AdventsKalenderBonanza

Vi nærmer oss adventstiden med sjumilssteg og i disse dager er kjøpesentrene fylt opp av hodeløse høner og haner på jakt etter 24, 48 eller 72 små dritting som skal pakkes inn i sirlige små tøysepakker og henges på et hjemmelimt filtteppe. Av en eller annen grunn virker det som om advent har blitt en forventning om daglig oppakking av illeluktende lebepomader og Spiderman-viskelær og jeg blir så lei meg! For er det egentlig det det handler om?

Selvsagt er det ikke det, og det vet vi alle sammen. Og pakkekalenderne har utviklet seg langt bort fra det hjemmelimte filtteppet og over i de avanserte interiørbloggeres sfære for lenge siden. Og i kjølevannet sitter det en haug frustrerte mammaer med håret til alle kanter og teip på alle fingre som strever livet av seg siste kveld før den kunstferdige og kjærlighetsfulle kalenderen skal henges opp i tide. Og halvveis ut i desember begynner man plutselig å innse at det ikke var så lurt å belage seg på opplevelseskalender for å unngå det materalistiske fokuset heller, for nå er måneden fylt opp med turer til svømmehallen, avanserte bakeprosjekter som på ingen måte egner seg for tre viltre barn under ti år, og hver eneste kveld ender med at du ikke fikk gjort det du måtte rekke denne dagen heller. Lille julaften kommer med en utslitt mor og et skakt juletre, det siste juletreselgeren på bensinstasjonen hadde, og som han solgte deg til blodpris da han gjenkjente desperasjonen i blikket ditt.

La meg fortelle deg om mine julekalendere. De jeg fikk da jeg var liten. Den første jeg husker var fra Donald. Jeg husker det som om det var i går, først og fremst fordi det betød at jeg fikk Donald to uker på rad! Disney hadde allerede da knekt den kommersielle koden, så man fikk jo ikke hele kalenderen på en gang må vite! Men de hadde møtt sin overkvinne i min mor. Hun syns nemlig denne kalenderen var god som gull med sine små tegninger og trelinjersvers, så hun pakket kalenderen fint ned etter jul, teipet igjen alle lukene, og vips så hadde datteren hennes julekalender tre år på rad! Og jeg husker at vi pakket den opp fra den lille esken med adventspynt (må ikke forveksles med den store esken med julepynt!) og at jeg gledet meg hver eneste morgen til å krabbe opp på kjøkkenbenken og åpne teipen til en ny luke!

Like stor var nok ikke suksessen da mamma hadde kjøpt en alternativ pakkekalender på Ellos. Denne skulle deles rettferdig mellom storesøster og lillebror og alle de små striesekkene som hang på den store finerplatejulenissen inneholdt… litt mindre finerplatenisser. Som ingen helt visste hva vi skulle bruke til… Så året etter hadde den oppfinnsomme moren i huset byttet ut de uforklarlige nissene med sjokolader og annet smått og godt. Kanskje ikke det mest originale tenker nok du nå, og det kan jeg være enig i. Hadde det bare ikke vært for at hun hadde kommet over et rimelig parti med småflaskesjokolader. Inneholdene svært sterk tøyselikør… En frisk start for en 12-åring sånn før skolen!

Så etter en del mer eller mindre vellykkede forsøk endte vi opp med en mer tradisjonell pakkekalender. Og til tross for beinharde forsøk på å få slutte med denne flotte tradisjonen, fikk jeg kalender omtrent til jeg giftet meg… Og mine kalenderpakker har vært med meg over alt. På ferier og hytteturer, på overnattings og jobbreiser. Ett år hadde jeg med fem små pakker på rundreise i Norge og hver eneste en ble pakket opp med stor innlevelse og stående ovasjoner ved frokostbordet med mine kolleger. Og latteren satt løst der jeg pakket opp truser, tyggis og makrell i tomat i Kristiansand, Florø og Ålesund.

I fjor fikk jeg en vakker kalender av Ingeniøren, med gave annenhver dag, og et kort med vakre ord om og til meg de øvrige dagene. De dagene jeg åpnet et kort var de fineste dagene i hele desember. I år blir det ingen kalendere hos oss, men vi skal sette oss ned og planlegge noen fine ting vi skal gjøre sammen som familie – og faktisk gjøre de. Jeg tipper Lillemann ville blitt mer skuffet over å ikke få noe å pakke opp den 25. desember, enn han ville blitt glad for en ny Lego-kloss de 24 andre dagene… Men jeg kimser ikke av julekalenderens verdi! Og jeg syns alle dere som setter opp TøyseTulleNisser eller Dinosauruser på tokt i stua hver dag, dere som syr og strikker, hekler og snekrer vakre kalendere, kjøper og pakker inn, planlegger og gjennomfører aktiviteter og fyller barna deres med vakre adventsminner er fantastisk flinke! Jeg bare husker at den tre år gamle Donald-kalenderen som manglet en luke eller to og hang litt på skrå bak kjøkkenbenken var dypt savnet etter utskifting…

Liten pike – store minner…

Kjære, gravide venninne

Jeg hater deg ikke, jeg bare takler ikke min egen misunnelse. Jeg syns ikke du er enspora, jeg kunne bare ønske jeg kunne være enspora om de samme opplevelsene. Jeg syns ikke du er kjedelig, stygg, feit, vanskelig, ufølsom eller et dårlig menneske. Du er bare noe jeg ikke er  og jeg er ikke et bedre menneske enn at jeg blir sjalu.

Det er ingen selvfølge å bli gravid. Det ligger ingen automatikk i at livet blir som du vil og gir deg det du ønsker deg. Noen ting, som en dyr bil eller et flott hus kan du ønske deg, spare til, jobbe mot. Andre ting må du bare vente på. La kroppen, tilfelighetene og skjebnen bestemme. Og mens du venter popper det store, vakre, svulmende mager frem over alt. De er på bussen og banen, på butikken, i barnehagen og foreldremøtet. Det struttes i skog og kratt, fjell og daler. Og min mage er tom. Der er det ingen. Der lever bare håpet.

Jeg blir urimelig. Jeg kan sitte og se på «Unge Mødre» og rope ut mitt sinne og min frustrasjon. Jeg kan klikke over at folk får flere enn to barn. Jeg kan gråte en hel kveld av den fantastiske nyheten at noen jeg er glad i venter barn. Jeg måtte hjem og kaste opp første gang søsteren min ble gravid og jeg var milevis unna min store drøm om barn.

Det er en vanvittig ensomhet i det å ikke få barn. Det å ikke bli gravid. Det er så tungt å ikke få den voksende magen, føle at man mislykkes. Man vil ikke snakke om det, orker ikke ta det opp. Man orker ikke flere gode råd, ta mer folat, dyrke kjærligheten enda hardere. For den forsvinner nesten. Livet blir noe forbigående mens man venter på det som kommer. Som skal komme. Som må komme…

For hva er feil med meg? Har jeg gjort noe i et tidligere liv, er jeg ikke egnet til å avles på, er det noe galt med kroppen min?

Jeg har sluttet å skrike til TVen og skule bort på bulemager. Jeg klikker ikke på gravide venninner eller spyr av andres lykke – lenger. Jeg har opplevd gleden av å kjenne små sommerfuglvinger som rører seg som et lite blaff inni meg. Jeg vet hvor stort det er, hvor altoppslukende det føles, hvor selvsentrert man blir. Men jeg vet så godt hvordan det føles å stå utenfor det gode selskap. Der man føler seg som en annenrangskvinne. Der man aldri helt kan forstå, aldri helt delta. Å ufrivillig stå utenfor klubbhuset er ensomt.

Fortell meg hvor du er i livet, hva du føler og opplever. Ta med deg noen inn i din verden. La barnløsheten leve sitt liv mens du hopper på og blir med i ditt eget mens du venter. Jeg vet det er vanskelig og tidvis umulig, men det går an. Vertfall en time en gang i blant… Og i mens kan du trøste deg med at jeg har ikke blitt et så fryktelig mye bedre menneske; jeg syns fortsatt det er litt vanskelig når «alle andre» blir gravide og ikke jeg. Jeg har bare sluttet å synes det så høyt.

Uten en tråd

Jeg er mot bikiniskiller og for pupper i fri dressur på stranda. Jeg elsker nakenbading og er utrolig dårlig på å dekke meg til hjemme. Jeg har ingen problemer med nakenhet i familien og jeg syns små barn skal få ha rompa bar når temperaturen tilsier det. Jeg er ikke nudist, og sikkert ikke naturist heller, jeg er bare naturlig!

Jeg vokste opp i et hjem der kropp var kropp, og ikke stort mer mystisk enn det. Vi hadde åpenbadedørpolicy og lås på dodøra. Jeg lærte om barbering og tamponger «the hard way» og fikk stille de spørsmålene jeg ville. Hvor gode svar jeg fikk, vet jeg ikke stort om, men jeg har nå et svært lite anstrengt forhold til kroppen min i dag, og det tror jeg skyldes den familiære naturligheten.

Dette har allikvel ikke hindret meg i å utvikle spisevegringer eller å slite med synet på meg selv. Dog tror jeg det skyldes helt andre påvirkninger og kilder, og er en helt annen debatt. For nå debatteres det om bikini eller ikke bikini – på bittesmå barn. Og mens vi voksne krangler om hva som er tryggest, fryder ungene seg over en sesong uten klamme bleier og med sand mellom tærne. Og for å bare slå det fast en gang for alle; jeg er 100% mot små bikinitopper og små badebukser på bittesmå jenter og gutter. La barn være barn og rompa få litt fri!

Jeg er drit lei av solhysteri, pedofiliangst, mørkemennparanoia og seksualisering av småbarn. I en fase av livet der alt burde være trygt, alt burde være lov og livet er så lite komplisert at ditt største problem er at du ikke kommer fort nok bort til jordbærfatet, ja så kan vel vi voksne forsøke å holde det der og ikke heve farenivået mer enn vi må. Jeg er uten tvil livredd for at noe vondt skal skje med sønnen min, være seg på badestranda eller i barnehagen. Jeg skulle ønske jeg kunne sørge for at han aldri led, aldri ble syk, aldri ble erta, aldri ble såra og aldri følte frykt, men sånn er det ikke. Men nå, når han er snart halvannet år, så er det skumleste som kan skje at jeg hindrer han i å leve et bekymringsløst liv eller utvikle seg som det frie, tenkende menneske han er. Det er min oppgave som mor å sørge for at han ikke drukner, men får oppleve gleden av å leke i vannet. Det er jeg som skal ta bort sanda i rompa, men han som skal få sanse en hel dag i verdens største sandkasse. Jeg skal gjøre mitt beste for at han ikke blir solbrent, men han skal få kjenne hvordan solstrålende danser på huden hans og varmer opp sjela etter litt for lang tid i det litt for kalde vannet.

For jeg tror ikke blå lepper, kalde romper eller sol på solkremsmurt hud er farlig. Jeg vil ikke la skremselshistorier om pedofile med telelinser i båt utenfor sandstrender skremme meg fra å la Lillemann få oppleve alt det jeg husker som magisk ved sommeren. Jeg nekter å tro at småpiker vil ha på seg bikinioverdel fordi de vil dekke seg til, de har jo ikke noe å dekke til!!! Om noe ønsker de seg dette fordi de identifiserer voksne kvinner med pupper og de ønsker å være mer «vokslige» som jeg sa da jeg ville begynne med solliv (som mamma kaller det…). Det er ikke et iboende behov for små barn å dekke til kroppsdeler, de vil tydeligvis mye heller ha de frem! Lillemann blir eitranes forbanna når jeg kommer trekkende med klær etter uker i bare bleia eller nettoen. Å løpe rundt i gresset, utforske naturen og seg selv – ja det er en del av det å vokse opp.

Kanskje er det farligere å sole seg eller bade naken nå enn det var da jeg var liten. Konsekvensene hos oss er høyere faktor og oftere smøring. Det blir ikke UV-drakt, UV-hatt, UV-telt eller innesommer på oss. Hva gjelder nakenheten firer jeg ikke en tomme før jeg merker at Lillemann selv vil ha på seg klær, og enn så lenge er jeg mer redd det blir litt for sent enn litt for tidlig. For hos oss skal kropp være kropp så lenge jeg lever, og naken like naturlig som påkledd. Jeg håper det fører til at han tør å dusje etter gymtimene og føle seg trygg i eget skinn – uten en tråd. Og blir han litt flau over mammaen sin på veien, så har han ikke vondt av det heller – hvorfor skal han ha det noe bedre enn oss andre?

 

Lykken er bolle etter bad!

Til Pass

Vi har vært og besøkt onkel Politi! Ikke fordi jeg har gjort noe galt eller vi har blitt frarøvet noe viktig, men for å skaffe oss pass til sommerens utflukt. Jeg følte jeg var meget godt forberedt. La oss bare si det sånn; jeg kunne ikke tatt mer feil!

I Bærum har de begynt med genistreken timereservasjon for bestilling av pass. Da jeg regelrett hater å stå i kø, så jeg dette som en mildt sagt passende løsning for Lillemann og meg. Jeg booket tid kl 10.05; sent nok til at vi kunne rekke det med syvsoverhjertene våre og tidlig nok til at den minste av oss ikke ville være segneferdig av trøtthet riktig enda. Det var dog noe som skurra, for jeg fikk aldri den påminnelses-smsen jeg skulle få i går. Og jeg fant heller aldri noe bestillingsnummer som de spurte og grov etter da jeg forsøkte å flytte timen ettersom jeg tross alt var på seminar dagen før… Mine bange anelser ble bekreftet i informasjonsluka på politistasjonen; her fantes ingen time til to passøkende småfolk fra Rekkehusgrenda. Dumt.

Heldigvis hadde jeg vært snartenkt nok til å ta en kølapp til oss uten vett til å ha timeavtale, og vi tok fatt på neste utfordring. Bilde av Lillemann. Kvinnen i skranken var krystallklar på at barn under tre år må ta bildet i fotoboksen da det er umulig å få tatt ordentlig bilde av de i passluka. I beg to differ… Lillemann anså åpenbart dette som et torturkammer og den hvite plata man skal holde mellom forelder og barn for å skjule det lille spøkelset som holder ungen, var skumlere enn skumlest! Det ble smokk inn, plate opp, nedtelling, smokk ut – og unge hylskrikende i bro på fanget… 25 ganger… Så til slutt gikk jeg svett, kaotisk, rødmusset og fnisende bort til vår passdame og spurte pent om hun trodde vi kunne bruke resultatet. Det kunne vi ikke…

 

 

Så mens jeg lesser av meg klær, fødselsattester, fullmakter og pass sitter Lillemann som et tent lys på fotostolen i passluka og ser rett inn i linsa. Et ørlite håp tennes i den nå ganske oppgitte moren; kanskje dette kan gå allikevel! Og det gjør det, helt til Ingeniørens pass- og fullmatksunderskrift skal sammenlignes – er dette virkelig samme mann? Dette må undersøkes nøyere. På et annet kontor. Svetten ankommer i store strømmer igjen. Tror de virkelig at jeg har forfalsket fullmakten? Jeg, som blir redd i T-banekontroll selv om jeg har gyldig billett? Jeg som skjelver av angst når jeg går på grønt i tollen selv om jeg har med meg mindre enn kvota mi? Her lurer jeg litt på å la Lillemann og Ingeniøren være igjen hjemme i sommer, og dra på Kreta-ferie alene…

Etter en liten evighet og nøye vurdering passerer kråketærne som gyldige, bildet blir tatt og podens vitale mål leses opp fra helsekortet da den surrete og delvis fraværende moren ikke har peiling på hvor lang han har blitt. Så er det min tur. På bildet ser det ut som jeg nettopp har blitt arrestert i USA og jeg må krype til korset å innrømme at jeg skrøt på meg en centimeter ved forrige passøknad, og at det riktige antallet skal være 158. Jeg gremmes. Dama i skranken ler. Lillemann råkoser med en lånt isbjørn han bestemt forteller at er en vovvov og er blid som en sol. Jeg samler sammen rever, pekebøker, jakker, luer, vesker, helsekort, pass, fullmakter, fødselsattester, ryggsekk og unge og løper mot bilen.

Jeg legger herved ned veto mot å gjøre sånne ting alene igjen.