O’jul med din glede

Så er vi ferdige med alle juleselskapene. Vi sover til 9 og Lillemann har virkelig oppdaget kjernen i den norske julefeiringen; evig matinntak og film på TV. Den lille sjefen vil aller helst sitte i sofaen og se på tegnefilm og er slettes ikke spesielt interessert i å kle på seg hundre lag med ull og toppe det hele med en tjukkasdress bare for å sitte noen turer på det store akebrettet. Nei han ser det helt fint fra kjøkkenvinduet han, og syns egentlig det holder… De glade, late juledager…

Personlig må jeg vel inrømme at jeg for øyeblikket med glede følger hans oppskrift på en god jul. Etter en lang og aldeles nydelig tur med hele familien andre juledag, lå jeg som et slakt i hele går og sov to ganger før klokka ble 13… I dag har jeg fått gleden av å spy for første gang i dette svangerskapet og merker mildt sagt etterdønnngene av gårsdagens familieselskap hos svigers. Den herlige gravidegløden, ja den må jeg nok inrømme at ikke har dukket opp riktig enda!

For livet som nygravid er slettes ingen dans på roser. Jeg gulper og brekker meg over frokost og middag. Jeg har åpenbart utviklet narkolepsi på dagtid og jeg bruker en pakke truseinnlegg i døgnet, for ikke å snakke om kveldenes prompekonserter! Ikke rart Ingeniøren drøyer det med å legge seg til jeg har sovna… Jeg har kviser på overleppa, BHene er minst to nummer for små og jeg har lagt på meg minst tre kilo på tissen – jeg gjør stas på uttrykket bollemus! Og jeg er seks uker på vei… Hvor skal dette ende?!?

Jeg har uten tvil glemt det aller meste fra sist jeg var i «Lykkelige omstendigheter», men det kommer til både meg og Ingeniøren ettersom dagene går. Humøret svinger som en karusell og forholdene er ikke det spøtt bedre enn da jeg bare gikk på hormonbehandling. Men jeg er lykkelig. Jeg er kjempeglad og utrolig heldig! Jeg bare tror ikke helt på det enda. Jeg venter som til julaften på at den magiske dagen for første ultralyd. Om to kortlange uker får vi se om det er et lite liv der inne. På ordentlig. Og i mellomtiden drikker jeg Grønn Farris og bruker stort sett hele dagen på å glede meg til det blir kveld, for da gir kvalmen seg og jeg kan spise både middag og kveldsmat! For en glede…

Dag 41

Forengstelsen

Så har den begynt å komme snikende. Engstelsen. Eller forengstelsen – den som kommer sammen med forelskelsen. Jeg får angst nå jeg ikke er kvalm og hater litt når jeg er det. Jeg klemmer på puppene og kjenner på angsten. Er de litt mindre? Er de kanskje ikke så ømme i dag som de var i går? Kan jeg fortsatt være gravid? Hvor lenge får jeg lov til å være det denne gangen?

Da jeg gikk gravid med Lillemann brukte jeg hele første trimester, og vel så det, på å google. Jeg googlet ALT! Jeg vet alt for mye om hva som kan gå galt. Når det kan skjære seg. Jeg vet for mye om prosessen frem til embryoet fester seg, og jeg vet for mye om Missed Abortion, spontanabort, svangerskap uten for livmoren, cycter og jeg-vet-ikke-hva. Men jeg vet også at jeg ikke kan gjøre en eneste forskjell. Jeg kan ikke påvirke utfallet. Jeg må bare vente. Og det gjør jeg.

Dagene snegler seg liksom av gårde mens jeg venter på å komme til uke 8 og få tatt min første ultralydundersøkelse. Få se et bankende hjerte. Gjøre det uvirkelige virkelig. Få søkt om fødeplass. Sikre meg en seng på Riksen. Gjøre alt i min makt for å føle meg trygg.

Jeg har bestemt meg for å nyte dette svangerskapet. Ikke vente på at det skal bli fint, men gjøre det fint! Nyte hver dag. Glede meg over at vi nærmer oss premien med museskritt. Jeg aner ikke hvor lenge det vil vare, om vi kommer helt i mål. Om det blir en ny dramatisk start på livet for et lite menneske eller om jeg endelig skal få den fine fødeopplevelsen og den helt vanlige barseltiden som jeg ønsker meg så veldig. Jeg kan ikke forberede meg på alt. Jeg kan ikke legge en plan. Jeg kan bare vente…

Og mens jeg venter så vokser kjærligheten og forelskelsen blomstrer. Dagene er fylt med et nytt lys, en ny farge. Jeg kjenner meg heldig og forvirra. Jeg er overlykkelig og dritredd. Og jeg er utålmodig. Og jeg tenker på alle de som ikke kom i mål denne gangen heller. De som er ferdig med å vente for i år. Og da får jeg nesten dårlig samvittighet. For jeg nærmer meg å ha to gull i livet mitt. Jeg får kanskje oppfylt drømmen min akkurat som den har vært i alle år. Akkurat som man ser det for seg når man er ei litta jente… Og det er angsten for å miste den muligheten som driver forengstelsen videre. Den store forelskelsen i den lille ukjente, og engstelsen for å aldri bli kjent.

Jeg vet jeg har ønsket meg mye i år, men jeg har ett siste lille ønske – la 2015 bli året der vi og mange av dere andre der ute får drømmen oppfylt! Det er så mange der ute som kjemper sin livs kamp hver eneste dag. En kamp mot egen skuffelse, mot sorg, mot alle spørsmålene. Jeg håper så inderlig at dere snart kan svare de fremmede og nysgjerrige med hodet høyt hevet og et hjerte fylt av varme og en gryende forelskelse… Jeg tenker på dere!

4+4

Med det fjerde skal det skje…

Vi har ventet og lengtet, tent lys og sagt vers. Vi har ventet på jul og nissen og svar. Visshet. Adventstiden har hatt en ekstra dimensjon, en helt egen mening. Vi har rukket å tenne lys for lengsel, glede og håp. Tre ord som har fått en helt ny mening. Og ventetiden har bare så vidt begynt…

Jeg har aldri hatt så lite tro. Så lite håp. Til tross for brennende lys og alle gode tanker. Etter lørdagens julebord med alkoholfritt øl til pinnekjøttet var jeg mer enn klar for å få mistanken min bekreftet, slenge meg ned i sofaen og nyte en fyldig, kald juleøl. Eller et stort glass vin. Sammen med muggost og pepperkaker og honning. Og røkalaks. Kanskje litt spekemat. Jeg har vært så klar for å få tilbake livet mitt, slippe å ta hormoner hver dag, slippe kvalmen som kom snikende på mandag.

Jeg har hatt en ro. En trygghet. Jeg har trodd det var fordi jeg visste at jeg ikke var gravid. Jeg har tatt feil før, og jeg har gjort det igjen. Jeg var så forberedt på å få høre det vanlige «dessverre gikk det ikke denne gangen heller», men i stedet ble jeg møtt av et kvitrende gratulerer! Enda et delmål er nådd og her sitter jeg med rødmende kinn og en underlig følelse av skrekkblandet fryd inni meg!

Det er fortsatt tidlig, og alt kan gå galt, men akkurat nå, når jeg sitter her med fyr i peisen, så er jeg gravid! Akkurat nå så skal Lillemann bli storebror. Ingeniøren skal bli tobarnsfar. Jeg skal få kjenne liv bli til enda en gang. Akkurat nå føler jeg meg som verdens heldigste. Akkurat nå tror jeg på julemirakler…

Tusen takk for alle lykkeønsker og varme tanker så langt! Det er fortsatt 36 uker til vi får pakke ut den aller fineste julegaven og det er en lang vei dit, men nå er vi her – og det akter jeg å nyte hvert eneste kvalme sekund av!

Denne fine fyren skal bli storebror!

Denne fine fyren skal bli storebror!

Håpet som brast

At jeg aldri lærer… At man kan glemme så fort! Noen ganger blir jeg helt skuffa over meg selv…

I to uker har jeg gått og ruget på en liten hemmelighet. Et bittelite håp som har ligget godt bevart i mitt mørke, varme indre. I hjertet har det blomstret en glede, en tro, en egen liten varme. Jeg har vært helt sikker og så trygg på at det skulle gå. Jeg har gått opp en BH-størrelse til Ingeniørens glede, vært kvalm og kald. Jeg har til og med mista lysten på rødvin! JEG – i høstregnet! Det tror jeg ikke har skjedd en eneste gang i hele mitt voksne liv…

Vi har holdt det for oss selv, men det gikk altså brillefint å tine et av de små håpene som lå stivfrossent i en stor tank på Rikshospitalet. Vi var så glade! Opprømte! I ekstase! Jeg trodde nesten ikke det var sant da bioingeniøren sa at det hadde gått bra. Og vips satt vi der, med håp i blikket og bankende hjerter. Alt så helt perfekt ut og jeg var så sikker. Jeg hadde ikke rørt sukker på en evighet, ikke en gang en potet! Jeg har knaska vitaminer, hvilt og vært varm på føttene. Jeg har gått rolige turer, tent så mye telys at jeg nok har bidratt litt til den globale oppvarmingen, ja jeg har til og med spist grønnkål! Og for å si noe om det siste – det MÅ være sunt, for det smaker sunt. Og da tenker jeg at sunt ikke alltid smaker dritgodt.

Så nå sitter jeg her, litt tom. Litt for små BHer og alt for tom magehule. Jeg venter bare på en ny blødning, en ny syndeflod. Til og med Ingeniøren er skuffa. For nå var vi veldig klare for å ta deg i mot. Nå har til og med Pappa skikkelig lyst på et barn til. Og dead line sniker seg innpå oss. Går det ikke med det lille håpet som ligger og venter på oss nå, så skal vi i gang med siste søskenforsøket. Da har vi bare ett egguttak igjen. Etter det er det slutt. Da begynner en ny jobb. Jobben med å overbevise seg selv om at ett barn er nok. At vi er heldige som har fått det. Og det føles som en vanvittig jobb. En vanvittig tung jobb…

Men vi er ikke der enda! Fortsatt lever håpet! Det er lov å håpe på et lite julemirakel. Om det fortsatt er ledig tid til oss. Kanskje jeg til og med begynner å tro på julenissen igjen?

057

Kjære, gravide venninne

Jeg hater deg ikke, jeg bare takler ikke min egen misunnelse. Jeg syns ikke du er enspora, jeg kunne bare ønske jeg kunne være enspora om de samme opplevelsene. Jeg syns ikke du er kjedelig, stygg, feit, vanskelig, ufølsom eller et dårlig menneske. Du er bare noe jeg ikke er  og jeg er ikke et bedre menneske enn at jeg blir sjalu.

Det er ingen selvfølge å bli gravid. Det ligger ingen automatikk i at livet blir som du vil og gir deg det du ønsker deg. Noen ting, som en dyr bil eller et flott hus kan du ønske deg, spare til, jobbe mot. Andre ting må du bare vente på. La kroppen, tilfelighetene og skjebnen bestemme. Og mens du venter popper det store, vakre, svulmende mager frem over alt. De er på bussen og banen, på butikken, i barnehagen og foreldremøtet. Det struttes i skog og kratt, fjell og daler. Og min mage er tom. Der er det ingen. Der lever bare håpet.

Jeg blir urimelig. Jeg kan sitte og se på «Unge Mødre» og rope ut mitt sinne og min frustrasjon. Jeg kan klikke over at folk får flere enn to barn. Jeg kan gråte en hel kveld av den fantastiske nyheten at noen jeg er glad i venter barn. Jeg måtte hjem og kaste opp første gang søsteren min ble gravid og jeg var milevis unna min store drøm om barn.

Det er en vanvittig ensomhet i det å ikke få barn. Det å ikke bli gravid. Det er så tungt å ikke få den voksende magen, føle at man mislykkes. Man vil ikke snakke om det, orker ikke ta det opp. Man orker ikke flere gode råd, ta mer folat, dyrke kjærligheten enda hardere. For den forsvinner nesten. Livet blir noe forbigående mens man venter på det som kommer. Som skal komme. Som må komme…

For hva er feil med meg? Har jeg gjort noe i et tidligere liv, er jeg ikke egnet til å avles på, er det noe galt med kroppen min?

Jeg har sluttet å skrike til TVen og skule bort på bulemager. Jeg klikker ikke på gravide venninner eller spyr av andres lykke – lenger. Jeg har opplevd gleden av å kjenne små sommerfuglvinger som rører seg som et lite blaff inni meg. Jeg vet hvor stort det er, hvor altoppslukende det føles, hvor selvsentrert man blir. Men jeg vet så godt hvordan det føles å stå utenfor det gode selskap. Der man føler seg som en annenrangskvinne. Der man aldri helt kan forstå, aldri helt delta. Å ufrivillig stå utenfor klubbhuset er ensomt.

Fortell meg hvor du er i livet, hva du føler og opplever. Ta med deg noen inn i din verden. La barnløsheten leve sitt liv mens du hopper på og blir med i ditt eget mens du venter. Jeg vet det er vanskelig og tidvis umulig, men det går an. Vertfall en time en gang i blant… Og i mens kan du trøste deg med at jeg har ikke blitt et så fryktelig mye bedre menneske; jeg syns fortsatt det er litt vanskelig når «alle andre» blir gravide og ikke jeg. Jeg har bare sluttet å synes det så høyt.

Infertility sucks

MonsterMens

Jeg er et følelsesmessig kaos. Et hormonhelvete på to bein. I løpet av en uke har jeg ikke vært gravid – vært gravid – og ikke vært gravid igjen. Jeg har venta på hormontall som skal stige, kjent på den lille, varme gleden. Og den altoppslukende tomheten. Nå venter jeg på en syndeflod av en mens. Det gikk ikke denne gangen heller, bare nesten…

Forrige lørdag klarte jeg ikke vente lenger. Jeg måtte teste. Grytidlig i Trysilfjellet, en morgen da bare haren og jeg var våkne. Resten av familien sov. Det var akkurat som jeg kunne høre hytteveggene smatte litt for seg selv mens de snudde seg rundt og sov videre. Jeg tissa og venta. Og fikk svar. Så negativt at det ikke kunne være noen tvil. Jeg krøp inntil Ingeniøren og hvisket han i øret at vi fikk satse på et av de små håpene i frysern. Han smattet sammen med veggene.

Vi delte en flaske vin. Vi nøt en mørk høstkveld med fyr i peisen. Jeg våkna dritdårlig! Hele søndag lå jeg på sofaen. Hele veien hjem forbannet jeg at vi kjøpte hytte så langt hjemmefra. Hele veien hjem var jeg litt skuffa, men langt der inne var det en ørliten stemme som forsiktig hvisket «jeg er her!».

Mandag var testdag og jeg tok i tillegg en tur opp på IVF-avdelinga, ble undersøkt og sendt hjem med overstimulertdiagnosen i håndveska. Her skulle det hviles. Og klokka 14.00, etter mange timer i lett koma på sofaen, fikk jeg tidenes mest overraskende svar. Jeg var så forberedt på å høre «Nei, dessverre, her har vi ikke kommet helt i mål denne gangen», men i stedet sa sykepleieren «Ja, da er det sånn at vi regner deg som gravid om hCG-nivået ditt er over 20, men ditt er på 17! Noe har festa seg, vi vet bare ikke helt når, så vi vil ta en kontrollmåling på deg senere i uka.» HVA? Gravid? Kunne det virkelig være så enkelt? På andre forsøk? Jeg hadde jo følt at puppene mine kom først inn i rommet. Og jeg var tørst som et bybud og trøtt som ei strømpe. Var det virkelig ikke bare bivirkninger? Skulle jeg bli mamma i juni?

Ny test torsdag. Lange tre dager unna et svar. Dead line på samme dag som Ingeniørens siste kontroll på Kreftsenteret. Kunne det bli Vår Aller Beste Dag?

Det kunne ikke det. Den ble fantastisk, men ikke den aller beste. Og jeg ble så skuffa. Vi var så nær! Vi hadde vår Lille Klump. Jeg følte det som sand som renner gjennom fingrene. Et bittelite håp ble knust etter tre dager.

Og jeg rives mellom et spekter av følelser; gleden over at kreften er borte, sorg over at Lille Frø er det samme. Fortvilelse over at jeg ikke bare kan glede meg på Ingeniørens vegne, sinne over at han ikke forstår hvordan jeg har det. Gravidehormoner og andre hormoner på vei ut av kroppen. En kropp som føles så tung og livløs. Med tårer som renner uten kontroll over egen smålighet og utslitthet. Tårer som presser på av synet av Lillemann som lever sitt eget lille, bekymringsløse liv med alle vennene sine i barnehagen. Jeg er sinna, frustrert, trøtt og trist. Jeg er et menneske som kjemper, og taper. Jeg er skuffa.

Jeg skal kjempe videre om ikke så lenge. Jeg skal reise meg og møte hverdagen der ute igjen. Jeg skal krumme nakken og ta sats. Jeg skal bare leve et par dager i familiebobla, og drikke min vin i fred, først. Og vente på MonsterMensen. For jeg vet at den kommer, bare ikke når. Men bring it on;  jeg har kjempet mot verre ting enn som så!!!

God fredag!

Sliten, liten og forgrått...

Sliten, liten og forgrått…

 

Google-schmoogle!

Festesmerter, tidligtegn, symptomer for de som har testet positivt, bivirkninger, prikking i puppene – altså; jeg kunne holdt på i en evighet – jeg er Dronninga av Google igjen. Jeg vet det er dumt, jeg vet det er unødvendig, men jeg klarer ikke la være!!!

Vi venter og venter. Vi har ruga i 7 dager. Det er 9 dager siden egguttak. Tiden snegler seg av gårde selv om dagene går i ett og jeg knapt rekker å slenge rompa nedom sofaen. I dag har jeg kjempa som en helt mot verdens tyngste øyelokk til tross for spennende temaer på lederutviklingsseminar. Da jeg kom hjem var jeg på nippet til å gå opp på loftet og hente ned gravidebuksene mine. Jeg får nesten ikke puste i de vanlige buksene mine og er så hoven i magen at jeg er usikker på om jeg ser feit eller gravid ut. Det murrer og kniper, og jeg Googler og leser.

Da jeg var gravid med Lillemann Googlet jeg så mye at jeg stort sett lå i fosterstilling og fikk Google-forbud av jordmora mi. Jeg var klin gæren og livredd for å miste det lille der inne som klora seg fast. Så langt i denne prosessen har jeg ikke vært det spor bedre enn forrige gang på ett eneste felt, så jeg vil ikke bli spesielt overraska om historien gjentar seg…

Ingeniøren er rolig som dagen er lang. Han har alltid trua til det motsatte er bevist. Og mens jeg stresser, kjenner etter, ringer han på jobb for å fortelle om dagens utvikling, ser han på bil med plass til to bilseter, vogner, utstyr, bikkje og bur – og oss. Jeg glefser og han ser undrende tilbake. Jeg minner på, han kommer på. Det er ikke barebare å være Prøverørsfar heller! Ikke kjenner man på vondtene. Ikke føler man hormonenes herjinger. Og ikke står man midt oppi det til enhver tid. Jeg unner ingen å gå gjennom alle prøvelsene og rundene, men jeg kunne kanskje ønske at han måtte gjennom en liten, lett pinlig undersøkelse eller sjekk… Bare sånn at vi kunne delt det litt!

Så mens vi venter på gode nyheter eller bare informasjon så går livet rundt oss sin vante gang. Det er ingen som ser det på oss eller vet hva vi venter på. Og i mellomtiden sørger vi for at dagene skal gå så godt på skinner som mulig for Lillemann, Bikkja og oss voksne. Vi føler selv at vi henter inn voksenpoeng på voksenpoeng, og i tillegg til hjemmelaget kjøttkaker i går og lapskaus i dag og storhandel for resten av uka nå i kveld, ja så har vi jaggu bestilt og fått levert ved for vinteren også!

Så nå er det bare å komme; Lille Frø og Høsten – dere er hjertelig velkomne; begge to!

 

VinterVed

VinterVed