Stille etter stormen…

Jeg er helt alene. Det er bare meg, kaffen, Nitimen og PCen. Snart skal sistnevnte byttes ut med en bok. Jeg har sagt fra, tatt ansvar for meg selv, gitt beskjed om at jeg nærmer meg en grense. En grense jeg har nærmet meg lenge. Jeg har blitt en i statistikken – her er et ansikt til de store mengdene kvinner som ikke orker mer.

Jeg har grått over tastaturet på jobb når ingen har sett det. Jeg har kastet opp på vei til banen. Jeg har blødd neseblod og startet dagen klokka 04.00 på grunn av tanker. Jeg har mistet matlyst, lysten til å være med familien, evnen til å glede meg over de jeg elsker. Jeg har smilt og stått opp, jeg har reist på møter og holdt presentasjoner, men jeg har ikke helt husket hvordan jeg kom meg dit.

Kanksje er det sånn at jeg tenker for mye, vil for mye, rydder for mye. Kanskje burde jeg drite i om barnet mitt har på seg like sokker i barnehagen eller om neglelakken min har begynt å flasse av. Jeg vet at det ikke er så viktig med høstlyng i pottene ute eller at vi spiser hjemmelaget middag, men jeg har det litt bedre om jeg ikke blir møtt av døde hortenisaer og hybelelefanter når jeg kommer hjem. Jeg vil at Lillemann skal fortsette å elske parmesan og pesto og ikke gå i ketchupfella helt enda. Selvsagt kunne jeg ha gitt hoppende f…, jeg tror ikke barnet mitt hadde blitt verken overvektig eller astmasjuk av litt ketchup eller en hybelelefant eller to, men jeg, mammaen, hadde om mulig hatt det enda litt dårligere.

Det er vanskelig å forklare hvorfor man plutselig ikke klarer mer. Hvorfor noen ikke fikser det livet man selv har valgt å leve. Og det finnes ikke et entydig svar eller en god fasit, alle svar har flere sider – så også dette. Det eneste jeg vet med sikkerhet er at man kan ikke få fri fra barnet sitt, mannen sin, hverdagen sin. Det eneste som faktisk kan settes på pause er arbeidslivet. Og jeg har blitt hørt. Jeg blir sett. Jeg blir nå tatt vare på. Jeg har fått pusterom og tid til å ta en ctrl – alt – delete. Jeg får restarte og fylle lungene med frisk luft.

Det eneste som nå plager livet av meg er at jeg bidrar til den grusomme statistikken som sier at kvinner er 70% mer sykmeldte enn menn. Jeg kan ikke fordra at jeg ikke har taklet prøverør, mammaliv, kjærstetilværelse, sjefsansvaret og resten av livet uten å til slutt måtte si at jeg ikke får til alt. Jeg er dritlei av å føle meg svak, veik og utilstrekkelig. Og jeg er så trøtt. Så usannsynlig trøtt. Så jeg beklager statistikk, medsøstre, alle dere som kjemper for å få ned tallene, dere som mener at man må stå rak i stormen – akkurat nå klarer jeg ikke det jeg burde. Jeg har mer enn nok med å klare det jeg må.