene. Jeg håper så inderlig at dere snart kan svare de fremmede og nysgjerrige med hodet høyt hevet og et hjerte fylt av varme og en gryende forelskelse… Jeg tenker på dere!

Med det fjerde skal det skje…

Vi har ventet og lengtet, tent lys og sagt vers. Vi har ventet på jul og nissen og svar. Visshet. Adventstiden har hatt en ekstra dimensjon, en helt egen mening. Vi har rukket å tenne lys for lengsel, glede og håp. Tre ord som har fått en helt ny mening. Og ventetiden har bare så vidt begynt…

Jeg har aldri hatt så lite tro. Så lite håp. Til tross for brennende lys og alle gode tanker. Etter lørdagens julebord med alkoholfritt øl til pinnekjøttet var jeg mer enn klar for å få mistanken min bekreftet, slenge meg ned i sofaen og nyte en fyldig, kald juleøl. Eller et stort glass vin. Sammen med muggost og pepperkaker og honning. Og røkalaks. Kanskje litt spekemat. Jeg har vært så klar for å få tilbake livet mitt, slippe å ta hormoner hver dag, slippe kvalmen som kom snikende på mandag.

Jeg har hatt en ro. En trygghet. Jeg har trodd det var fordi jeg visste at jeg ikke var gravid. Jeg har tatt feil før, og jeg har gjort det igjen. Jeg var så forberedt på å få høre det vanlige «dessverre gikk det ikke denne gangen heller», men i stedet ble jeg møtt av et kvitrende gratulerer! Enda et delmål er nådd og her sitter jeg med rødmende kinn og en underlig følelse av skrekkblandet fryd inni meg!

Det er fortsatt tidlig, og alt kan gå galt, men akkurat nå, når jeg sitter her med fyr i peisen, så er jeg gravid! Akkurat nå så skal Lillemann bli storebror. Ingeniøren skal bli tobarnsfar. Jeg skal få kjenne liv bli til enda en gang. Akkurat nå føler jeg meg som verdens heldigste. Akkurat nå tror jeg på julemirakler…

Tusen takk for alle lykkeønsker og varme tanker så langt! Det er fortsatt 36 uker til vi får pakke ut den aller fineste julegaven og det er en lang vei dit, men nå er vi her – og det akter jeg å nyte hvert eneste kvalme sekund av!

Denne fine fyren skal bli storebror!

Håpets lunefulle veier

Jeg skjelver over hele kroppen. Jeg klarer egentlig ikke sitte stille… Jeg vet ikke om det er kaffen eller gleden, men vi er et steg nærmere julemirakelet. Ventetiden kan for alvor begynne!

Når man henter ut egg prøver laben å få til så mange embryoer som mulig, og de man ikke setter inn (i mitt tilfelle alle som deler seg i riktig tempo utenom ett) fryses ned i flytende nitrogen og oppbevares i en stor tank. Min lille prins har ligget der en gang. Helt i ro. På vent. Og etter siste egguttak flytta det to ørsmå håp til inn i den store tanken. Under tining er det 50-70% sjanse for at de overlever og fortsetter å dele seg. Og så vil mellom 20-30% bli gravide når disse små håpene flytter inn i mors liv. For i hjertet, der bor de allerede…

Vi er ikke en familie forfulgt av flaks. Altså, kan noe gå galt, så pleier det å gjøre det. Men en gang i blant, når jeg for lengst har gitt opp og er på vei til å iverksette kriseplan tre – da slår lykken til! Da bestemmer skjebnen seg for at det er vår tur, og selv om vi ikke vet hvor langt lykken rekker denne gangen, så er det vertfall fortsatt liv i håpet og håp i livet! Vi kan begynne å håpe på et julemirakel! Vi kan skrive til julenissen, be en liten bønn, tenne noen lys og sende en god tanke til de som bestemmer sånt. For vi skal sette inn et lite adventsmirakel om bare noen timer. Lille Håp skal få flytte inn og bli med på resten av adventshyggen, et par julebord og en juleforestilling i barnehagen.

Og jeg lengter så etter å få kjenne at du er der. Å få være to i en. Ha deg med meg hver dag og ikke vite at du ligger der oppe på sykehuset helt alene. At du skal finne ut at du vil bli her. At det er i deg den lille sjelen vi savner i familien ligger. Den lille sjelen jeg vet er der ute, men som vi ikke har klart å fange enda. Den lille sjelen som allerede bor i hjertet mitt…

Akkurat nå er jeg fylt med glede. Jeg er fylt med håp. Litt av alt det adventen og jula handler om. Jeg var så sikker på at slaget var tapt og at vi måtte begynne på nytt etter jul. Men på et øyeblikk er alt snudd opp ned og jeg kan ikke gjøre annet enn å vente og håpe at du finner deg til rette. Hva skal jeg med adventskalender? Hver dag er en ny luke med nye utfordringer og sitrende spenning! Noen ganger byr livet på litt mer enn man tror man tåler, men så går det alikevel. Jeg er glad jeg holder ut. En dag blir det verdt det!

 

 

Advent – ventetid

Så er den her; den sitrende, spente, lune, velduftende tiden der vi venter og løper, jager og nyter. Der vi plutselig skal møte all vi ikke har sett siden forrige jul. Der den ene feite middagen avløser den andre i en lang rekke av julebord, jultretenning, kakebakst, fest og fjas, og all hyggen avløses stort sett kun av en og annen runde med forkjølelse eller omgamgssyke. For en fantastisk tid!

Jeg innrømmer glatt at jeg er litt over gjennomsnittet juleglad. Eller egentlig mest adventsglad! Og noen ganger får adventen virkelig mening. Som det året jeg gikk gravid med Lillemann og adventen virkelig var en ventetid. Eller i år – når vi venter på å lykkes med å gjøre vår lille prins til storebror. Og ventingen blir litt mer meningsfull når man vet hva man venter på. Når man kjenner at hjertet er mer enn klart til å ta i mot et nytt lite menneske, en ny liten kjærlighet.

Kroppen er klar og vi skal åpne den mest spennende adventsluken om bare to dager. Da skal vårt siste nedfryste håp tines, og vi sitter med en 50-70% sjangse til å få satt inn en ny mulighet før jul. Går ikke det må vi begynne helt på nytt igjen. På vår siste runde med nesespray, sprøyter og egguthenting i det offentlige. Vår siste mulighet til å få to helt biologiske barn. Vår siste mulighet til å lage et søskenmirakel. Men det er ikke nå. Det er ikke en virkelighet enda. Før vi kommer dit skal vi satse alt vi har på at det lille håpet vårt lar seg tine og kan flytte inn om to dager. At et lite julemirakel slår til og at vi kan få tidenes beste julegave. Jeg tar en dag av gangen, tør ikke håpe for mye, blir glad for hvert delmål som nåes, hvert lille skritt som bringer oss nærmere målstreken.

Tanken på at vi kanskje aldri når målstreken dukker opp oftere og oftere og gir meg gåsehud av redsel. At vi kanskje en gang må gi opp, leve livet med ett barn, men heldigvis et fantastisk barn som sprer så mye glede og gjør meg så fantastisk stolt hver eneste dag. Vi vet at vi er heldige, og kanskje er det alt for mye å be om å få være så heldige to ganger, men jeg gjør det for det. Og jeg ber om det hver eneste dag. Jeg håper og tror, jeg gir ikke opp enda. Og jeg går på med hjertet utenpå kroppen og hormonrusen rivende i hjertet. Måtte våre bønner bli hørt denne gangen. Må noen gi liv til håpet. Krone innsatsen med seier. Ikke fordi vi fortjener det, men fordi vi trenger det. Vi trenger å komme i mål. Jeg trenger å komme dit.

Og i ventetiden spiser Lillemann pepperkaker i feberhyggen sin, Ingeniøren nyser av sviblene han ikke tåler og jeg tenner det tusende t-lyset i ren adventslykke. Og denne gangen har jeg faktisk gjort som jeg har sagt så lenge; jeg har sagt ja til ting, avtalt hyggelige treff og fine middager. Jeg skal ikke la denne adventen passere som en parantes mens jeg venter – for vi venter jo alle sammen! Vi venter bare på litt forskjellige ting. Og jeg gleder meg over alle dere som vil vente sammen med oss. Den støtten vi får og den fantastiske gjengen som sender oss gode tanker; dere gjør ventetiden lettere og så verdifull! Tusen takk for at dere er der ute…

 

En helt vanlig Hormondag

Er det egentlig så anerledes? Har jeg egentlig noe å klage over i det hele tatt? Bli med meg en dag i hormontåka og bestem selv…

Generelt er jeg et godt utvilet B-menneske, og på regntunge dager slår dette om mulig enda sterkere til enn ellers. Jeg takker høyere makter for at jeg har fått en sønn med svært godt utviklet sovehjerte og kjemper meg ut av senga en gang etter halv åtte. På ett eller annet tidspunkt må jo poden leveres i barnehagen og det bør helst gjøres før samlingsstund og dagens program starter. På vei inn i dusjen holder jeg på å spy minst tre ganger. Jeg minner meg selv på at jeg ikke er gravid, bare håper på å kunne få bli det, og vasker det ekstremt fete håret mitt for første gang denne uken. Jeg antar jeg kommer opp i et tosifret antall vask før uka er over.

Jeg lister meg inn til den sovende prinsen og vekker han forsiktig mens jeg finner klær til oss begge, rer opp senga, gulper litt før jeg løper inn på do. Den sedvanlige diareen har satt igang igjen. Ikke noe nytt der altså, men litt tidkrevende sånn på morgenen. Jaja, da vet jeg jo vertfall at hormonene virker!

Jeg brekker meg en ekstra gang av smokkeånden til Lillemann før vi tar fatt på frokosten og alle ting som skal være med i barnehagen på en mandag. Oppdager at vi har glemt vinterdressen på hytta og i lett sinne begynner jeg å lete etter skoa mine. Ringer Ingeniøren med skingrende stemme og freser etter svar på hvor han har gjort av den siste IKEA-baggen der skoa mine lå! Samtidig legger jeg all skyld for gjenglemt vinterdress på han og legger i tillegg det bedritne regnværet på hans skuldre bare for å ha noen å skylde på. Jeg klikker i vinkel på dama fra Hjemmetjenesten som ikke har lært seg vikepliktregelen og tuter (!) fem ganger i tettbebygd nabolag for å få henne til å forstå at jeg ikke har den misnte intensjon om å stå bak henne og vente på at hun skal lære seg trafikkreglene! Lillemann spør om mamma er sinna.

Jeg utøver et lite tilfelle av sivil ulydighet og kjører helt til inngangen til barnehagen, lukker munnen for ikke å drukne i forbindelse med levering og synker ned som en våt sekk når jeg endelig kommer meg hjem. Nå er jeg så trøtt at jeg nesten ikke klarer å smøre meg ett knekkebrød, men jeg innser at jeg må ha mat og håper dette vil lindre litt på kvalmen. I det jeg begynner å spise må jeg løpe opp på do igjen, og der blir jeg sittende til butikkene åpner, for jeg må komme meg på et apotek og kjøpe inn flere hormoner.

Et kort referat fra det som ser tilbake på meg fra speilet er grågusten hud, fem nye kviser, to mørkeblå ringer under øya og en generelt feit sveis som også har blitt litt for lang. I tillegg skalla jeg i car porten her om dagen, så jeg har fortsatt en liten kul i panna på høyre side. Heldigvis blir man veldig tynn av langvarig diare og kvalme, så om jeg er riktig heldig så forsvinner noe av det sjarmerende spekklaget jeg har pådratt meg gjennom disse hormonkurene i tide før første julebord.  Jeg har min tvil…

Så om du lurer på om jeg er glad for at det finnes en mulighet for oss til å få barn, så kan jeg fortelle deg at jeg er overlykkelig – bare ikke hver dag!

 

HormonTivoli

Jeg har hoppet på karusellen igjen! Her hviler vi ikke akkurat på noen lauvbær. Ikke finnes de heller. Det er ingen som legger ut roseblader eller løfter meg opp på kongestol. Skuffelsen må ristes av skuldrene av egen kraft, og motet for å fortsette må hentes fra mitt eget indre – heldigvis finner jeg det der. Og ganske lett til og med.

Jeg vet ikke om jeg har blitt dummere eller bare sløvet av hormoner og overivrige støttespillere. Jeg har hatt hormonpause i to dager – og nå går jeg på med panna først og prøver en gang til. Vi fikk raska til oss en siste mulighet før jul. En siste mulighet til å lykkes i 2014. En siste mulighet på dette forsøket.

Går det ikke nå må vi i gang med nesespray og sprøyter, egguthenting, håp, ønsker og tanker til høyere makter. Nå holder det kanskje med et lite brev til Julenissen. Eller kanskje man bare kan sende en sms?

Om jeg blir sliten, sier du? Ja, jeg blir det. Jeg blir dødssliten. Jeg føler den store dead linen nærme seg. Det punktet der vi ikke lenger har flere forsøk, ikke kan prøve mer. Jeg begynner å bli redd. Redd for å måtte innse at det bare blir ett barn. Men det kommer ikke i år. Det er ikke slutt enda. Og selv om jeg noen ganger tenker at det kanskje er godt om det er vi som tar avgjørelsen i stedet for å vente på at muligheten ikke lenger er der og vi ikke har et valg, så klarer jeg ikke å slutte å prøve så lenge det finnes en mulighet. Og jeg kommer til å fortsette å hvile, håpe, tro at det er mulig. Jeg kommer til å lete etter symptomer på at vi lykkes, kommer til å veksle mellom lysegrønt håp og bunnløs fortvilelse. Men denne gangen skal jeg gjøre det inntullet i røkelse og julesanger, vennehygge og førjulstradisjoner. Med alle de jeg er glad i rundt meg i lun peisvarme og kjærlig hjertevarme.

Jeg håper vi kommer så langt at det lille håpet i fryseren på Rikshospitalet får flytte inn. Kommer vi dit, så er de viktigste delmålene nådd, og bare tiden vil kunne fortelle oss om vi kommer i mål. Jeg er redd for å ikke komme dit, men det er en sjanse jeg må ta. Så hei verden, her kommer hun med litt av hjertet sitt utenpå kroppen igjen! Vær så snill og ta godt i mot meg, jeg vet ikke hvor mange flere sår jeg tåler…

 

Håpet som brast

At jeg aldri lærer… At man kan glemme så fort! Noen ganger blir jeg helt skuffa over meg selv…

I to uker har jeg gått og ruget på en liten hemmelighet. Et bittelite håp som har ligget godt bevart i mitt mørke, varme indre. I hjertet har det blomstret en glede, en tro, en egen liten varme. Jeg har vært helt sikker og så trygg på at det skulle gå. Jeg har gått opp en BH-størrelse til Ingeniørens glede, vært kvalm og kald. Jeg har til og med mista lysten på rødvin! JEG – i høstregnet! Det tror jeg ikke har skjedd en eneste gang i hele mitt voksne liv…

Vi har holdt det for oss selv, men det gikk altså brillefint å tine et av de små håpene som lå stivfrossent i en stor tank på Rikshospitalet. Vi var så glade! Opprømte! I ekstase! Jeg trodde nesten ikke det var sant da bioingeniøren sa at det hadde gått bra. Og vips satt vi der, med håp i blikket og bankende hjerter. Alt så helt perfekt ut og jeg var så sikker. Jeg hadde ikke rørt sukker på en evighet, ikke en gang en potet! Jeg har knaska vitaminer, hvilt og vært varm på føttene. Jeg har gått rolige turer, tent så mye telys at jeg nok har bidratt litt til den globale oppvarmingen, ja jeg har til og med spist grønnkål! Og for å si noe om det siste – det MÅ være sunt, for det smaker sunt. Og da tenker jeg at sunt ikke alltid smaker dritgodt.

Så nå sitter jeg her, litt tom. Litt for små BHer og alt for tom magehule. Jeg venter bare på en ny blødning, en ny syndeflod. Til og med Ingeniøren er skuffa. For nå var vi veldig klare for å ta deg i mot. Nå har til og med Pappa skikkelig lyst på et barn til. Og dead line sniker seg innpå oss. Går det ikke med det lille håpet som ligger og venter på oss nå, så skal vi i gang med siste søskenforsøket. Da har vi bare ett egguttak igjen. Etter det er det slutt. Da begynner en ny jobb. Jobben med å overbevise seg selv om at ett barn er nok. At vi er heldige som har fått det. Og det føles som en vanvittig jobb. En vanvittig tung jobb…

Men vi er ikke der enda! Fortsatt lever håpet! Det er lov å håpe på et lite julemirakel. Om det fortsatt er ledig tid til oss. Kanskje jeg til og med begynner å tro på julenissen igjen?

God nok

Noen ganger settes eget liv i et ganske smålig perspektiv. Egne utfordringer blir som en lek å regne, problemer blir umulige å nevne. I går besøkte jeg en venninne med en pupp. En pupp og nylagde julegodter…

Noen ganger spør jeg meg hva mennesker er laget av. Hva er det som gjør at vi tåler å møte alle livets utfordringer med hodet så høyt hevet, blikket rakt mot faren, redselen så godt gjemt? Hvordan kan små delmål bære oss frem mot målstreken og holde oss oppe? Målet om å takle diagnosesvaret, våkne av narkosen, komme hjem til de to små med mammalengsel. Viten om at man får ny pupp, dog uten brystvorte. Nyheten om at alt er borte. At tapet av det man mister ikke er større enn at det veier opp for frykten for hva man kunne møte på en så forsvinnende enkel måte.

Min venninne står så sterkt i sitt eget liv. Hun rakk ikke bli kreftsyk i sinnet før hun allerede ble kreftfri. Hun vet ikke hvordan arret på kroppen blir, kanskje ikke det på sjelen heller, men hun er her; med hele sin varme, ektefølte omsorg for andre, altoppslukende kjærlighet til sine barn. Hun er mer enn god nok med en pupp.

Og i disse prøverørsdager møter jeg så mange enormt sterke kvinner som kjemper en sår og beinhard kamp for å få føle seg hele. Kvinner som aldri har kjent på følelsen av å bære et nytt liv frem. Kvinner som bar et liv under sitt hjerte, men som fikk en alt for stille og uforståelig fødsel. Kvinner som med samme rake rygg og stolte holdning går vanskelige undersøkelser, smertefulle inngrep, tunge beskjeder i møte. Kvinner som gjør alt de kan for å oppfylle drømmen om få lov til å bli mamma til ett sprellende lite barn med kjærlighet og klokskap i blikket. Jeg blir så grepet av alle disse skjebnene. Disse sterke hstoriene om tap og sorg, om fortvilelse og følelsen av å ikke strekke til. Ikke være god nok.

Kjære du som er i uke 22 med ditt andre barn og endelig nyter å være gravid og ikke bare er redd, du som sitter på et sykehus i Athen, du som venter på neste mens for å begynne med sprøyter igjen til tross for at legen din ikke mener at du burde få flere barn. Kjære du som trener på amming med din lille, vakre superhelt som kom så liten og skjør til denne verden, du som lurer på hvordan du ser ut under bandasjen – og ikke minst du som reiser deg og hopper ut i livet igjen med hud og hår et halvt år etter ditt livs største tap; DU ER GOD NOK – og vel så det!

Jeg blir så rørt av alle historiene deres, all styrken, alt motet. Jeg blir glad av dere, stolt av dere, sterkere av dere. Tusen takk for at dere hjelper meg til å møte mine egne smådjevler med hodet hevet og ryggen rak!

 

For du har både vett nok,
Mot nok og ro nok.
Og du er både bra nok,
Sterk nok og god nok
Du er den blomen du skulle vera
Kom med dine draumar, kom med di tru
For ingen er som du.

Lyng og lauv
Lyser i mot meg
Gjev meg glede og tenner tru
Det same gjer du
Så skund deg og rot deg
Og sjå, du høyrer med!

 Tekst Ingebjørg Bratland

Kjære, gravide venninne

Jeg hater deg ikke, jeg bare takler ikke min egen misunnelse. Jeg syns ikke du er enspora, jeg kunne bare ønske jeg kunne være enspora om de samme opplevelsene. Jeg syns ikke du er kjedelig, stygg, feit, vanskelig, ufølsom eller et dårlig menneske. Du er bare noe jeg ikke er  og jeg er ikke et bedre menneske enn at jeg blir sjalu.

Det er ingen selvfølge å bli gravid. Det ligger ingen automatikk i at livet blir som du vil og gir deg det du ønsker deg. Noen ting, som en dyr bil eller et flott hus kan du ønske deg, spare til, jobbe mot. Andre ting må du bare vente på. La kroppen, tilfelighetene og skjebnen bestemme. Og mens du venter popper det store, vakre, svulmende mager frem over alt. De er på bussen og banen, på butikken, i barnehagen og foreldremøtet. Det struttes i skog og kratt, fjell og daler. Og min mage er tom. Der er det ingen. Der lever bare håpet.

Jeg blir urimelig. Jeg kan sitte og se på «Unge Mødre» og rope ut mitt sinne og min frustrasjon. Jeg kan klikke over at folk får flere enn to barn. Jeg kan gråte en hel kveld av den fantastiske nyheten at noen jeg er glad i venter barn. Jeg måtte hjem og kaste opp første gang søsteren min ble gravid og jeg var milevis unna min store drøm om barn.

Det er en vanvittig ensomhet i det å ikke få barn. Det å ikke bli gravid. Det er så tungt å ikke få den voksende magen, føle at man mislykkes. Man vil ikke snakke om det, orker ikke ta det opp. Man orker ikke flere gode råd, ta mer folat, dyrke kjærligheten enda hardere. For den forsvinner nesten. Livet blir noe forbigående mens man venter på det som kommer. Som skal komme. Som må komme…

For hva er feil med meg? Har jeg gjort noe i et tidligere liv, er jeg ikke egnet til å avles på, er det noe galt med kroppen min?

Jeg har sluttet å skrike til TVen og skule bort på bulemager. Jeg klikker ikke på gravide venninner eller spyr av andres lykke – lenger. Jeg har opplevd gleden av å kjenne små sommerfuglvinger som rører seg som et lite blaff inni meg. Jeg vet hvor stort det er, hvor altoppslukende det føles, hvor selvsentrert man blir. Men jeg vet så godt hvordan det føles å stå utenfor det gode selskap. Der man føler seg som en annenrangskvinne. Der man aldri helt kan forstå, aldri helt delta. Å ufrivillig stå utenfor klubbhuset er ensomt.

Fortell meg hvor du er i livet, hva du føler og opplever. Ta med deg noen inn i din verden. La barnløsheten leve sitt liv mens du hopper på og blir med i ditt eget mens du venter. Jeg vet det er vanskelig og tidvis umulig, men det går an. Vertfall en time en gang i blant… Og i mens kan du trøste deg med at jeg har ikke blitt et så fryktelig mye bedre menneske; jeg syns fortsatt det er litt vanskelig når «alle andre» blir gravide og ikke jeg. Jeg har bare sluttet å synes det så høyt.

Restitusjon.no

Edit Piaf synger sårt om kjærlighet på radioen. Ute er tåka så tung at dens tårer drypper fra trærne. Det hviler en ro over alle menneskene i fjellet; ikke skal vi noe sted, ikke vil vi noe sted, vi vil bare være her. I tåkehavet. Med tente stearinlys og lun innevarme etter mange timer ute.

Endelig er kroppen nesten seg selv igjen. Jeg orker å stå opp. Jeg har krefter til å gjøre ting. Det gjør ikke vondt i eggstokker eller livmødre, det er ikke tyngre enn det tyngste jeg har gjort å komme seg opp. Kroppen vil dytte vogn oppover og oppover langs fjellveien. Kroppen gleder seg over å jobbe med tung torvjord fra hyttetaket som omkranser hytteveggene. Hodet nyter å ikke tenke en eneste tanke, bare være der, på toppen av den ikke alt for lange kroppen. Bare være til. Bruke styrken i armene og beina. Ikke måtte finne frem den indre kraften, men kjenne at det er magemusklene som tar i ett tak.

I natt sov jeg i 11 timer. Jeg sov en hel natt. Kroppen er snart ferdig med det som nesten ble noe av. Jeg er snart klar for en ny runde. Og her oppe i fjellet, i stillheten, i tåkehavet, har jeg funnet tilbake til meg selv. Jeg har funnet hun som klarer å pushe seg selv. Hun som gleder seg over å mestre jobben, nyter hektiske dager, tar vare på seg selv. Hun som syns hverdagen også gir mening, ikke bare helgene. Jeg vet at det ikke er mange dagene til nye hormoner igjen skal styre hverdagen, men akkurat nå nyter jeg en stiv og støl rygg etter å ha flyttet på et utall kilo 40 år gammelt torvtak. Kroppen har vist seg å fungere. Vist meg veien ut av de tunge dagene. Og den fine, lille mannen min har vist meg at blanke ark og fargestifter faktisk gjør en regnværsdag til en jubeldag.

Og det som nesten ble skal ikke lenger får styre det som er. For livet er ikke nesten, livet er fullstendig og helt. Og midt i tåkehavet tegner vi sol og måne. Vi som er.